14 ting jeg skulle ønske noen fortalte meg når jeg var 14.

(eller – ting jeg skulle ønske jeg hørte på)

Disse kommer ikke i kronologisk rekkefølge, de kommer hulter til bulter.

(Christina - ca 14 år.)

Du er ikke bedre enn alle andre. Jeg sier ikke at du ikke er fantastisk, bra, god, flink, fin, kjekk, morsom eller at du er dårlig. Jeg sier bare at du ikke er bedre enn de andre. Du feiler, eller kommer til å feile på ting du og. Så gi folk litt rom til å bomme på målet.

Du kommer til å oppleve at folk du tror det aller, aller beste om, gjør ting du ikke syns er ok. Eller ting du ikke forstår i det hele tatt. Når folk tar dumme/dårlige valg – så blir de ikke dårlige folk. De blir til folk som har tatt dårlige valg.

Du er en av dem.

Vær uenig. Våg å tenke sjøl. Les deg opp. På begge sider av uenigheten. Kjenn at du er uenig, at du er litt i opprør. Og ikke hold kjeft om det. MEN – gå inn i alt og husk at du kan ta feil. Du kommer mye lenger om du våger innrømme feil. Og du våger tenke at den andre kanskje har sett noe du ikke har sett, akkurat sånn som du har sett noe de ikke har sett.

Finn en kirke du trives i, ikke en perfekt kirke, men en kirke du trives i. Bygg den.

Det finnes måter å få kontroll på, eller sortert kaostanker. Det finnes slike måter som IKKE er destruktive. Finn dem. Ikke ødelegg deg selv. (vær så snill, noen av oss er fryktelig glad i deg)

Alt som kommer fra en talerstol trenger ikke være sant. Ikke sluk alt rått. Gå alltid til kilden sjøl. Bygg ditt eget liv med Jesus også – og ta med deg flere i den.

Bygg miljøet du er i. Det gjør du best med å også tenke sjøl. Det er OK å mene det samme som alle andre – dersom du også har tenkt gjennom ting sjøl. (vi har alt sagt at det er bra å være uenig.)

Tilgi folk.

Å tilgi folk betyr ikke at du fortsetter å la folk trakke på deg. Det betyr at du slipper taket i bitterheten. Noen ganger kan folk få fortsette å være en del av hverdagen din, andre ganger kan de ikke det. Men uansett utfallet der –tilgi dem. Det er best for din del. Bitterhet er direkte skadelig å leve med.

Du kommer ikke til å klare alt selv. SPØR om hjelp. Sørg for at du har noen (som er kobla på et bunnløst hav av nåde) du kan dele livet med. Noen som kan dele gleder, men som også tåler de stygge tingene.  IKKE forhast deg med valget av en sånn person. Vær klok. Be litt også. (kanskje kan det til og med i perioder rett og slett være en sjelesørger eller en psykolog. eller kanskje er du heldig nok til å ha foreldre, venner, slekt som kan være en sånn en og)

Når folk sier de er glad i deg – tro på dem.

Også når de ikke bruker akkurat de ordene. Folk har ulike måter å fortelle det på. Øv deg på å se dem, og øv deg på å være bevist på hvordan du viser det og.

Folk kan aldri høre det nok at noen er glad i dem.

Gå i kirka. Hver søndag. Uansett. Om ikke du får noe ut av det – så kan du hjelpe flere enn du tror bare ved å komme. Du bringer noe ingen andre har med. De trenger deg – akkurat som du trenger dem.

Dine grenser er DINE grenser. Ikke forvent at folk rundt deg hjelper deg å holde dem. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at de ville det, men sannsynligheten er stor for at de ikke gjør det. Dine grenser er ditt ansvar. Vær tydelig og klar. Vær LUR.

Noen ganger er det vondt, kjipt, og virkelig ikke gøy å beholde grensene, men jeg lover, det er verdt det. Det er så uendelig mye bedre enn å gå på kompromiss med dem.

Du er bra nok.

Alltid.

Også når du har bomma på målet. Ikke glem det.

Men mest av alt –len deg på Jesus. Alle andre kan falle og feile. Jesus står fast. Der vil du alltid være trygg.

-->

De små, grønne monstrene.

Jeg kommer til å skrive litt om noe jeg syns er skikkelig ubehagelig nå. Noe jeg virkelig ikke liker med meg selv. Noe som gjør at det noen ganger bare knytter seg  i magen. En av de skikkelig stygge tingene ved meg.

Du kan slappe av – det kommer nok ikke noen store avsløringer her altså.

Kanskje ble du skuffa nå. Sorry, men jeg driver ikke skandale blogg. Jeg bare lufter tanker innimellom.

Og nå har jeg tenkt litt. Eller. Plutselig oppdaga noe om meg selv, som jeg egentlig var klar over, men det bare ble så tydelig.

”Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, slaven eller slavekvinnen hans, oksen eller eselet hans eller noe annet som hører din neste til. ”

Dette er vell forholdsvis enkelt? Jeg mener i alle fall for oss som faktisk har sånn ca alt man trenger, og enda litt til.

Sjøl gjør jeg av og til et poeng av å si ting som ”jeg misunner deg ikke det der, jeg unner deg virkelig det, jeg bare har lyst på det selv og.”

Og jeg tenker. DET er faktisk ikke så farlig.

Det som skremte meg var første reaksjons på noens GODE nyhet. Heldigvis var det ikke noe jeg fikk vite face to face. For første reaksjon var klump i magen. Og en vond ekkel følelse av å bli forbigått nok en gang.

DET kjenner jeg er et problem.

Det er da misunnelse, eller begjær om du vil, blir stygt. Når du ikke en gang kan glede deg over andres glede.

Når jeg, som ikke bruker lang tid på å bli glad i folk, som har følelsene skrevet med blokkbokstaver på utsida, ganske ofte, når jeg ikke klarer å glede meg, over noe som virkelig er noens gode nyheter, hva gjør jeg da?

Jeg har ingen gode svar.

Jeg må bare nok en gang innse at jeg er et menneske. Og at for alle de gangene jeg tror jeg har kommet meg litt lenger, så dukker det opp noe fra innerst inne –som jeg ikke liker.

Stort sett klarer jeg heldigvis å glede meg over andres gleder, men nå vet jeg at de finnes.

De grønne, små monstrene. Som stjeler glede.

Det er vell kanskje et lite steg i rett retning for å bli kvitt dem.

Det første steget jeg tok var å si ”hei Jesus, DET må vi jobbe med.”

Vell – etter at sjokket la seg.

Så jeg tror det går bra.

Men de er der. Og det er når jeg glemmer at jeg fortsatt er på vei. Fortsatt avhengig av nåden, fortsatt et uferdig bygg, at små, grønne monstre får vokse.

Så om ikke annet, så gjorde klumpen i magen meg nok en gang klar over dette:

Det er nåde for det stygge i livet mitt.

Det er nåde for de tingene jeg helst ikke vil slippe ut i lyset.

Og vi er mennesker.

Gud er Gud, og han er fullstendig klar over at jeg bare er nok et menneske.

Han slutter ikke bruke meg likevel- selv med de små, grønne.

Så lukk øyna. Pust ut, sett ord på ting. Gi det fra deg. Plutselig så slipper kanskje klumpen i magen taket.

Jeg heier på oss jeg.

Jeg og Jesus, med hver våre pom pons heier på deg.

*GoTeamGO

Hva skal man med bønn om man ikke venter svar?

Jeg har levd et helt liv.

Og jeg har fått være en del av en familie som ber. Hele livet. I alle ting.

Noen ganger sammen. Ofte hver for oss.

Jeg har fått rusle inn på kjøkkenet, og funnet mamma med en kaffekopp og bibelen åpen, i bønn. Ofte.

Jeg har bladd meg gjennom pappas fullstendige utslitte bibel (han har kjøpt ny nå) som er full av farger og skriblerier.

Jeg har fått sett levde liv.

Og jeg har fått merke troen på bønn.

Likevel – så ber jeg ofte bønner som er vanskelig å se svaret på. Bønner som ikke er konkrete. Sånne generelle bønner.

Slapp av. De er fine de! Gud hører dem og, og jeg tror han svarer dem.

Det er bare det, at det er ikke så lett å se svaret på sånne bønner.

De bønnene jeg husker, det er de gangene jeg har valgt å være skikkelig konkret. For da har jeg også fått sett og hørt svaret.

Skikkelig konkret.

Det er de gangene som etter hvert gjør det lettere for meg å kjenne igjen Guds stemme i en situasjon.

Det har vært ganger når jeg har lagt konkrete situasjoner framfor Gud. Når jeg har sagt, Gud – dette er ikke noe jeg kan dele med noen nå, men jeg trenger at noen ber! Jeg trenger å vite at jeg kan stole på deg. At du hører, at du lytter og at du har satt noen til å be.

Jeg tenker på to situasjoner nå.

En gang på kirketur, hvor vi sto og ba, og jeg kjente at nå trenger jeg at noen ber for meg. Men jeg våger ikke spørre noen om det, så jeg ber Gud. Og personen ved siden av meg legger handa på skuldra mi og ber.

I den andre satt jeg på en buss. I en ny by, med et fullstendig sønderknust hjerte, og en situasjon jeg ikke følte jeg eide, en situasjon som ikke var min å dele. Så jeg hadde ingen andre enn Gud å gå til.

Og der, etter noe som var mer ett tankesukk enn en bønn, men konkret ønske og hva jeg trengte. Så svarer han.

For der tikker det inn en melding, hvor det ganske enkelt står at vedkomne ber, Gud minnet dem på meg.

Og 100kg løftes av skuldrene mine.

Gud ser.

Jeg vet det jo – men det er godt å få SE det og.

Jeg kan STOLE på Gud. Hele tiden.

Og når vi husker det – så våger vi be om det.

Så har vi den gangen jeg så at planen jeg fulgte ikke var Gudsplan, men min reserveplan. (jeg sier ”den” gangen, som om det bare har skjedd en gang..) Men jeg bestemte meg for at nå gir jeg Jesus alt.

Og jeg ramset opp. Alt. Alle håp, alle drømmer. ALT. og kjente at denne gangen slapp jeg taket i alt, og jeg hadde ingenting igjen.

Så rusler jeg ut fra kirka. Uten å ha fortalt noen hva som skjedde. Ser opp på himmelen og gir Gud beskjed. Nå har du fått ALT. og jeg aner ikke hva jeg skal plukke opp igjen, og hva som skal få ligge. Nå må du gi meg KLAR og tydelig tale.

Det går en uke.

Jeg er med å lede lovsang, og plutselig er der en som kjenner han har en hilsen fra Gud.

Og det som er veldig gøy, er at den er til meg. Og den er så konkret. Han bruker samme ord som jeg gjorde når jeg la fra meg ting. Og han plukker opp igjen noen av de tingene jeg hadde gitt fra meg.

En klar bønn. Og et tydelig svar.

Trygg.

Han ser. Han vet. Han har kontroll.

Så siste:

Jeg skulle lede lovsang, det er første gang på LENGE jeg skal lede noe team.

Og helt ærlig, jeg er vilt nervøs. Det var 4 år siden sist. Jeg ber for søndagen og for teamet, og det er en ting jeg kjenner jeg vil be om. Jeg vil at teamet skal være trygge. Det skal være trygt, de skal få slappe av, de skal få lede salen inn i tilbedelse, og de skal selv få være trygg.

Jeg ber. Jeg forteller ikke.

Hva slags tilbakemelding får man etter søndagen?

Folk i temaet sier spesifikt at de følte seg så trygg.

Folk i salen sier at det var så trygt på scena.

Gud er kul.

Han kan gjøre så vanvittig mye.

Hva om vi våger å begynne å stole på Ham?

Hva om vi våger å bruke tid i bønn?

Hva om vi våger være mer konkret?

Hva om vi våger å be som om Gud faktisk svarer?

Hva om vi våger å be, som om vi var fri for frykt?

Hva om vi våger være fri?

-        - først i bønn, så kan det få forme og smitte resten av livet.

Tenk å være så trygg, at man kan slippe taket og være helt fri.

Hvor er erfaringen din?

Jeg har vært på tur.
For en opplevelse.

Jeg savner fjell.

Tenker jeg vil hjem. Er ikke så mye fjell i Oslo. Nå er det fine turmuligheter likevel altså. Men ikke like mye fjell. Man blir sliten på en annen måte.

Det skjer noe når jeg går oppoverbakker. Jeg får tenkt. Tømt hodet. Det er en fryd.

Selv om det er slitsomt.

Er ikke blitt noe klokere.

Vet fremdeles hva jeg vil, men ikke hvordan jeg skal få det til.

Digg?

Nja.

Men så reiste vi på tur.

Fred i sjela.

Fine folk.

MASSE fine folk. Og natur. Høstfarger. Mat. Ro. Folk, flere folk. Gode samtaler,

Fremdeles ingen løsning.

Usikker på hva jeg vil.

Nei. Når jeg vil. Usikker på når. Ikke hvor.

Hvordan vet man at man er ferdig et sted?

Hvordan vet man når man skal gå videre?

HEI alle dere med mer livserfaring enn meg, jeg trenger en kopp kaffe, eller te, så trenger jeg visdommen din. Erfaringen din.

Joda. Man trenger de yngre, man skal huske på yngre generasjoner. Man skal legge til rette for dem. De er fremtiden, men HEI!

Du på 90 – (sikkert VELDIG mange av dem som leser her…) JEG VIL HA LIVSVISDOMMEN DIN!

Eller du på 40, 50, 60, 70, 80.

Jeg vil SE at livet med Gud funker. HELE veien.

Jeg vil høre at selv når det stormer så står man trygt på Ham. HELE veien.

Jeg tror på det når yngre folk forteller – men WOW.

Et HELT liv.

Et HELT liv.

Kanskje har ikke alt vært supert hele tiden?

Kanskje har man hatt lyst å gi opp?

Kanskje har man gitt opp?

Men hvorfor er du FREMDELES hos Gud?

Hvorfor er du fremdeles i kirken – etter at den har skuffet deg? For det tipper jeg den har.

Jeg har opplevd at den har det. Og jeg er ikke 30 en gang. Jeg er bare halvveis til 52.

Jeg vet at Jesus er nok for hele livet, men det hadde vært så deilig å få høre mer fra de som har opplevd det og.

Jeg skulle gjerne hørt mer fra dere – også når jeg var 14.
Kanskje er det ikke alt man tar til seg med en gang, men noen ting henter man frem når man plutselig møter situasjoner i livet.

Tenk om man kunne møte vanskelige situasjoner, valg, med litt kunnskap fra generasjonen før.

Er det bare meg som hadde elsket det?

Jeg tror vi er flere som savner mer av visdommen til de som har gått foran.

Det betyr ikke at ALT skal gjøres på samme måte, for tidene skifter.

Men Gud står fast. HJERTET kan være det samme.

Gud er den samme. Alltid.

Så da kommer vi kanskje lenger, om vi bygger på hverandres erfaringer, istedenfor å begynne på nytt?

La ingen forakte deg fordi du er ung.

Men la ikke noen gjemme deg bort i en krok bare fordi ”du er gammel” heller.

trygg.

Det er så VELDIG mye som kan forandre seg, uten at noe som helst egentlig forandrer seg.
Tror ikke det er så mye som er annerledes i livet mitt nå.

Likevel, så er alt helt annerledes.

Der er en ro.

Der er en fred.

Selv om jeg kjenner at jeg lurer litt på hva i alle dager jeg skal gjøre med dette livet.

Jeg vet jo hvor jeg vil.

Jeg vet hva jeg drømmer om.

Jeg bare sitter fast.

Aner ikke hvor det neste steget går.

Men så går det bra.

For jeg har det så sjukt bra.

Jeg har det så vanvittig bra.

Jeg kan svare helt ærlig på spørsmålet om hvordan jeg har det.

Og jeg kan svare at jeg har det sjukt bra.

Det er så mye som er RIKTIG.

Det er så deilig å kjenne at jeg lander i en trygghet på hvem jeg er.

Samtidig som jeg kjenner på at der er mer – jeg er klar for å vokse.

Selv om jeg kjenner at jeg vil så mye mer, likevel, så har jeg det bra.

Jeg klarer se hva som er bra.

Hva jeg faktisk bidrar med.

Vell. Jeg ser i alle fall noe av det.

Og det er digg.

Så tror jeg det er mer.

Så tror jeg ikke at jeg skal være i Oslo for alltid.

Jeg kjenner at jeg skal videre.

Men akkurat nå – så tror jeg kanskje det er mer å lære her.

Flere å bli kjent med.

Flere å bygge sterkere vennskap med. Før jeg flytter.

Før jeg drar.

Jeg har det bra.

Veldig bra.

Selv om jeg kjenner at mye ikke er på plass, og jeg ikke aner hvor neste steg skal gå.

Trygg.

Det er kanskje trygg jeg er.

Og det er jo ikke så rart.

Ikke når klippen man står på er Gud. Er nåden.

Ikke når det får været det som bærer.

Da kan resten få ta den tiden det trenger.

For jeg begynner å bli kjent med Gud.

Og Han er trofast.

Selv når jeg synes ting går treig.

Så da går det kanskje an å være sjukt glad.

Lykkelig.

Uten at alt er helt på plass.

Jeg lurer på, om det kanskje er det som er å være trygg?