14 ting jeg skulle ønske noen fortalte meg når jeg var 14.

(eller – ting jeg skulle ønske jeg hørte på)

Disse kommer ikke i kronologisk rekkefølge, de kommer hulter til bulter.

(Christina - ca 14 år.)

Du er ikke bedre enn alle andre. Jeg sier ikke at du ikke er fantastisk, bra, god, flink, fin, kjekk, morsom eller at du er dårlig. Jeg sier bare at du ikke er bedre enn de andre. Du feiler, eller kommer til å feile på ting du og. Så gi folk litt rom til å bomme på målet.

Du kommer til å oppleve at folk du tror det aller, aller beste om, gjør ting du ikke syns er ok. Eller ting du ikke forstår i det hele tatt. Når folk tar dumme/dårlige valg – så blir de ikke dårlige folk. De blir til folk som har tatt dårlige valg.

Du er en av dem.

Vær uenig. Våg å tenke sjøl. Les deg opp. På begge sider av uenigheten. Kjenn at du er uenig, at du er litt i opprør. Og ikke hold kjeft om det. MEN – gå inn i alt og husk at du kan ta feil. Du kommer mye lenger om du våger innrømme feil. Og du våger tenke at den andre kanskje har sett noe du ikke har sett, akkurat sånn som du har sett noe de ikke har sett.

Finn en kirke du trives i, ikke en perfekt kirke, men en kirke du trives i. Bygg den.

Det finnes måter å få kontroll på, eller sortert kaostanker. Det finnes slike måter som IKKE er destruktive. Finn dem. Ikke ødelegg deg selv. (vær så snill, noen av oss er fryktelig glad i deg)

Alt som kommer fra en talerstol trenger ikke være sant. Ikke sluk alt rått. Gå alltid til kilden sjøl. Bygg ditt eget liv med Jesus også – og ta med deg flere i den.

Bygg miljøet du er i. Det gjør du best med å også tenke sjøl. Det er OK å mene det samme som alle andre – dersom du også har tenkt gjennom ting sjøl. (vi har alt sagt at det er bra å være uenig.)

Tilgi folk.

Å tilgi folk betyr ikke at du fortsetter å la folk trakke på deg. Det betyr at du slipper taket i bitterheten. Noen ganger kan folk få fortsette å være en del av hverdagen din, andre ganger kan de ikke det. Men uansett utfallet der –tilgi dem. Det er best for din del. Bitterhet er direkte skadelig å leve med.

Du kommer ikke til å klare alt selv. SPØR om hjelp. Sørg for at du har noen (som er kobla på et bunnløst hav av nåde) du kan dele livet med. Noen som kan dele gleder, men som også tåler de stygge tingene.  IKKE forhast deg med valget av en sånn person. Vær klok. Be litt også. (kanskje kan det til og med i perioder rett og slett være en sjelesørger eller en psykolog. eller kanskje er du heldig nok til å ha foreldre, venner, slekt som kan være en sånn en og)

Når folk sier de er glad i deg – tro på dem.

Også når de ikke bruker akkurat de ordene. Folk har ulike måter å fortelle det på. Øv deg på å se dem, og øv deg på å være bevist på hvordan du viser det og.

Folk kan aldri høre det nok at noen er glad i dem.

Gå i kirka. Hver søndag. Uansett. Om ikke du får noe ut av det – så kan du hjelpe flere enn du tror bare ved å komme. Du bringer noe ingen andre har med. De trenger deg – akkurat som du trenger dem.

Dine grenser er DINE grenser. Ikke forvent at folk rundt deg hjelper deg å holde dem. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at de ville det, men sannsynligheten er stor for at de ikke gjør det. Dine grenser er ditt ansvar. Vær tydelig og klar. Vær LUR.

Noen ganger er det vondt, kjipt, og virkelig ikke gøy å beholde grensene, men jeg lover, det er verdt det. Det er så uendelig mye bedre enn å gå på kompromiss med dem.

Du er bra nok.

Alltid.

Også når du har bomma på målet. Ikke glem det.

Men mest av alt –len deg på Jesus. Alle andre kan falle og feile. Jesus står fast. Der vil du alltid være trygg.

-->

De små, grønne monstrene.

Jeg kommer til å skrive litt om noe jeg syns er skikkelig ubehagelig nå. Noe jeg virkelig ikke liker med meg selv. Noe som gjør at det noen ganger bare knytter seg  i magen. En av de skikkelig stygge tingene ved meg.

Du kan slappe av – det kommer nok ikke noen store avsløringer her altså.

Kanskje ble du skuffa nå. Sorry, men jeg driver ikke skandale blogg. Jeg bare lufter tanker innimellom.

Og nå har jeg tenkt litt. Eller. Plutselig oppdaga noe om meg selv, som jeg egentlig var klar over, men det bare ble så tydelig.

”Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, slaven eller slavekvinnen hans, oksen eller eselet hans eller noe annet som hører din neste til. ”

Dette er vell forholdsvis enkelt? Jeg mener i alle fall for oss som faktisk har sånn ca alt man trenger, og enda litt til.

Sjøl gjør jeg av og til et poeng av å si ting som ”jeg misunner deg ikke det der, jeg unner deg virkelig det, jeg bare har lyst på det selv og.”

Og jeg tenker. DET er faktisk ikke så farlig.

Det som skremte meg var første reaksjons på noens GODE nyhet. Heldigvis var det ikke noe jeg fikk vite face to face. For første reaksjon var klump i magen. Og en vond ekkel følelse av å bli forbigått nok en gang.

DET kjenner jeg er et problem.

Det er da misunnelse, eller begjær om du vil, blir stygt. Når du ikke en gang kan glede deg over andres glede.

Når jeg, som ikke bruker lang tid på å bli glad i folk, som har følelsene skrevet med blokkbokstaver på utsida, ganske ofte, når jeg ikke klarer å glede meg, over noe som virkelig er noens gode nyheter, hva gjør jeg da?

Jeg har ingen gode svar.

Jeg må bare nok en gang innse at jeg er et menneske. Og at for alle de gangene jeg tror jeg har kommet meg litt lenger, så dukker det opp noe fra innerst inne –som jeg ikke liker.

Stort sett klarer jeg heldigvis å glede meg over andres gleder, men nå vet jeg at de finnes.

De grønne, små monstrene. Som stjeler glede.

Det er vell kanskje et lite steg i rett retning for å bli kvitt dem.

Det første steget jeg tok var å si ”hei Jesus, DET må vi jobbe med.”

Vell – etter at sjokket la seg.

Så jeg tror det går bra.

Men de er der. Og det er når jeg glemmer at jeg fortsatt er på vei. Fortsatt avhengig av nåden, fortsatt et uferdig bygg, at små, grønne monstre får vokse.

Så om ikke annet, så gjorde klumpen i magen meg nok en gang klar over dette:

Det er nåde for det stygge i livet mitt.

Det er nåde for de tingene jeg helst ikke vil slippe ut i lyset.

Og vi er mennesker.

Gud er Gud, og han er fullstendig klar over at jeg bare er nok et menneske.

Han slutter ikke bruke meg likevel- selv med de små, grønne.

Så lukk øyna. Pust ut, sett ord på ting. Gi det fra deg. Plutselig så slipper kanskje klumpen i magen taket.

Jeg heier på oss jeg.

Jeg og Jesus, med hver våre pom pons heier på deg.

*GoTeamGO

trygg.

Det er så VELDIG mye som kan forandre seg, uten at noe som helst egentlig forandrer seg.
Tror ikke det er så mye som er annerledes i livet mitt nå.

Likevel, så er alt helt annerledes.

Der er en ro.

Der er en fred.

Selv om jeg kjenner at jeg lurer litt på hva i alle dager jeg skal gjøre med dette livet.

Jeg vet jo hvor jeg vil.

Jeg vet hva jeg drømmer om.

Jeg bare sitter fast.

Aner ikke hvor det neste steget går.

Men så går det bra.

For jeg har det så sjukt bra.

Jeg har det så vanvittig bra.

Jeg kan svare helt ærlig på spørsmålet om hvordan jeg har det.

Og jeg kan svare at jeg har det sjukt bra.

Det er så mye som er RIKTIG.

Det er så deilig å kjenne at jeg lander i en trygghet på hvem jeg er.

Samtidig som jeg kjenner på at der er mer – jeg er klar for å vokse.

Selv om jeg kjenner at jeg vil så mye mer, likevel, så har jeg det bra.

Jeg klarer se hva som er bra.

Hva jeg faktisk bidrar med.

Vell. Jeg ser i alle fall noe av det.

Og det er digg.

Så tror jeg det er mer.

Så tror jeg ikke at jeg skal være i Oslo for alltid.

Jeg kjenner at jeg skal videre.

Men akkurat nå – så tror jeg kanskje det er mer å lære her.

Flere å bli kjent med.

Flere å bygge sterkere vennskap med. Før jeg flytter.

Før jeg drar.

Jeg har det bra.

Veldig bra.

Selv om jeg kjenner at mye ikke er på plass, og jeg ikke aner hvor neste steg skal gå.

Trygg.

Det er kanskje trygg jeg er.

Og det er jo ikke så rart.

Ikke når klippen man står på er Gud. Er nåden.

Ikke når det får været det som bærer.

Da kan resten få ta den tiden det trenger.

For jeg begynner å bli kjent med Gud.

Og Han er trofast.

Selv når jeg synes ting går treig.

Så da går det kanskje an å være sjukt glad.

Lykkelig.

Uten at alt er helt på plass.

Jeg lurer på, om det kanskje er det som er å være trygg?

Ting du allerede vet (4)

Men dette er ting jeg har lært om livet.

Livet kan planlegges. Mye av livet kan planlegges i alle fall. Mye er lurt å planlegge. Jeg liker planer. Og når jeg var 14 hadde jeg planen for de neste 10 årene helt klar. I alle fall når det kom til hvilke skoler, land og byer jeg skulle bo i. Det er så trygt og godt å vite hvor du skal. Og jeg hadde et mål for øyet, og her var planen for å nå den.

Om du er nysgjerrig var planene ca sånn:

1. -       musikklinja i Ålesund
2. -       halvt år med jobb, for å spare penger til:
3. -       ettårig Dts, med fotofokus på Hawaii
4. -       ett år i jobb for å spare penger til:
5. -       3 år på Hillsong Collage (hjem å jobbe for å spare opp igjen penger mellom årene)

Og om du nå telte over og tenkte: men dette ble jo ikke 10 år..! Så gjentar jeg at dette var planen når jeg var 14. Jeg tenkte at å fullføre ungdomskolen var en selvfølge. =)

            Jeg har ikke fullført en eneste av disse planene. Jeg bodde i alle fall i planlagt by frem til fylte 19. Etter det har ingenting stemt. Jeg har samme mål for øyet. Nesten i alle fall. Men veien dit har blitt helt annerledes enn hva jeg hadde tenkt. Nå er det faktisk 12 år siden den 10årsplanen var klar. Og MYE har skjedd på 12 år. Veldig mye.

På 12 år har jeg lært at noen ting krever hardt arbeid. That’s it. Hardt arbeid. Ja, og tålmodighet. I massevis. Mye krever utholdenhet, noen ganger må man fortsette på ren og skjær vilje. Somoftest holder ikke viljen, det er stort sett  viktig, riktig og lurt og også hente med seg Gud for å nå målet.

På disse 12 årene har jeg lært at livet ikke alltid blir slik man planlegger. Noen ganger blir livet veldig slitsomt. Selv en optimist kan ha lange, tunge perioder i livet. Å sette en standard for livet, noe man tar valgene sine ut i fra er bra, men det kan likevel skje at man tar valg man angrer på. Du kommer til å skuffe deg selv. Alle kan gjøre feil. Og alle kan gjøre sånne feil som man tror er sykt lett å unngå. Og en selvfølge at man selv skal klare. TIL og med du. Til og med meg.

            Selv om du hele tiden har Gud med på laget, så kan det skje at man av og til vender det døve øret til, spesielt når man er i ferd med å ta litt dårligere valg. Gode mennesker tar også dårlige valg. Her må jeg bare raskt nevne at jeg er usikker på om jeg mener det i det hele tatt finnes gode mennesker. For jeg tenker at det ikke finnes dårlige mennesker, så da finnes det vell ikke mennesker som er gode heller? Ikke sånn tvers igjennom. Da er det i alle fall for min del blitt lettere å forholde seg til at det kun finnes mennesker. Og mennesker tar gode og dårlige valg. Noen er kommet seg dit at veldig mange av (de synlige i alle fall) valgene er gode, mens andre sliter med en 50/50% eller lavere. Uansett er vi mennesker. Og ingen av oss er bare gode, eller bare dårlige.

 Ingen av oss klarer å gå gjennom hele livet oppreist. Alle tar vi omveier. Alle møter vi motstand. Alle opplever vi at livet slettes ikke blir slik vi hadde tenkt. Og ingen har vell opplevd at livet bare går en vei; rett frem. De fleste opplever vell heller livet slik:

Og jeg tenker;

            kanskje er det ikke så dumt at livet mitt ikke er der jeg hadde planlagt at det skulle være. For det jeg har lært mest om de siste 12 årene, det er at jeg er så langt i fra perfekt som det går an. Jeg er så avhengig av Gud som du får det. Jeg er å heldig at jeg vet at jeg trenger Jesus. Jeg vet at livet ikke blir slik jeg hadde tenkt.

Så har jeg fått se at sånn er det for de aller fleste rundt meg. Noen ting i livet setter dype spor. Og noen ganger roter vi det til for oss selv, og dem rundt oss.

            Da er det fint å huske at alle mine livsfloker, de skremmer ikke Gud.

Mine svingete veier, floker, huller i veien, omveier, u-svinger, sinte dager, ødelagte planer, dårlige valg, korte lunte, ingen av dem klarer å skremme vekk Gud. Og ingen av dem klarer å ødelegge hans plan så mye at den ikke kan gjennomføres.

            For Gud er Gud. Og jeg er meg. Den dagen jeg sa ”Her er jeg Jesus, ta livet mitt, du kan få det. Bruk det som du vil”. Så visste Jesus hva han fikk. Gud var klar over det faktum at dette mennesket jeg nå tok imot, dette mennesket jeg elsker så uendelig høyt, det er ett ødelagt individ, og vi vil trenge hele hennes liv for å få henne frisk, fri og hel igjen. Han vet at jeg kommer til å rote det til. MANGE ganger. Likevel, så tok Han imot. Likevel bruker Han meg. Og gjennom alle mine livsfloker og usvinger, så klarer Han igjen og igjen å vende det til noe godt. Igjen og igjen får jeg se hvordan Han har vært til stede og ordnet opp.

Så da tenker jeg, når jeg får så mange nye muligheter hele tiden. Da skylder vell jeg å også gi dem jeg møter nye muligheter?

For livet kan planlegges, det er greit å ha en plan å gå ut i fra. Det er lurt å ha en plan for hvordan man skal nå målet, men så må man huske at livet sjeldent blir slik vi planlegger.

Og sånn er det for alle menneskene du møter.

Balansekunst

Dette vet jeg. Men dette føler jeg ikke. Dette kan jeg. Dette er jeg utrygg på.

Livet går bra. Jeg har det bra. Det er vår i lufta (var det i alle fall i går). Det går mot lysere tider. Livet er stødig. Likevel, livet er sånn at jeg vingler, jeg vakler. Jeg snubler, jeg faller og jeg bommer på målet. Jeg går feil, jeg går feil med vilje. Jeg tar dårlige valg, noen ganger tar jeg gode valg. Av og til tar jeg dårlige valg – helt bevist. Noen ganger gjør jeg det oftere enn ellers. Noen ganger velger jeg rett og riktig.

Av og til bruker jeg alt for mage klisjeer på en gang. Men det er også et virkemiddel i en tekst. Av og til (noen ganger ganske ofte) føles Gud langt, langt borte.

Forholdet mellom meg og Gud, det føles noen ganger like vaklete som meg.

Men i forholdet mellom meg og Gud, så er det ikke meg det står på.

Ikke på meg, mitt og mine tanker.

Det er hos Gud.

Og TAKK GUD for det.