En vårdag i Mars.

Jeg og mørketid er ikke verdens beste match. Sånn er det bare. Sånn er det sikkert for flere enn meg og. Vinteren er mørk. Heldigvis har vi snø og kuldegrader.

Men det skjer noe når vårsola titter frem.

Når det begynner å bli vår. Når gresset blir grønnere, knoppene popper frem, og en og annen blomst gjør et forsøk på å slå seg løs, selv FØR snøen slipper taket. Fordi den vet våren er på vei.

Med sola i øya og musikk på øret får hodet lov å vandre dit det vil.

I dag vandret det til tre (snart fire) mennesker jeg rett og slett elsker.

Først vandret hodet til ett stykk Giske som er på vei. Ett menneske jeg ikke har møtt ennå, men jeg venter på deg! Jeg blir bare tanta. Men jeg vet allerede dette:

Jeg er glad i deg!
Du er så heldig at du blir født inn i familie som elsker deg.

En familie som vil elske deg, uansett hva du gjør eller ikke gjør. RESTEN av livet. Hele livet ditt. Uansett hva.

Spiller ingen rolle hva du kan, eller ikke kan. Hvilke farge du får på øynene dine, hvem du ligner på, hvor mye eller lite krøller du får i håret. Jeg vet jeg er glad i deg alt. Har ikke møtt deg ennå, men jeg gleder meg. Jeg kommer sikkert ikke til å henge veeeeeldig mye med deg de første månedene, men resten av slekta der hjemme kommer til å sloss om å få holde deg.

Så har du allerede tre eldre søstre, tre jenter jeg er så glad i at jeg ikke vet helt hvor jeg skal gjøre av meg. Tre svært ulike individ, men fantastiske egenskaper alle tre!

De er så bra!

De er noen av de fineste, fresheste og kuleste jeg vet. Og jeg er glad i dem.
Bare så dere vet det jenter, jeg er glad i dere. Unasett. Alltid. Hva enn som skjer resten av livet, dere har fått plass i hjertet mitt, og den er deres. UANSETT hva som skjer. UANSETT hva dere finner på.
Jeg er GLAD i dere! Savner dere, og gleder meg til å bo i samme by som dere igjen.

Jeg er så GLAD i dere! Dere er fine, herlige, morsomme, kule, tøffe, rå, hysterisk artige, passe sprø og fine forbilder, selv for ei tante på snart 27.
Ta godt imot sistemann når den kommer.

Vi ses til påska!

Alt for klein klem fra ei tante som DIGGER dere!

(og ikke er så redd for å være klein på internett...

 bare litt.

 det går bra....)

Hei! Er det plass til meg her?

Før jul var det et lite ras av reaksjoner på ett stykk rosa prinsessebibel. Jeg står på den siden som kjøpte prinsessebibelen til en 5åringen som ønsket seg den, av seg selv. Fordi denne 5åringen elsker alt som har med prinsesser å gjøre.

            Jeg er også en av dem som FØRST kjøpte boken til meg selv. Jeg ville vite hvorfor folk reagerte – og hvorfor jeg burde, eller ikke burde gi denne til 5åringen.

Jeg fant ingen grunn for å ikke gi den til henne. Hun er 5. Hun elsker prinsesser, hun elsker rosa, og takket være ”Frozen” er hun nå også svært glad i turkis.

Men etter raset av reaksjoner kjente jeg at jeg ble provosert. Ja, jeg ser den at det er tullete når absolutt alt skal være kjønnsdelt. Men jeg synes også det er tullete om det ikke også skal kunne finnes noe for de rosa, glittrene prinsessejentene. Eller prinsesseguttene – om de finnes.

            En blå bibel, er ikke en guttebibel, det er en bibel, med blå farge. En rosa bibel om Guds prinsesser, den kan fremdeles leses til gutter. Faktisk – så er det flere av disse kvinnene som boken handler om, som flere burde ha hørt om. Jeg er glad for denne boken, for jeg vet at jeg var MYE eldre enn 5år første gangen jeg hørte om mange av disse kvinnene…

Søsteren til 5åringen som nå er stolt eier av en rosa bibel, hun ville aldri i livet ønsket seg den selv. Men hun hadde gladelig kjøpt en med fotball på utsida, eller en som trakk frem de litt tøffere og røffere historiene.  For hun er den som kjøpte seg selv et verktøyskrin.

            Jeg vet ikke om du vet det. Men det finnes MANGE typer jenter, mange typer damer. Og jeg kunne godt tenkt meg at det var plass til oss. Alle sammen.

For det finnes VELDIG mange koselige, rosa damer i pastellfarger. Og VELDIG mange av dem som hyler og fniser, fjaser og vaser. Jeg digger dem. Jeg har vært tilstede på nok kvinnemøter og kvinnekonferanser til å kjenne på følelsen av at det muligens er en liten overvekt av dem. Så hvorfor i alle dager skal det ikke være plass til dem når de er små?

Om vi ikke klarer gjøre plass til skikkelig prinsessejenter, som springer rundt i prinsessekjoler og eeeeeeelsker rosa, hvordan skal vi da klare å gjøre plass til de jentene som liker blå, har skrubbsår på knærne, sparker fotballen like hardt som gutta?

Eller dem som havner midt i mellom.

I en verden av leker finnes det noe for alle. Bare fordi vi voksne kaller det jente og gutteting, så trenger det ikke være det.

Jeg vet om en liten jente som fikk ”guttetruser” når hun var liten – fordi hun elsket spiderman og mammaen var smart nok til å tenke at en truse er en truse, uavhengig av hvilken avdeling den henger i. Ei jente på 5år kan helt fint ende opp med å velge å kle seg ut som en brannkonstabel, selv om lekebutikken er full av prinsessekjoler. Det kommer rett og slett an på interesser. Det kommer an på jenta og miljøet hun vokser opp i.

Å kalle boken for en jentebibel – det er å ekskludere. Å skrive en bok om prinsesser i bibelen, det trenger ikke ekskludere, men det fenger nok mest dem som liker prinsesser, om det nå er gutter eller jenter.

For like sikkert som at det finnes jenter som synes det er mye kulere med drager, turtles, star wars eller spiderman, så kan det tenkes at det finnes gutter som synes det er kjekt å lese om prinsesser også.

Jeg bare håper vi har plass til oss. Alle sammen.