14 ting jeg skulle ønske noen fortalte meg når jeg var 14.

(eller – ting jeg skulle ønske jeg hørte på)

Disse kommer ikke i kronologisk rekkefølge, de kommer hulter til bulter.

(Christina - ca 14 år.)

Du er ikke bedre enn alle andre. Jeg sier ikke at du ikke er fantastisk, bra, god, flink, fin, kjekk, morsom eller at du er dårlig. Jeg sier bare at du ikke er bedre enn de andre. Du feiler, eller kommer til å feile på ting du og. Så gi folk litt rom til å bomme på målet.

Du kommer til å oppleve at folk du tror det aller, aller beste om, gjør ting du ikke syns er ok. Eller ting du ikke forstår i det hele tatt. Når folk tar dumme/dårlige valg – så blir de ikke dårlige folk. De blir til folk som har tatt dårlige valg.

Du er en av dem.

Vær uenig. Våg å tenke sjøl. Les deg opp. På begge sider av uenigheten. Kjenn at du er uenig, at du er litt i opprør. Og ikke hold kjeft om det. MEN – gå inn i alt og husk at du kan ta feil. Du kommer mye lenger om du våger innrømme feil. Og du våger tenke at den andre kanskje har sett noe du ikke har sett, akkurat sånn som du har sett noe de ikke har sett.

Finn en kirke du trives i, ikke en perfekt kirke, men en kirke du trives i. Bygg den.

Det finnes måter å få kontroll på, eller sortert kaostanker. Det finnes slike måter som IKKE er destruktive. Finn dem. Ikke ødelegg deg selv. (vær så snill, noen av oss er fryktelig glad i deg)

Alt som kommer fra en talerstol trenger ikke være sant. Ikke sluk alt rått. Gå alltid til kilden sjøl. Bygg ditt eget liv med Jesus også – og ta med deg flere i den.

Bygg miljøet du er i. Det gjør du best med å også tenke sjøl. Det er OK å mene det samme som alle andre – dersom du også har tenkt gjennom ting sjøl. (vi har alt sagt at det er bra å være uenig.)

Tilgi folk.

Å tilgi folk betyr ikke at du fortsetter å la folk trakke på deg. Det betyr at du slipper taket i bitterheten. Noen ganger kan folk få fortsette å være en del av hverdagen din, andre ganger kan de ikke det. Men uansett utfallet der –tilgi dem. Det er best for din del. Bitterhet er direkte skadelig å leve med.

Du kommer ikke til å klare alt selv. SPØR om hjelp. Sørg for at du har noen (som er kobla på et bunnløst hav av nåde) du kan dele livet med. Noen som kan dele gleder, men som også tåler de stygge tingene.  IKKE forhast deg med valget av en sånn person. Vær klok. Be litt også. (kanskje kan det til og med i perioder rett og slett være en sjelesørger eller en psykolog. eller kanskje er du heldig nok til å ha foreldre, venner, slekt som kan være en sånn en og)

Når folk sier de er glad i deg – tro på dem.

Også når de ikke bruker akkurat de ordene. Folk har ulike måter å fortelle det på. Øv deg på å se dem, og øv deg på å være bevist på hvordan du viser det og.

Folk kan aldri høre det nok at noen er glad i dem.

Gå i kirka. Hver søndag. Uansett. Om ikke du får noe ut av det – så kan du hjelpe flere enn du tror bare ved å komme. Du bringer noe ingen andre har med. De trenger deg – akkurat som du trenger dem.

Dine grenser er DINE grenser. Ikke forvent at folk rundt deg hjelper deg å holde dem. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at de ville det, men sannsynligheten er stor for at de ikke gjør det. Dine grenser er ditt ansvar. Vær tydelig og klar. Vær LUR.

Noen ganger er det vondt, kjipt, og virkelig ikke gøy å beholde grensene, men jeg lover, det er verdt det. Det er så uendelig mye bedre enn å gå på kompromiss med dem.

Du er bra nok.

Alltid.

Også når du har bomma på målet. Ikke glem det.

Men mest av alt –len deg på Jesus. Alle andre kan falle og feile. Jesus står fast. Der vil du alltid være trygg.

-->

Kjære du ubrukelige.

Jeg sitter og veier for og i mot. Er dette en sånn tekst jeg kan legge ut nå, eller bør jeg vente til jeg er ovenpå igjen? Til jeg ikke føler meg lett ubrukelig selv? Gjør det at teksten veier tyngre? Eller gjør det den til et pitty party? For det er ikke det som er poenget med den. Men så er målet med skribleveggen at dette skal være en plass for skriblerier, for halvferdige og ferdige tanker. Hvor maska ikke skal henge så høyt.

 Så den kommer nå.

 Rykende fersk.

 Om man kan si sånt.

 Så får du ikke lov å tenke at jeg trenger oppmuntring. Ikke her, ikke nå.

 Denne er ikke til meg - denne er til alle de andre ubrukelige.

Kjære du ubrukelige!

Du som ikke klarer gjennomføre noe så godt som du vil. Du som ikke lærer av feil du har gjort før. Du som ikke gjør noe godt nok, eller mer enn godt nok. Du som lar tankene sirkulere rundt deg selv. Du som ikke kobler på når det lovsynges eller når man ber. Som oppdager at tankene nok en gang, har vandret på egne stier, når du egentlig skulle være flink å lytte. Du som ikke klarer lære noe nytt, i alle fall ikke skikkelig. Du som bare blir god, eller ok, men ikke skikkelig flink. 

Du som er sliten, du som er sliten, men ikke forstår helt hvorfor. Du som er sliten, men som ikke synes du har gjort nok til å bli sliten. Du som føler du burde hatt mer krefter. Du som helst vil sove. Du som tenker du ikke egentlig har noe å komme med.

Du tar feil.

Du er ikke ubrukelig. 

Du er faktisk ikke ubrukelig. Og skulle du, mot all formodning, være det likevel, så er uansett ikke poenget med deg at du skal kunne brukes. Du skal være. Og du skal være deg. Du skal være fri. Og du er ikke alene om å føle deg ubrukelig.

Jeg har følt meg ubrukelig.

Jeg føler meg til tider fullstendig ubrukelig.

Jeg er også klinklinkende klar over at det ikke er sant, og at det er ganske langt fra sant, men jeg snakker ikke om hva jeg vet, jeg snakker om hvordan det føles.

Jeg har følt meg som en som kan gjennomføre ganske mange oppgaver, men gjennomfører de helt greit. Man fyller et tomrom, men har ikke noe mer å komme med. Fyller plassen, til det kommer noen som kan gjøre jobben bedre. Man gjør det som trengs, fordi der ikke er noen andre som kan akkurat nå. Ikke fordi man har noen spesielle gaver eller talenter på området. Man er bare flink å gjøre akkurat det som trengs.

Dette er virkelig ikke et pittyparty. Jeg vet hvem jeg er. Jeg vet hvem som bor i meg. Jeg vet hva som bor i meg. Jeg vet at følelsene er ekte selv om de ikke taler sant.

Jeg ville bare minne deg også på det.

Du som også merker at hele verden alltid krever litt til.

Kjære du ubrukelige.

Du er ikke alene om å føle det sånn. Det var egentlig bare det jeg ville si til deg. 

Ja, også ville jeg minne deg på at selv om du føler det sånn, så er det ikke sant. Selv om følelsene er ekte, så lyver de noen ganger.

Bare så du vet det.

Du er ikke ubrukelig.

Du er bra. Du er bra nok. Du er MER enn bra nok. Sannsynligheten er stor for at jeg til og med syns du er kul.

Du er mer enn nok. Du er deg.

Det er virkelig mer enn godt nok. Allerede før du har gjort en dritt.

Og det, det gjelder både deg og meg.

De små, grønne monstrene.

Jeg kommer til å skrive litt om noe jeg syns er skikkelig ubehagelig nå. Noe jeg virkelig ikke liker med meg selv. Noe som gjør at det noen ganger bare knytter seg  i magen. En av de skikkelig stygge tingene ved meg.

Du kan slappe av – det kommer nok ikke noen store avsløringer her altså.

Kanskje ble du skuffa nå. Sorry, men jeg driver ikke skandale blogg. Jeg bare lufter tanker innimellom.

Og nå har jeg tenkt litt. Eller. Plutselig oppdaga noe om meg selv, som jeg egentlig var klar over, men det bare ble så tydelig.

”Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, slaven eller slavekvinnen hans, oksen eller eselet hans eller noe annet som hører din neste til. ”

Dette er vell forholdsvis enkelt? Jeg mener i alle fall for oss som faktisk har sånn ca alt man trenger, og enda litt til.

Sjøl gjør jeg av og til et poeng av å si ting som ”jeg misunner deg ikke det der, jeg unner deg virkelig det, jeg bare har lyst på det selv og.”

Og jeg tenker. DET er faktisk ikke så farlig.

Det som skremte meg var første reaksjons på noens GODE nyhet. Heldigvis var det ikke noe jeg fikk vite face to face. For første reaksjon var klump i magen. Og en vond ekkel følelse av å bli forbigått nok en gang.

DET kjenner jeg er et problem.

Det er da misunnelse, eller begjær om du vil, blir stygt. Når du ikke en gang kan glede deg over andres glede.

Når jeg, som ikke bruker lang tid på å bli glad i folk, som har følelsene skrevet med blokkbokstaver på utsida, ganske ofte, når jeg ikke klarer å glede meg, over noe som virkelig er noens gode nyheter, hva gjør jeg da?

Jeg har ingen gode svar.

Jeg må bare nok en gang innse at jeg er et menneske. Og at for alle de gangene jeg tror jeg har kommet meg litt lenger, så dukker det opp noe fra innerst inne –som jeg ikke liker.

Stort sett klarer jeg heldigvis å glede meg over andres gleder, men nå vet jeg at de finnes.

De grønne, små monstrene. Som stjeler glede.

Det er vell kanskje et lite steg i rett retning for å bli kvitt dem.

Det første steget jeg tok var å si ”hei Jesus, DET må vi jobbe med.”

Vell – etter at sjokket la seg.

Så jeg tror det går bra.

Men de er der. Og det er når jeg glemmer at jeg fortsatt er på vei. Fortsatt avhengig av nåden, fortsatt et uferdig bygg, at små, grønne monstre får vokse.

Så om ikke annet, så gjorde klumpen i magen meg nok en gang klar over dette:

Det er nåde for det stygge i livet mitt.

Det er nåde for de tingene jeg helst ikke vil slippe ut i lyset.

Og vi er mennesker.

Gud er Gud, og han er fullstendig klar over at jeg bare er nok et menneske.

Han slutter ikke bruke meg likevel- selv med de små, grønne.

Så lukk øyna. Pust ut, sett ord på ting. Gi det fra deg. Plutselig så slipper kanskje klumpen i magen taket.

Jeg heier på oss jeg.

Jeg og Jesus, med hver våre pom pons heier på deg.

*GoTeamGO

Kjære deg - husk å puste.

Noen ganger er livet litt mye.

Noen ganger er det litt mye liv. Litt mye å bære.

Jeg er ikke mer enn 27. Jeg er ikke gift, jeg har ikke barn, men der er nok av folk i livet man tenker man kan hjelpe å bære byrder for.

Det er nok av ansvar man kan plukke opp.

Jeg syns det er en god ting.

At man er der for hverandre.

At man kan hjelpe å bære.

Men noen ganger plukker man opp litt mye, uten å gi noe videre selv.

Jeg har blitt flinkere å se det, før det er gått for langt.

Funnet måter å lette trykket på.

Men ikke hver gang.

Jeg pleier ikke dele noe her, før jeg er ferdig med å jobbe gjennom ting. Før trykket har lettet, eller om man plutselig har oppdaget noe man syns bare bør deles. Eller bare hadde lyst å skrive, så man skrev.

Men akkurat nå klarer jeg ikke fylle lungene med luft. Jeg puster, men det er korte drag.

Jeg spiser, men med konstant kvalme klarer man ikke trykke i seg for mye.

Det blir små åndedrag, små måltider, små pusterom.

Og jeg er ikke sikker på hva jeg kan slippe taket i.

For man kan ikke slippe ting som ikke klarer seg om man slipper. Men da må man slippe de tingene som faktisk gir energi.

De tingene som ikke tømmer en for krefter.

Men her er greia.

Jeg veit det kommer til å gå bra.

Jeg veit jeg må slippe taket i noe. Og jeg skal slippe taket i noe.

Jeg veit jeg må lufte hodet.

Finne et fjell å springe på.

Jeg veit også at jeg har vært raudårlig på å hente krefter på rett sted.

Jeg er ikke langt borte fra Gud, småpraten er der heile tida. Men den å sette seg ned. Faktisk fylle på. La Han få plukke av bekymringer og byrder, det har jeg ikke brukt tid på.

Det å faktisk kjenne på at man ikke trenger strekke til. At det er greit. At man ikke trenger være nok, alltid. Det har jeg glemt. Og når man bare ser hvor man ikke strekker til selv, men glemmer å se etter at der hvor jeg stopper –  der fortsetter Gud. Da kan man bli veldig, veldig sliten. For selv om denne kroppen kan bære veldig mye mer enn man skulle tro, så er den også vanvittig svak i seg selv. Styrken min er ikke meg, har aldri vært meg. Styrken min har alltid vært at hos Gud er jeg trygg. Alltid. I alt.

Jeg veit det her kommer til å gå bra.

Jeg kommer ikke til å knekke denne gangen heller.

For jeg rakk å se det før det gikk alt for langt. Denne gangen og.

Fordi det aldri er for sent å vende seg mot Gud.

Fordi man finner venner man kan prate med og – uten at det drar dem ned i kaoset.

Fordi man en gang har tatt seg tid til å bruke krefter på å pugge Bibelvers, eller bli bedre kjent med Gud. Fordi man før har brukt masse tid på å henge med Jesus. Fordi man har brukt tid på å lagre noen sannheter i hjertet, i sjelen. Noen ting som dukker opp, akkurat når man trenger dem. Helt av seg selv, når man ikke har krefter til å leite det opp selv.
Fordi når man får lettet på trykket, så klarer man å puste igjen.

Så her sitter jeg. Etter alt for lang tid uten skikkelig meg og Gud tid. ALT for lang. Flaut lang. Og anbefaler deg å bruke tiden når kreftene er der. For når de ikke er det, så trenger du det du har hentet før.

Og husk å pust.

Kjære deg.

Husk å puste.

Dypt.

Skikkelig.

Også når du har mest lyst å krølle deg sammen i en ball.

Det hender livet blir sånn.

Også for oss som egentlig har det sabla bra.

Og det er lov det og.

Det er lov å kjenne på at livet blir for mye.

Det er lov å kjenne på at man ikke er nok.

Det er bare lettere om du da kanskje klarer la noen andre bære.

La noen andre løfte litt.

Så du kan puste.

Du har bært nok for andre før.

Du kan slippe taket i skyldfølelsen.

Du trenger ikke være alt for alle.

Det kan du ikke uansett.

Det er det bare Gud som kan.

Og akkurat nå – så kan du ha nok, med å hente krefter hos Jesus.

Du skal til og med slippe å be.

Du skal få lov å konsentrere deg om å puste.

Du skal få slippe å løfte en finger.

Du skal få lov å være.

Og akkurat nå, så er det kanskje nok.

Hva skal man med bønn om man ikke venter svar?

Jeg har levd et helt liv.

Og jeg har fått være en del av en familie som ber. Hele livet. I alle ting.

Noen ganger sammen. Ofte hver for oss.

Jeg har fått rusle inn på kjøkkenet, og funnet mamma med en kaffekopp og bibelen åpen, i bønn. Ofte.

Jeg har bladd meg gjennom pappas fullstendige utslitte bibel (han har kjøpt ny nå) som er full av farger og skriblerier.

Jeg har fått sett levde liv.

Og jeg har fått merke troen på bønn.

Likevel – så ber jeg ofte bønner som er vanskelig å se svaret på. Bønner som ikke er konkrete. Sånne generelle bønner.

Slapp av. De er fine de! Gud hører dem og, og jeg tror han svarer dem.

Det er bare det, at det er ikke så lett å se svaret på sånne bønner.

De bønnene jeg husker, det er de gangene jeg har valgt å være skikkelig konkret. For da har jeg også fått sett og hørt svaret.

Skikkelig konkret.

Det er de gangene som etter hvert gjør det lettere for meg å kjenne igjen Guds stemme i en situasjon.

Det har vært ganger når jeg har lagt konkrete situasjoner framfor Gud. Når jeg har sagt, Gud – dette er ikke noe jeg kan dele med noen nå, men jeg trenger at noen ber! Jeg trenger å vite at jeg kan stole på deg. At du hører, at du lytter og at du har satt noen til å be.

Jeg tenker på to situasjoner nå.

En gang på kirketur, hvor vi sto og ba, og jeg kjente at nå trenger jeg at noen ber for meg. Men jeg våger ikke spørre noen om det, så jeg ber Gud. Og personen ved siden av meg legger handa på skuldra mi og ber.

I den andre satt jeg på en buss. I en ny by, med et fullstendig sønderknust hjerte, og en situasjon jeg ikke følte jeg eide, en situasjon som ikke var min å dele. Så jeg hadde ingen andre enn Gud å gå til.

Og der, etter noe som var mer ett tankesukk enn en bønn, men konkret ønske og hva jeg trengte. Så svarer han.

For der tikker det inn en melding, hvor det ganske enkelt står at vedkomne ber, Gud minnet dem på meg.

Og 100kg løftes av skuldrene mine.

Gud ser.

Jeg vet det jo – men det er godt å få SE det og.

Jeg kan STOLE på Gud. Hele tiden.

Og når vi husker det – så våger vi be om det.

Så har vi den gangen jeg så at planen jeg fulgte ikke var Gudsplan, men min reserveplan. (jeg sier ”den” gangen, som om det bare har skjedd en gang..) Men jeg bestemte meg for at nå gir jeg Jesus alt.

Og jeg ramset opp. Alt. Alle håp, alle drømmer. ALT. og kjente at denne gangen slapp jeg taket i alt, og jeg hadde ingenting igjen.

Så rusler jeg ut fra kirka. Uten å ha fortalt noen hva som skjedde. Ser opp på himmelen og gir Gud beskjed. Nå har du fått ALT. og jeg aner ikke hva jeg skal plukke opp igjen, og hva som skal få ligge. Nå må du gi meg KLAR og tydelig tale.

Det går en uke.

Jeg er med å lede lovsang, og plutselig er der en som kjenner han har en hilsen fra Gud.

Og det som er veldig gøy, er at den er til meg. Og den er så konkret. Han bruker samme ord som jeg gjorde når jeg la fra meg ting. Og han plukker opp igjen noen av de tingene jeg hadde gitt fra meg.

En klar bønn. Og et tydelig svar.

Trygg.

Han ser. Han vet. Han har kontroll.

Så siste:

Jeg skulle lede lovsang, det er første gang på LENGE jeg skal lede noe team.

Og helt ærlig, jeg er vilt nervøs. Det var 4 år siden sist. Jeg ber for søndagen og for teamet, og det er en ting jeg kjenner jeg vil be om. Jeg vil at teamet skal være trygge. Det skal være trygt, de skal få slappe av, de skal få lede salen inn i tilbedelse, og de skal selv få være trygg.

Jeg ber. Jeg forteller ikke.

Hva slags tilbakemelding får man etter søndagen?

Folk i temaet sier spesifikt at de følte seg så trygg.

Folk i salen sier at det var så trygt på scena.

Gud er kul.

Han kan gjøre så vanvittig mye.

Hva om vi våger å begynne å stole på Ham?

Hva om vi våger å bruke tid i bønn?

Hva om vi våger være mer konkret?

Hva om vi våger å be som om Gud faktisk svarer?

Hva om vi våger å be, som om vi var fri for frykt?

Hva om vi våger være fri?

-        - først i bønn, så kan det få forme og smitte resten av livet.

Tenk å være så trygg, at man kan slippe taket og være helt fri.