Ønsk deg selv "Velkommen hjem!"

Her kommer en LifeHack fra meg – til deg som er ny ett sted, eller ny i en kirke.

Gjør det til et hjem.

Involver deg.

Du trenger ikke ha vært lenge et sted for å involvere deg.

Det fortere du bestemmer deg for å bidra, det fortere blir plassen hjemme. Plassen blir din.

Er du usikker på hvor lenge du skal være et sted?
Kommuniser det da vell.
Lag et halvårsplan med teamlederen, så kan folk være trygg på at du er der, når du er der. Så kan du vite at du er der, når du er der – og da er du der helt.

Hjemme blir ikke hjemme før du slutter å være gjest, og begynner å ta eierskap.

Ønsk noen velkommen.

Snakk i ”Vi” form.

Det lyder banalt, men ta det fra ei som har prøvd. Det funker.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir i Oslo. Jeg vet bare at det er ikke her jeg skal være resten av livet.

Men jeg er HER nå.

Det er dette som er hjemme nå.

Og her har jeg valgt meg en kirke.

En kirke jeg er STOLT av. En kirke som er min. Så lenge jeg er her (og sannsynligvis ganske lenge etter)så er dette MIN kirke.

Det er min familie.

Det er mitt hjem i Oslo.

Så lenge jeg er her, så skal jeg gjøre det jeg kan for at denne kirken kan bli et hjem for ennå flere.

Så skal jeg gjøre det jeg kan for å lære av, og for å bidra.

Valget som først kan virke tilfeldig, ble gjort om igjen ca ett år etter at jeg begynte. Da 100% med vitende vilje. Jeg angrer ikke. dette er min kirke, på godt og vondt. (mest på godt;P)

Kirken har feiret 30år, og jeg er VANVITTIG takknemlig for at den har gitt meg et hjem,  539km fra huset jeg vokste opp i.
Og jeg evig takknemlig for alt jeg har lært så langt, det er MYE vi skal få brukt når jeg joiner byggingen i Ålesund igjen.

Du taper ikke på å bygge solide vennskap, godt miljø i en kirke, eller å gjøre et sted til hjemme, selv om det er for en kort tid.

Du kommer ut av det, 100ganger rikere enn du gikk inn.

Jeg heier på deg.

Ønsk deg selv "Velkommen hjem!"

Hvor er erfaringen din?

Jeg har vært på tur.
For en opplevelse.

Jeg savner fjell.

Tenker jeg vil hjem. Er ikke så mye fjell i Oslo. Nå er det fine turmuligheter likevel altså. Men ikke like mye fjell. Man blir sliten på en annen måte.

Det skjer noe når jeg går oppoverbakker. Jeg får tenkt. Tømt hodet. Det er en fryd.

Selv om det er slitsomt.

Er ikke blitt noe klokere.

Vet fremdeles hva jeg vil, men ikke hvordan jeg skal få det til.

Digg?

Nja.

Men så reiste vi på tur.

Fred i sjela.

Fine folk.

MASSE fine folk. Og natur. Høstfarger. Mat. Ro. Folk, flere folk. Gode samtaler,

Fremdeles ingen løsning.

Usikker på hva jeg vil.

Nei. Når jeg vil. Usikker på når. Ikke hvor.

Hvordan vet man at man er ferdig et sted?

Hvordan vet man når man skal gå videre?

HEI alle dere med mer livserfaring enn meg, jeg trenger en kopp kaffe, eller te, så trenger jeg visdommen din. Erfaringen din.

Joda. Man trenger de yngre, man skal huske på yngre generasjoner. Man skal legge til rette for dem. De er fremtiden, men HEI!

Du på 90 – (sikkert VELDIG mange av dem som leser her…) JEG VIL HA LIVSVISDOMMEN DIN!

Eller du på 40, 50, 60, 70, 80.

Jeg vil SE at livet med Gud funker. HELE veien.

Jeg vil høre at selv når det stormer så står man trygt på Ham. HELE veien.

Jeg tror på det når yngre folk forteller – men WOW.

Et HELT liv.

Et HELT liv.

Kanskje har ikke alt vært supert hele tiden?

Kanskje har man hatt lyst å gi opp?

Kanskje har man gitt opp?

Men hvorfor er du FREMDELES hos Gud?

Hvorfor er du fremdeles i kirken – etter at den har skuffet deg? For det tipper jeg den har.

Jeg har opplevd at den har det. Og jeg er ikke 30 en gang. Jeg er bare halvveis til 52.

Jeg vet at Jesus er nok for hele livet, men det hadde vært så deilig å få høre mer fra de som har opplevd det og.

Jeg skulle gjerne hørt mer fra dere – også når jeg var 14.
Kanskje er det ikke alt man tar til seg med en gang, men noen ting henter man frem når man plutselig møter situasjoner i livet.

Tenk om man kunne møte vanskelige situasjoner, valg, med litt kunnskap fra generasjonen før.

Er det bare meg som hadde elsket det?

Jeg tror vi er flere som savner mer av visdommen til de som har gått foran.

Det betyr ikke at ALT skal gjøres på samme måte, for tidene skifter.

Men Gud står fast. HJERTET kan være det samme.

Gud er den samme. Alltid.

Så da kommer vi kanskje lenger, om vi bygger på hverandres erfaringer, istedenfor å begynne på nytt?

La ingen forakte deg fordi du er ung.

Men la ikke noen gjemme deg bort i en krok bare fordi ”du er gammel” heller.