Antisosial sosial kampanje.

Verden ser litt annerledes ut, og litt mer hjemmeværende ut en liten stund. Så her kommer noen helt konkrete råd fra meg, på hva man kan gjøre SAMMEN, på avstand. 

Jeg er et sosialt menneske. Jeg liker folk. Og elsker å være sammen. JA, jeg liker veldig godt å være alene også, og trenger en del sånn tid for å fungere, men det kan jo se ut som det muligens blir litt mye av dette fremover :)

Så først, for all del, benytt muligehten til å lade batteriene dine, puste med magen og gjør sånne ting som du kanskje vanligvis ikke har tid og overskudd til.

Når jeg slutta på folkehøyskole, for en liten evighet siden, så savna vi de vi hadde bodd og reist sammen med i ett år. Vi hadde et par ting vi gjorde i tiden etter, som gjorde at man følte man var sammen, selv mange mil fra hverandre.

Så her kommer en liste fra da, og litt andre ting.

1. Brettspill. Kan løses på flere måter. Noen spill holder det at en person har, men at alle f.eks har terninger. Så kan man bruke skype, google meets, eller lignende, og spille sammen. Jeg og Janne Cecilie pleide å spille «game of life» med hvert vårt brett, flyttet brikker for hverandre og gjorde noen små justeringer sånn at det funket på hver vår kant:) Jeg har store planer om å gjenninføre CyberBrettspillkvelder med familie eller venner et stykke unna;)
   (helt Sikker på at vi også kan gjøre dette med «Karriere» Maria!)
2. Spiller du online, så er det jo bare å «samle» gjengen som vanlig;)
3. Se en film sammen! Bli enig om en film, se samtidig, med eller uten telefonsamtale i gang, eller som med spill, skype, facetime, google meets o.l.
4. Bor dere i blokk/rekkehus og har ungene dine en venn i nabohuset? Hva med en gammeldags «telefon» med hyssing og pappkopper? Kan sprites/vaskes etter levering og før bruk:) så VIPPS kan man snakke OG lære litt om hvordan lydbølger fungerer.
5. CYBERkaffe/middag/Bursdag osv. Samle gjengen. Veldig gjerne, men gjør det digitalt.
6. Skriv brev. Send dem. Du kan kjøpe digitale frimerker, og bestille henting i din egen postkasse. Det er HELT sikkert noen som blir ekstra glad for en oppmuntring fremover:)
7. Hangman på snapp.
8. Strikkekafé.
9. Felles cyberlunch. Med noen andre som også trenger en pause i hjemmekontoret.

Vi skal ha fysisk avstand til hverandre fremover, men avstand trenger ikke hindre nærhet. Vær kreativ. Er vi gode på dette, så kan vi være så heldige at alle disse tiltakene for å hindre smitte virker «litt vell esktreme» når vi ser tilbake på det. Men da kan vi vite at det fungerte. At vi slapp ta umulige valg. Kanskje er vi så heldige at vi midt oppi kaoset, får sitte igjen med noen gode minner, fra ting vi gjorde sammen, men på asvtand. For det er sånn det er en stund nå, vi MÅ ha avstand. Kanskje blir vi flinkere å være sammen med de langt unna ellers også.

Er lov å håpe.

Er bra å ha det gøy.

En avslappa og rolig kropp er dessuten bedre rusta mot sjukdom.

Så våg ha det gøy, le litt, sammen med noen. Men gjør det online, eller på telefonen.

Har du noen tips og råd?

Her er plass til mange fler:)

God, DIGITAL klem fra Christina

14 ting jeg skulle ønske noen fortalte meg når jeg var 14.

(eller – ting jeg skulle ønske jeg hørte på)

Disse kommer ikke i kronologisk rekkefølge, de kommer hulter til bulter.

(Christina - ca 14 år.)

Du er ikke bedre enn alle andre. Jeg sier ikke at du ikke er fantastisk, bra, god, flink, fin, kjekk, morsom eller at du er dårlig. Jeg sier bare at du ikke er bedre enn de andre. Du feiler, eller kommer til å feile på ting du og. Så gi folk litt rom til å bomme på målet.

Du kommer til å oppleve at folk du tror det aller, aller beste om, gjør ting du ikke syns er ok. Eller ting du ikke forstår i det hele tatt. Når folk tar dumme/dårlige valg – så blir de ikke dårlige folk. De blir til folk som har tatt dårlige valg.

Du er en av dem.

Vær uenig. Våg å tenke sjøl. Les deg opp. På begge sider av uenigheten. Kjenn at du er uenig, at du er litt i opprør. Og ikke hold kjeft om det. MEN – gå inn i alt og husk at du kan ta feil. Du kommer mye lenger om du våger innrømme feil. Og du våger tenke at den andre kanskje har sett noe du ikke har sett, akkurat sånn som du har sett noe de ikke har sett.

Finn en kirke du trives i, ikke en perfekt kirke, men en kirke du trives i. Bygg den.

Det finnes måter å få kontroll på, eller sortert kaostanker. Det finnes slike måter som IKKE er destruktive. Finn dem. Ikke ødelegg deg selv. (vær så snill, noen av oss er fryktelig glad i deg)

Alt som kommer fra en talerstol trenger ikke være sant. Ikke sluk alt rått. Gå alltid til kilden sjøl. Bygg ditt eget liv med Jesus også – og ta med deg flere i den.

Bygg miljøet du er i. Det gjør du best med å også tenke sjøl. Det er OK å mene det samme som alle andre – dersom du også har tenkt gjennom ting sjøl. (vi har alt sagt at det er bra å være uenig.)

Tilgi folk.

Å tilgi folk betyr ikke at du fortsetter å la folk trakke på deg. Det betyr at du slipper taket i bitterheten. Noen ganger kan folk få fortsette å være en del av hverdagen din, andre ganger kan de ikke det. Men uansett utfallet der –tilgi dem. Det er best for din del. Bitterhet er direkte skadelig å leve med.

Du kommer ikke til å klare alt selv. SPØR om hjelp. Sørg for at du har noen (som er kobla på et bunnløst hav av nåde) du kan dele livet med. Noen som kan dele gleder, men som også tåler de stygge tingene.  IKKE forhast deg med valget av en sånn person. Vær klok. Be litt også. (kanskje kan det til og med i perioder rett og slett være en sjelesørger eller en psykolog. eller kanskje er du heldig nok til å ha foreldre, venner, slekt som kan være en sånn en og)

Når folk sier de er glad i deg – tro på dem.

Også når de ikke bruker akkurat de ordene. Folk har ulike måter å fortelle det på. Øv deg på å se dem, og øv deg på å være bevist på hvordan du viser det og.

Folk kan aldri høre det nok at noen er glad i dem.

Gå i kirka. Hver søndag. Uansett. Om ikke du får noe ut av det – så kan du hjelpe flere enn du tror bare ved å komme. Du bringer noe ingen andre har med. De trenger deg – akkurat som du trenger dem.

Dine grenser er DINE grenser. Ikke forvent at folk rundt deg hjelper deg å holde dem. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at de ville det, men sannsynligheten er stor for at de ikke gjør det. Dine grenser er ditt ansvar. Vær tydelig og klar. Vær LUR.

Noen ganger er det vondt, kjipt, og virkelig ikke gøy å beholde grensene, men jeg lover, det er verdt det. Det er så uendelig mye bedre enn å gå på kompromiss med dem.

Du er bra nok.

Alltid.

Også når du har bomma på målet. Ikke glem det.

Men mest av alt –len deg på Jesus. Alle andre kan falle og feile. Jesus står fast. Der vil du alltid være trygg.

-->

En vårdag i Mars.

Jeg og mørketid er ikke verdens beste match. Sånn er det bare. Sånn er det sikkert for flere enn meg og. Vinteren er mørk. Heldigvis har vi snø og kuldegrader.

Men det skjer noe når vårsola titter frem.

Når det begynner å bli vår. Når gresset blir grønnere, knoppene popper frem, og en og annen blomst gjør et forsøk på å slå seg løs, selv FØR snøen slipper taket. Fordi den vet våren er på vei.

Med sola i øya og musikk på øret får hodet lov å vandre dit det vil.

I dag vandret det til tre (snart fire) mennesker jeg rett og slett elsker.

Først vandret hodet til ett stykk Giske som er på vei. Ett menneske jeg ikke har møtt ennå, men jeg venter på deg! Jeg blir bare tanta. Men jeg vet allerede dette:

Jeg er glad i deg!
Du er så heldig at du blir født inn i familie som elsker deg.

En familie som vil elske deg, uansett hva du gjør eller ikke gjør. RESTEN av livet. Hele livet ditt. Uansett hva.

Spiller ingen rolle hva du kan, eller ikke kan. Hvilke farge du får på øynene dine, hvem du ligner på, hvor mye eller lite krøller du får i håret. Jeg vet jeg er glad i deg alt. Har ikke møtt deg ennå, men jeg gleder meg. Jeg kommer sikkert ikke til å henge veeeeeldig mye med deg de første månedene, men resten av slekta der hjemme kommer til å sloss om å få holde deg.

Så har du allerede tre eldre søstre, tre jenter jeg er så glad i at jeg ikke vet helt hvor jeg skal gjøre av meg. Tre svært ulike individ, men fantastiske egenskaper alle tre!

De er så bra!

De er noen av de fineste, fresheste og kuleste jeg vet. Og jeg er glad i dem.
Bare så dere vet det jenter, jeg er glad i dere. Unasett. Alltid. Hva enn som skjer resten av livet, dere har fått plass i hjertet mitt, og den er deres. UANSETT hva som skjer. UANSETT hva dere finner på.
Jeg er GLAD i dere! Savner dere, og gleder meg til å bo i samme by som dere igjen.

Jeg er så GLAD i dere! Dere er fine, herlige, morsomme, kule, tøffe, rå, hysterisk artige, passe sprø og fine forbilder, selv for ei tante på snart 27.
Ta godt imot sistemann når den kommer.

Vi ses til påska!

Alt for klein klem fra ei tante som DIGGER dere!

(og ikke er så redd for å være klein på internett...

 bare litt.

 det går bra....)

Hvor er erfaringen din?

Jeg har vært på tur.
For en opplevelse.

Jeg savner fjell.

Tenker jeg vil hjem. Er ikke så mye fjell i Oslo. Nå er det fine turmuligheter likevel altså. Men ikke like mye fjell. Man blir sliten på en annen måte.

Det skjer noe når jeg går oppoverbakker. Jeg får tenkt. Tømt hodet. Det er en fryd.

Selv om det er slitsomt.

Er ikke blitt noe klokere.

Vet fremdeles hva jeg vil, men ikke hvordan jeg skal få det til.

Digg?

Nja.

Men så reiste vi på tur.

Fred i sjela.

Fine folk.

MASSE fine folk. Og natur. Høstfarger. Mat. Ro. Folk, flere folk. Gode samtaler,

Fremdeles ingen løsning.

Usikker på hva jeg vil.

Nei. Når jeg vil. Usikker på når. Ikke hvor.

Hvordan vet man at man er ferdig et sted?

Hvordan vet man når man skal gå videre?

HEI alle dere med mer livserfaring enn meg, jeg trenger en kopp kaffe, eller te, så trenger jeg visdommen din. Erfaringen din.

Joda. Man trenger de yngre, man skal huske på yngre generasjoner. Man skal legge til rette for dem. De er fremtiden, men HEI!

Du på 90 – (sikkert VELDIG mange av dem som leser her…) JEG VIL HA LIVSVISDOMMEN DIN!

Eller du på 40, 50, 60, 70, 80.

Jeg vil SE at livet med Gud funker. HELE veien.

Jeg vil høre at selv når det stormer så står man trygt på Ham. HELE veien.

Jeg tror på det når yngre folk forteller – men WOW.

Et HELT liv.

Et HELT liv.

Kanskje har ikke alt vært supert hele tiden?

Kanskje har man hatt lyst å gi opp?

Kanskje har man gitt opp?

Men hvorfor er du FREMDELES hos Gud?

Hvorfor er du fremdeles i kirken – etter at den har skuffet deg? For det tipper jeg den har.

Jeg har opplevd at den har det. Og jeg er ikke 30 en gang. Jeg er bare halvveis til 52.

Jeg vet at Jesus er nok for hele livet, men det hadde vært så deilig å få høre mer fra de som har opplevd det og.

Jeg skulle gjerne hørt mer fra dere – også når jeg var 14.
Kanskje er det ikke alt man tar til seg med en gang, men noen ting henter man frem når man plutselig møter situasjoner i livet.

Tenk om man kunne møte vanskelige situasjoner, valg, med litt kunnskap fra generasjonen før.

Er det bare meg som hadde elsket det?

Jeg tror vi er flere som savner mer av visdommen til de som har gått foran.

Det betyr ikke at ALT skal gjøres på samme måte, for tidene skifter.

Men Gud står fast. HJERTET kan være det samme.

Gud er den samme. Alltid.

Så da kommer vi kanskje lenger, om vi bygger på hverandres erfaringer, istedenfor å begynne på nytt?

La ingen forakte deg fordi du er ung.

Men la ikke noen gjemme deg bort i en krok bare fordi ”du er gammel” heller.

La det meningsløse være meningsløst

Noen ganger føles livet brutalt urettferdig.

Og dårlige ting skjer mot gode mennesker.

Alt jeg kan tenke da er, for all del, la det meningsløse være meningsløst. Ikke prakk på dem en mening. Av og til er vondt bare vondt. Og det må få være vondt. Når svart har vært svart i mitt liv, så har det ikke hjulpet med alle dem som prøver å vise meg at det svarte ikke er svart, men lyst. Det er ikke lys. Det er svart.

Jeg tror jo fremdeles at det kan finnes lys.

Men i noen øyeblikk i livet kan man befinne seg i mørke. Og det kan være bekmørkt. Helt svart.

Noen øyeblikk i livet trenger ikke ord.

Ikke alle øyeblikk i livet trenger at man sier så mye.

At man absolutt skal vise at man forstår.

Av og til er det deilig når folk er ærlig om at man ikke forstår.

Men kanskje likevel velger å være til stede.

Ikke alltid gjøre så mye.

Kanskje ikke så mye mer enn at man bare kan være enig i at av og til, så suger livet.

Selv om man i utgangspunktet elsker det.

Gud og jeg

Vi har vært gjennom en hel del i lag

Gud har måttet tåle mye fra meg

Han har måttet tåle at jeg beskylder Ham for å være langt borte

At jeg sliter med å tilgi

At jeg er sint

Så sint at jeg banner, selv om ingen andre er der for å høre det

Bare meg og Gud

Han har måttet tåle sinte utbrudd

Gråt som sitter så dypt at jeg nesten kaster opp

Igjen anklagelser for å være langt borte

Klager for at Han ikke hører

Sinne

Utbrudd

Beskyldninger

Et steg frem og en meter tilbake

”jeg nekter å tilgi! Jeg orker ikke!”

”kan ikke du bare hente meg nå?”

Oppgitthet

Sukk

Stillhet

Tomhet

Utmattet bønn

Desperate rop om hjelp, eller nærhet

”Hvordan kan du la noen være så slem mot meg?”

Igjen anklagelser for at Han er fjern

”Kan du ikke bare ta det bort?”

Og når jeg har tatt dårlige valg, har Han blitt spurt om å hjelpe meg å rydde i mitt eget rot.

Av og til (la oss være ærlige, ganske ofte) har jeg nesten kommandert Ham til å rydde det opp for meg. Kjøpslått

Og når ting ikke er så farlig, ikke er så skummelt, og livet ikke behandler meg så røft, så har han tålt

Stillhet

Glemsel

Utakknemlighet

Takknemlighet

Nedprioritering

Likevel kan jeg være Trygg

For Gud tåler at jeg er ærlig

Brutalt ærlig

Han snur ikke ryggen

Han tar ikke alltid bort ting

Men Han har alltid gått med meg
Tatt meg gjennom

Selv når jeg banner i sinne, så bare jeg og Gud kan høre det

Når jeg ikke har bedt om forlatelse

Når jeg har gått i feil retning

Kan jeg fremdeles være Trygg

Jeg kan alltid komme tilbake

For Gud og jeg

- vi er venner