14 ting jeg skulle ønske noen fortalte meg når jeg var 14.

(eller – ting jeg skulle ønske jeg hørte på)

Disse kommer ikke i kronologisk rekkefølge, de kommer hulter til bulter.

(Christina - ca 14 år.)

Du er ikke bedre enn alle andre. Jeg sier ikke at du ikke er fantastisk, bra, god, flink, fin, kjekk, morsom eller at du er dårlig. Jeg sier bare at du ikke er bedre enn de andre. Du feiler, eller kommer til å feile på ting du og. Så gi folk litt rom til å bomme på målet.

Du kommer til å oppleve at folk du tror det aller, aller beste om, gjør ting du ikke syns er ok. Eller ting du ikke forstår i det hele tatt. Når folk tar dumme/dårlige valg – så blir de ikke dårlige folk. De blir til folk som har tatt dårlige valg.

Du er en av dem.

Vær uenig. Våg å tenke sjøl. Les deg opp. På begge sider av uenigheten. Kjenn at du er uenig, at du er litt i opprør. Og ikke hold kjeft om det. MEN – gå inn i alt og husk at du kan ta feil. Du kommer mye lenger om du våger innrømme feil. Og du våger tenke at den andre kanskje har sett noe du ikke har sett, akkurat sånn som du har sett noe de ikke har sett.

Finn en kirke du trives i, ikke en perfekt kirke, men en kirke du trives i. Bygg den.

Det finnes måter å få kontroll på, eller sortert kaostanker. Det finnes slike måter som IKKE er destruktive. Finn dem. Ikke ødelegg deg selv. (vær så snill, noen av oss er fryktelig glad i deg)

Alt som kommer fra en talerstol trenger ikke være sant. Ikke sluk alt rått. Gå alltid til kilden sjøl. Bygg ditt eget liv med Jesus også – og ta med deg flere i den.

Bygg miljøet du er i. Det gjør du best med å også tenke sjøl. Det er OK å mene det samme som alle andre – dersom du også har tenkt gjennom ting sjøl. (vi har alt sagt at det er bra å være uenig.)

Tilgi folk.

Å tilgi folk betyr ikke at du fortsetter å la folk trakke på deg. Det betyr at du slipper taket i bitterheten. Noen ganger kan folk få fortsette å være en del av hverdagen din, andre ganger kan de ikke det. Men uansett utfallet der –tilgi dem. Det er best for din del. Bitterhet er direkte skadelig å leve med.

Du kommer ikke til å klare alt selv. SPØR om hjelp. Sørg for at du har noen (som er kobla på et bunnløst hav av nåde) du kan dele livet med. Noen som kan dele gleder, men som også tåler de stygge tingene.  IKKE forhast deg med valget av en sånn person. Vær klok. Be litt også. (kanskje kan det til og med i perioder rett og slett være en sjelesørger eller en psykolog. eller kanskje er du heldig nok til å ha foreldre, venner, slekt som kan være en sånn en og)

Når folk sier de er glad i deg – tro på dem.

Også når de ikke bruker akkurat de ordene. Folk har ulike måter å fortelle det på. Øv deg på å se dem, og øv deg på å være bevist på hvordan du viser det og.

Folk kan aldri høre det nok at noen er glad i dem.

Gå i kirka. Hver søndag. Uansett. Om ikke du får noe ut av det – så kan du hjelpe flere enn du tror bare ved å komme. Du bringer noe ingen andre har med. De trenger deg – akkurat som du trenger dem.

Dine grenser er DINE grenser. Ikke forvent at folk rundt deg hjelper deg å holde dem. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at de ville det, men sannsynligheten er stor for at de ikke gjør det. Dine grenser er ditt ansvar. Vær tydelig og klar. Vær LUR.

Noen ganger er det vondt, kjipt, og virkelig ikke gøy å beholde grensene, men jeg lover, det er verdt det. Det er så uendelig mye bedre enn å gå på kompromiss med dem.

Du er bra nok.

Alltid.

Også når du har bomma på målet. Ikke glem det.

Men mest av alt –len deg på Jesus. Alle andre kan falle og feile. Jesus står fast. Der vil du alltid være trygg.

-->

Balansekunst

Dette vet jeg. Men dette føler jeg ikke. Dette kan jeg. Dette er jeg utrygg på.

Livet går bra. Jeg har det bra. Det er vår i lufta (var det i alle fall i går). Det går mot lysere tider. Livet er stødig. Likevel, livet er sånn at jeg vingler, jeg vakler. Jeg snubler, jeg faller og jeg bommer på målet. Jeg går feil, jeg går feil med vilje. Jeg tar dårlige valg, noen ganger tar jeg gode valg. Av og til tar jeg dårlige valg – helt bevist. Noen ganger gjør jeg det oftere enn ellers. Noen ganger velger jeg rett og riktig.

Av og til bruker jeg alt for mage klisjeer på en gang. Men det er også et virkemiddel i en tekst. Av og til (noen ganger ganske ofte) føles Gud langt, langt borte.

Forholdet mellom meg og Gud, det føles noen ganger like vaklete som meg.

Men i forholdet mellom meg og Gud, så er det ikke meg det står på.

Ikke på meg, mitt og mine tanker.

Det er hos Gud.

Og TAKK GUD for det.

Høstmørket.

Ikke alt som er ekte snakker sant.

Jeg er litt usikker på hvor jeg er på vei nå.

Men vi er nå på full fart inn i høstmørket. Noe som på mange måter er koselig. Tenne lys, kaffebesøk, varme klær, gode gensere, lune hjem.

For meg har høsten i mange år bare vært våt, kald, ekstremt stressende, det skjer for mye, og det har vært den tiden på året når hodet har bestemt for å ta seg et dypdykk ned i mørke. Det første året på folkehøyskole, i Mosjøen, hvor det plutselig var enda mørkere, da oppdaget jeg at det faktisk kunne se ut som om jeg hver høst og vinter gikk inn i en liten mini høstdepresjon.  Og vettu. Det var en frihet  å se det. Og plutselig begynte det (nok en gang) å gå opp for meg at følelsene – de er ekte, men de snakker søren meg ikke alltid sant.

Jeg lærer det om og om igjen.

Fordi jeg hele tiden glemmer sannhetene. De grunnelegende sannhetene. De som er faste. De man kan hvile livet på. De som gjør at selv om følelsen av å ha det kjipt er der, følelsen av å være utenfor, av ensomhet, av å ikke strekke til, av å ikke være god nok, av å være låst eller HVA som helst du måtte føle på. Du vet disse greiene som holder deg fast. Som hindrer deg i å snakke. Som hindrer deg i å ta del i et felleskap. Som hindrer deg i å tro på dine ideer, som hindrer deg i å se andre. Eller som, om du skulle se noen, forteller deg at DU kan i alle fall ikke bety noe. Disse følelsene som forteller deg hvor uendelig lite du er verdt.

De lyver.

Selv om de er ekte.

Det er litt viktig at du vet det. For selv om det likevel er tungt, så får du plutselig muligheten til å gjøre noe med dem.

Som når jeg vet at i det mørke kommer mot vinteren, så må  jeg ta noen grep, for å holde hodet godt over vannet. Og jeg kan si at du trenger ikke bekymre deg for meg. For jeg vet hvilke sannheter jeg skal dra fem på høsten. Og det er lenge, lenge siden de svarte tankene har fått overtaket. Men tok det lang tid? Ja. Prøvde jeg å avreagere på noen - la oss si; ukloke måter? Ja. Var det lett å bli kvitt dem? Nei. Gikk det? Ja.

Får man av og til lyst å bare drifte tilbake i gamle tankerekker, gamle reaksjonsmønstre? Joda. Det skjer.

Men det er da man husker, at selv om det man føler er ekte. Så er det ikke sant. Så husker man hvor man går.

At man av og til trenger å lufte hodet, tankene. Puste. Bestemme seg for noen ting som er sant. Og innrømme at noen ganger trenger man hjelp.  Det er ikke alltid man klarer det selv.

Og vettu?

 (1Pet 5:7)

Du kan faktisk kaste alle bekymringer på skaperen. Også kaoset på innsiden. Få hjelp til å løse flokene.

Ting er sjeldent så ille som det føles.
Og;

Skal du kaste noe, så må du forresten slippe tak i det.

Det er litt frihet i å slippe taket.

Trough and trough

Frihet uten forbehold

Kjærlighet uten forbehold

Jeg blir aldri ferdig med tankesurreriet. Men det er kanskje like greit. For da er jeg jo på vei en plass. For det er helt rart. Når jeg er her nede, så har jeg plutselig ikke 100ting jeg må gjøre på kvelden. Og da får hodet tid til å surre. Og egentlig, så er det litt digg. Og egentlig, så er det ganske slitsomt og. Men det kom vell ikke som noe bombe.

Å sitte under et tre, i sola, med lovsang, CHILL lovsang på øret. Puste, og bare sveve inn i hodet en plass… Fytti så herlig. Og så evig lenge siden. Jeg har et ønske om at det livet som kommer frem når jeg taler, eller leder lovsang, eller av andre grunner stikker hodet mitt opp og frem, det skal være hele livet. Trough and trough. Det du ser er det som er der. Ingen skjult agenda. Ingen perfekt skapning. Men rett og slett ei som er på vei til å bli bedre kjent med Gud. Ei som fremdeles lærer at hun stadig vekk tar feil. Som lærer å puste. Som lærer å slappe av i nåden, uten å bli fullstendig passiv. Ei som fremdeles sliter med å ”elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.” (matt 22.37) Som synes det er deilig å høre at noen som har vært i ”gamet” lenger enn henne kjenner på det samme. For det er ikke lett. Det har vært lett. Men jeg føler meg alt for ung til å si at ”før, da klarte jeg det, men nå, nå er det så mye verre”. For det er ikke SÅ mye som er annerledes i livet mitt nå. Å elske er ikke en følelse for meg. Ikke i det hele tatt. Det er blitt et valg. Og jeg tror det er riktig, for jeg tror at å elske er så MYE større enn bare å føle at man elsker. Men av og til, så hadde det vært digg om følelsene og hang med. For det er litt lettere når man føler det samme som man vet. Av en eller annen merkelig grunn syns jeg nesten den siste delen er lettere. Den med ”all din forstand” . Men det er jo helt bakvendt.

Men(og man skal aldri begynne en setning med men, det både ser og høres ut som dårlig planlegging..), så er det det der med kjærlighet uten forbehold. Kjærlighet som bare elsker uansett. UANSETT. Hele tiden, alltid. Selv om. Og ikke på grunn av. En sånn kjærlighet, den kan vell ikke springe ut av følelser? I alle fall ikke mine. For de er på ingen som helst mulig måte stabile nok. Ikke alene. Ikke uten bestemmelsen.  Men så hadde det vært litt digg med en miks. Ikke bare fornuft og kunnskap. Men hele HJERTET og hele FORSTANDEN. Begge deler.

Så tenker jeg. Det kan jo hende det er greit at man ikke har funnet ut av alt helt enda. Så har man noe å gjøre resten av livet.

For egentlig, så er det ganske digg å ikke ha peiling. Å ikke vite. Jeg mener, så lenge det fører til at jeg leter.

Og jeg skal aldri slutte å  lete. I alle fall ikke når jeg funnet alt jeg tror det går an å finne.

Det er også en sånn bestemmelse.

Jeg liker å få tid til å lete skikkelig. Skikkelig grundig i bibelen. Bruke lupe og god tid.

Jeg gleder meg til å lære mer om Jesus, mer om livet, og mer om alt det som følger med.

I gotta feeling…

Jeg føler meg så falsk..

Hørt den før? Den er så utrolig skremmende vanlig i kirke og menighet. I alle fall har jeg hørt den (og sagt det selv) ganske mange ganger. Jeg føler meg så falsk når jeg lovsynger, jeg føler meg så falsk når jeg hopper og jubler, jeg føler meg så falsk når…

Vi har gjort følelser til en viktig greie i livet vårt. Vi har på mange måter gjort det til hovedpunktet i livet. Vi er ikke lykkelige med mindre vi føler det, vi kan ikke elske Gud med mindre vi føler det, vi kan ikke fortelle noen at vi er glad i dem, med mindre vi føler det. Alt springer ut i fra følelsene våre. Følelsene som aldri er konstant, som aldri er helt lett å skjønne seg på, som kan variere fortere en du drikker en kopp kaffe. Følelser som blir styrt av omstendighetene rundt deg. ”La følelsene bestemme hva du skal ha på deg”. Følelsene som blir gjort til sjefene livet vårt av alle rundt oss. Vi blir lært opp til å la hvordan du føler det være det viktigste holdepunktet i livet. Er det rart at livet går så UTROLIG mye opp og ned? Er det rart at folk er så usikre? Er det rart at folk tviler på om de virkelig er frelst? Når følelsene våre, som er så usikre og på ingen måte stabile skal være det avgjørende i livet vårt, er det rart at vi tar så mange dårlige valg? Er det rart at vi føler oss falsk? Er det rart at det blir vanskelig å lovsynge?

Men vet du hva, om det du synger er sant og ekte. Og du VET at det stemmer, men du føler det ikke sånn akkurat nå, så er du ikke falsk. Kjærlighet er ikke en følelse. Det er så utrolig mye mer. Kjærligheten er konstant og faller aldri bort. Å vite at det du synger er sant, å vite at det er sant at du er glad i noen selv om akkurat nå, akkurat nå så er det ikke det du føler, men velge å gå for det du vet istedenfor det du føler. Det er ekte. Det handler ikke om å lyge. Det er lov å være ærlig om hva du føler, men det handler om å være ekte. Det handler om å ta kontroll på sine egne følelser. Det handler å skille sannhet fra følelser. Det handler om å vite at kjærligheten er mer enn en følelse. Det handler om frihet. Det handler om å vite at Gud er større enn det du føler

Jeg er med i lovsangen i min menighet, og skal jeg være ærlig så er det slettes ikke alltid jeg føler for å lovsynge. Det er ikke alltid jeg føler at jeg har så veldig mye å være takknemlig for. Det er ikke alltid jeg føler så veldig sterkt på tekstene. Og jeg slet leeenge med å føle meg helt utrolig falsk. Heldigvis tipset noen meg om å være ærlig med Gud. Begynne med en bønn for meg selv. ”Gud, du vet at jeg ikke er der enda, du vet jeg ikke føler det vi synger nå, men du vet at jeg vil.” Det var en begynnelse. Så var det lettere å lovsynge og ikke føle seg falsk. Men etter hvert som tiden er gått, etter hvert som jeg har fått blitt bedre kjent med Gud, med Jesus, med bibelen har jeg fått begynne å lære hva som er sannhet. Hva som er ekte. Hvilke ting kan jeg alltid stole på, selv når følelsene mine skriker det motsatte. Jeg har lært at å elske Gud, å elske Jesus det er et valg mye mer enn en følelse. Det er en gave mer enn det er et valg. Jeg elsker fordi Gud elsket meg først. Jeg elsker med den kjærligheten jeg har fått i gave av Ham. Og Hans kjærlighet den er konstant. Derfor kan jeg elske hele tiden. På tross av hva jeg føler. Noen ganger hjelper følelsene oss til å komme nærmere Gud. Noen ganger kommer gleden av seg selv, andre ganger må den jobbes med for å komme. Det står at vi skal glede oss i Herren alltid i bibelen, og det er rett og slett ikke mulig skal du basere det på ditt følelses liv. Men velger du å faktisk glede deg I(!!!) Herren, så er det mulig. Det er mulig å alltid se lyset, det er mulig å alltid velge gleden. I alle ting, hele tiden, for din glede er ikke en følelse, din glede er en gave fra Gud, din trygghet er ikke basert i ditt liv, men i Jesus. Din kjærlighet er ikke den typen kjærlighet som Hollywood har lært oss alt om. Din kjærlighet er en gave fra Gud og den er evig. Den faller ikke bort, den misunner ikke. Den er evig. Den trekker andre opp, den opphøyer de rundt deg. Den skryter av dine venner, den er ydmyk og ekte. Den er ALDRI falsk. For den er ingen følelse. Jeg kan rope til Gud at jeg elsker Ham av hele mitt hjerte til og med når jeg ikke føler det. Jeg kan vite at Gud elsker meg når jeg føler meg alt annet enn elsket. Jeg kan gi mine venner en klem og fortelle dem at jeg er glad i dem selv om det ikke bobler over av kjærlighet i det øyeblikket. Jeg kan basere livet mitt på Guds kjærlighet. Som er konstant.

Jeg VET at jeg elsker Gud. Jeg VET at han er større enn mine om stendigheter. Jeg vet at Han elsker meg. Det spiller ingen rolle hva jeg føler. Jeg vet at dette er sant. Jeg kan velge å gå på det jeg vet mer enn det jeg føler. Jeg vet at jeg kan hente glede og kjærlighet hos Han når jeg ikke har noe å hente med meg selv, og når jeg har masse å ta av selv, så kan jeg hente mer der likevel. Jeg vet at jeg kan være ærlig med Gud om hva jeg føler – hva er poenget med å ikke være det liksom? Han vet jo det uansett! Men jeg vet også at jeg an velge å gå på det jeg vet mer enn hva jeg føler. Og det er det som gjør at jeg kan være fri.

Virkelig fri

Alltid.