Hvor er erfaringen din?

Jeg har vært på tur.
For en opplevelse.

Jeg savner fjell.

Tenker jeg vil hjem. Er ikke så mye fjell i Oslo. Nå er det fine turmuligheter likevel altså. Men ikke like mye fjell. Man blir sliten på en annen måte.

Det skjer noe når jeg går oppoverbakker. Jeg får tenkt. Tømt hodet. Det er en fryd.

Selv om det er slitsomt.

Er ikke blitt noe klokere.

Vet fremdeles hva jeg vil, men ikke hvordan jeg skal få det til.

Digg?

Nja.

Men så reiste vi på tur.

Fred i sjela.

Fine folk.

MASSE fine folk. Og natur. Høstfarger. Mat. Ro. Folk, flere folk. Gode samtaler,

Fremdeles ingen løsning.

Usikker på hva jeg vil.

Nei. Når jeg vil. Usikker på når. Ikke hvor.

Hvordan vet man at man er ferdig et sted?

Hvordan vet man når man skal gå videre?

HEI alle dere med mer livserfaring enn meg, jeg trenger en kopp kaffe, eller te, så trenger jeg visdommen din. Erfaringen din.

Joda. Man trenger de yngre, man skal huske på yngre generasjoner. Man skal legge til rette for dem. De er fremtiden, men HEI!

Du på 90 – (sikkert VELDIG mange av dem som leser her…) JEG VIL HA LIVSVISDOMMEN DIN!

Eller du på 40, 50, 60, 70, 80.

Jeg vil SE at livet med Gud funker. HELE veien.

Jeg vil høre at selv når det stormer så står man trygt på Ham. HELE veien.

Jeg tror på det når yngre folk forteller – men WOW.

Et HELT liv.

Et HELT liv.

Kanskje har ikke alt vært supert hele tiden?

Kanskje har man hatt lyst å gi opp?

Kanskje har man gitt opp?

Men hvorfor er du FREMDELES hos Gud?

Hvorfor er du fremdeles i kirken – etter at den har skuffet deg? For det tipper jeg den har.

Jeg har opplevd at den har det. Og jeg er ikke 30 en gang. Jeg er bare halvveis til 52.

Jeg vet at Jesus er nok for hele livet, men det hadde vært så deilig å få høre mer fra de som har opplevd det og.

Jeg skulle gjerne hørt mer fra dere – også når jeg var 14.
Kanskje er det ikke alt man tar til seg med en gang, men noen ting henter man frem når man plutselig møter situasjoner i livet.

Tenk om man kunne møte vanskelige situasjoner, valg, med litt kunnskap fra generasjonen før.

Er det bare meg som hadde elsket det?

Jeg tror vi er flere som savner mer av visdommen til de som har gått foran.

Det betyr ikke at ALT skal gjøres på samme måte, for tidene skifter.

Men Gud står fast. HJERTET kan være det samme.

Gud er den samme. Alltid.

Så da kommer vi kanskje lenger, om vi bygger på hverandres erfaringer, istedenfor å begynne på nytt?

La ingen forakte deg fordi du er ung.

Men la ikke noen gjemme deg bort i en krok bare fordi ”du er gammel” heller.

Høstmørket.

Ikke alt som er ekte snakker sant.

Jeg er litt usikker på hvor jeg er på vei nå.

Men vi er nå på full fart inn i høstmørket. Noe som på mange måter er koselig. Tenne lys, kaffebesøk, varme klær, gode gensere, lune hjem.

For meg har høsten i mange år bare vært våt, kald, ekstremt stressende, det skjer for mye, og det har vært den tiden på året når hodet har bestemt for å ta seg et dypdykk ned i mørke. Det første året på folkehøyskole, i Mosjøen, hvor det plutselig var enda mørkere, da oppdaget jeg at det faktisk kunne se ut som om jeg hver høst og vinter gikk inn i en liten mini høstdepresjon.  Og vettu. Det var en frihet  å se det. Og plutselig begynte det (nok en gang) å gå opp for meg at følelsene – de er ekte, men de snakker søren meg ikke alltid sant.

Jeg lærer det om og om igjen.

Fordi jeg hele tiden glemmer sannhetene. De grunnelegende sannhetene. De som er faste. De man kan hvile livet på. De som gjør at selv om følelsen av å ha det kjipt er der, følelsen av å være utenfor, av ensomhet, av å ikke strekke til, av å ikke være god nok, av å være låst eller HVA som helst du måtte føle på. Du vet disse greiene som holder deg fast. Som hindrer deg i å snakke. Som hindrer deg i å ta del i et felleskap. Som hindrer deg i å tro på dine ideer, som hindrer deg i å se andre. Eller som, om du skulle se noen, forteller deg at DU kan i alle fall ikke bety noe. Disse følelsene som forteller deg hvor uendelig lite du er verdt.

De lyver.

Selv om de er ekte.

Det er litt viktig at du vet det. For selv om det likevel er tungt, så får du plutselig muligheten til å gjøre noe med dem.

Som når jeg vet at i det mørke kommer mot vinteren, så må  jeg ta noen grep, for å holde hodet godt over vannet. Og jeg kan si at du trenger ikke bekymre deg for meg. For jeg vet hvilke sannheter jeg skal dra fem på høsten. Og det er lenge, lenge siden de svarte tankene har fått overtaket. Men tok det lang tid? Ja. Prøvde jeg å avreagere på noen - la oss si; ukloke måter? Ja. Var det lett å bli kvitt dem? Nei. Gikk det? Ja.

Får man av og til lyst å bare drifte tilbake i gamle tankerekker, gamle reaksjonsmønstre? Joda. Det skjer.

Men det er da man husker, at selv om det man føler er ekte. Så er det ikke sant. Så husker man hvor man går.

At man av og til trenger å lufte hodet, tankene. Puste. Bestemme seg for noen ting som er sant. Og innrømme at noen ganger trenger man hjelp.  Det er ikke alltid man klarer det selv.

Og vettu?

 (1Pet 5:7)

Du kan faktisk kaste alle bekymringer på skaperen. Også kaoset på innsiden. Få hjelp til å løse flokene.

Ting er sjeldent så ille som det føles.
Og;

Skal du kaste noe, så må du forresten slippe tak i det.

Det er litt frihet i å slippe taket.