For en familie! 2 små turbojenter (høyt elsket og fantastisk herlige), 2 stk tanter og 2 stk onkler, 4stk søsken barn, et par foreldre, og 4stk søsken (da teller vi Tom og) også meg. 17 på juleaften. Det var herlig det! Mye julemorro på en gang! Og lydnivået? Type; høyt! Hehe..kakkling og fliring og gavepapriknittring og, ja, mer og mer av det meste.
For ikke å nevne skype! Joda, Evy, Maria og jeg har blitt direkte dyktige på skype. Aller kjekkest er det selvfølgelig å sitte rett ved siden av hverandre, på hver sin pc, for å snakke ilag på slype. Det blir det faktisk overraskende mye morro av!
Julesløv uten like. Det har jeg i alle fall blitt. Så det er kanskje bare bra at det er jobb igjen i morgen. Så kommer jeg i gang igjen. Så er det snart nytt år! Det blir bra det! Nytt år, blanke ark, kjæresten min<3, nye minner, nord-norge turne, sør-vestlandet turne, israel tur, å en fremtid som jeg ikke aner hvordan ser ut. Er ikke livet godt vell?
En lettere kaotisk blogg post det her, men jeg lover å komme med bilder og ryddige tanker når tankene mine er kommet i gang igjen..for øyeblikket sover de under tyngden av juleribbe, øvnsbakt reinbue ørret og kalkun. (For ikke å nevne alle kakene…)
btw. Skype date på film, det er nice det!
fredag 26. desember 2008
tirsdag 16. desember 2008
”Nå har vi vaska gulvet og vi har..”
Skura stola, vaska karma, gardinstenger, skapdører, oppe på skap, innimellom skap, oppe på tavla, under tavla og før vi setter oss for å hvile og puste ut ei stund skal jeg skrive det her, spise lunsj, gjør kjøkken tjenesten og vaske rommet. (ja, jeg vet at alt kom i ei evig lang setning, men jeg tenkte at da blei det ca like langt og tungt å lese som det var å vaske. Smart, ikke sant?)
Og ellers så har jula uten tvil kommet til Sandvik. Temperaturen har vært nede og sniffet på -20 men heldig vis har den krøpet tilbake til over streken igjen. (Det sir vi som ikke har bil og må kjøre på 0 føret.) Jeg er forresten evig takknemlig for alle dem varme klærne jeg/mamma kjøpte til meg i høstferien. Det har rett og slett vært heilt nødvendig. Det er herlig slitsomt her oppe også før jul. Er så mye som skal gjøres. Og som vi blei enig om i bilen i går kveld; ”Jeg gleder meg til juleferien, for da kommer jeg til å savne dere igjen.” Akkurat nå skal det nemlig bli svææært deilig med andre folk og nye impulser.
Vell… det var en liten mini juleblogg. Så får vi se om det kommer noe mer snart=)
God Jul! (istedenfor *Gud* Jul denne gangen..)
Ps: Plutselig blei jeg, Janne og Agneta sutte opp til å vaske badet og. Så litt sånn småskuffa gikk vi i gang. Men for å si det sånn; sommersanga, bikini og vannkrig = skinnende, latter rent!
Og ellers så har jula uten tvil kommet til Sandvik. Temperaturen har vært nede og sniffet på -20 men heldig vis har den krøpet tilbake til over streken igjen. (Det sir vi som ikke har bil og må kjøre på 0 føret.) Jeg er forresten evig takknemlig for alle dem varme klærne jeg/mamma kjøpte til meg i høstferien. Det har rett og slett vært heilt nødvendig. Det er herlig slitsomt her oppe også før jul. Er så mye som skal gjøres. Og som vi blei enig om i bilen i går kveld; ”Jeg gleder meg til juleferien, for da kommer jeg til å savne dere igjen.” Akkurat nå skal det nemlig bli svææært deilig med andre folk og nye impulser.
Vell… det var en liten mini juleblogg. Så får vi se om det kommer noe mer snart=)
God Jul! (istedenfor *Gud* Jul denne gangen..)
Ps: Plutselig blei jeg, Janne og Agneta sutte opp til å vaske badet og. Så litt sånn småskuffa gikk vi i gang. Men for å si det sånn; sommersanga, bikini og vannkrig = skinnende, latter rent!
torsdag 4. desember 2008
”Come, they told me, a new born King to see.”
Så var det desember igjen. Desember med snø, minner, julepynt, julemusikk, mye nytt og mye gammelt. Gammel tradisjon og nye hendelser i skjønn forening. For eksempel er det første gang jeg har vært i proffstudio. Så det var jo litt av en opplevelse. Første gang jeg pynter juletre før Lille Julaften, førstegang jeg ikke er med familien i desember. Men så skal jeg hjem etter hvert, og da, da er det ikke bare litt familie hjemme, nei, da er vi mange som skal samles og feire jul i lag. Fantastisk. Jeg gleder meg mer enn, enn.., enn…ja, jeg gleder meg altså!
”God jul og ta vare på hverandre, for det er så viktig i adventstiden”. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt den oppfordringen før. Men jeg tenker det samme hver gang. Klart er det viktig å ta vare på hverandre i adventstiden, men det er bare 24 dager, hva med resten av året? Det du gjør en gang i året er ikke det som danner deg som person, eller viser de du er glad i at du er glad i dem, det er faktisk litt tvilsomt at de i midten av juni, når det er lenge siden du har fortalt dem eller vist dem at du er glad i dem, plutselig tenker; ”men hun sa det jo i desember, fikk gave og greier også, så da må hun jo fremdeles være veldig glad i meg”. Det stemmer sikkert at du fremdeles er det, men jeg fungerer i alle fall ikke på den måten, jeg trenger stadig påminnelse, og prøver så godt jeg kan å minne mine nærmeste og mine kjære på at jeg er glad i dem. Nei, jeg er ikke spesielt flink til det, men sånn innimellom kommer jeg på det. Ja, det er flott å vise folk ekstra oppmerksomhet rundt spesielle dager, høytider osv, men ingenting slår et ekte ”jeg er glad i deg” mandags morgen når du så vidt kan åpne gluggene. Eller onsdagskveld når ukens stress begynner å merkes på kroppen.
”I have no gift to bring, that’s fit to give a King”
Men det jeg har, det skal jeg gi deg. Og det vil jeg gi til alle rundt meg. Jeg kan ikke forandre så fryktelig mye, men jeg har noe å gi likevel. Om jeg kan tenne et lys i noen sitt hjerte, om jeg kan gjøre noen sin dag litt lysere, om jeg kan hjelpe noen, om enn så bare litt. Det er på tide å slutte å se, det er på tide å handle. Gjøre det du kan gjøre, si det du kan si. Tilgi dem du kan tilgi. Vi er rett og slett meningsløse uten hverandre. Men så lenge vi er her alle sammen, så vil du alltid ha en mening, du vil alltid ha et oppdrag, alltid en mening med deg. Alltid noen som trenger deg. Alltid noe du kan gi.
Gud Jul!
- det handler bare om å gjøre det du kan -
”God jul og ta vare på hverandre, for det er så viktig i adventstiden”. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt den oppfordringen før. Men jeg tenker det samme hver gang. Klart er det viktig å ta vare på hverandre i adventstiden, men det er bare 24 dager, hva med resten av året? Det du gjør en gang i året er ikke det som danner deg som person, eller viser de du er glad i at du er glad i dem, det er faktisk litt tvilsomt at de i midten av juni, når det er lenge siden du har fortalt dem eller vist dem at du er glad i dem, plutselig tenker; ”men hun sa det jo i desember, fikk gave og greier også, så da må hun jo fremdeles være veldig glad i meg”. Det stemmer sikkert at du fremdeles er det, men jeg fungerer i alle fall ikke på den måten, jeg trenger stadig påminnelse, og prøver så godt jeg kan å minne mine nærmeste og mine kjære på at jeg er glad i dem. Nei, jeg er ikke spesielt flink til det, men sånn innimellom kommer jeg på det. Ja, det er flott å vise folk ekstra oppmerksomhet rundt spesielle dager, høytider osv, men ingenting slår et ekte ”jeg er glad i deg” mandags morgen når du så vidt kan åpne gluggene. Eller onsdagskveld når ukens stress begynner å merkes på kroppen.
”I have no gift to bring, that’s fit to give a King”
Men det jeg har, det skal jeg gi deg. Og det vil jeg gi til alle rundt meg. Jeg kan ikke forandre så fryktelig mye, men jeg har noe å gi likevel. Om jeg kan tenne et lys i noen sitt hjerte, om jeg kan gjøre noen sin dag litt lysere, om jeg kan hjelpe noen, om enn så bare litt. Det er på tide å slutte å se, det er på tide å handle. Gjøre det du kan gjøre, si det du kan si. Tilgi dem du kan tilgi. Vi er rett og slett meningsløse uten hverandre. Men så lenge vi er her alle sammen, så vil du alltid ha en mening, du vil alltid ha et oppdrag, alltid en mening med deg. Alltid noen som trenger deg. Alltid noe du kan gi.
Gud Jul!
- det handler bare om å gjøre det du kan -
tirsdag 18. november 2008
We’re all going to Hell...
Hell i Trønderlagen altså.. Seinere i kveld bare for å se masse dyktige musikere varme opp. Så ska vi etterlate et par stk som ska filme herligheten som skjer seinere på kvelden. Jo da, livet på reisefot er kjekt det. Men det gir lite tid til å skrive ned filosofiske (eller liksom filosofiske) tanker. Så det som kommer ut her er nok ikke særlig gjennomtenkt denne gangen. Ikke særlig bra forfattet og ikke særlig brukervennlig. Men det var jo på tide med et nytt innlegg.
På fredag hadde vi vår siste dag i Ålesund, og vår første fremføring. Så var det rett til volda, så videre til Fræna..=) Jeg digger Fræna Pinsemenighet. =) Finnes ikke herligere plass. (eller.. jo, altså... hjemme er alltid best)
Det er en smule hardt å ikke være hjemme mer en uke av gangen. Rett og slett fordi det er så lett å sette seg inn igjen i livet til de som fortsatt er hjemme. Jeg fikk s mange glimt av ting som kunne vært bedre, folk som trengte noen å prate med. Og ledere som trenger hjelp til å se. Rett og slett fordi det er umulig å se alt. I alle fall når ting skjules så godt som mulig for de lederne som faktisk er hjemme og kunne gjort noe. Jeg er glad i fila. Jeg er glad i greia som vi gjør. Jeg digger at så mange av lederne faktisk tar seg tid til å studere Guds ord, til å tenke over hva de tror på, men jeg skulle ønske vi gjorde det mer. Jeg skulle ønske så mye rart. I mai skal jeg hjem. Hjem til familien min, til menigheten min. Til min perfekte uperfekte tilværelse. Og jeg gleder meg. Jeg kan ikke alt, og jeg kommer trolig til å måtte lære mye mer enda. Men jeg har lært litt og jeg gleder meg til å reise tilbake og kunne være en bedre hjelp for ungdommene hjemme enn jeg var når jeg dro. ”Home is where my heart is” Hjemme er Ålesund<3
På fredag hadde vi vår siste dag i Ålesund, og vår første fremføring. Så var det rett til volda, så videre til Fræna..=) Jeg digger Fræna Pinsemenighet. =) Finnes ikke herligere plass. (eller.. jo, altså... hjemme er alltid best)
Det er en smule hardt å ikke være hjemme mer en uke av gangen. Rett og slett fordi det er så lett å sette seg inn igjen i livet til de som fortsatt er hjemme. Jeg fikk s mange glimt av ting som kunne vært bedre, folk som trengte noen å prate med. Og ledere som trenger hjelp til å se. Rett og slett fordi det er umulig å se alt. I alle fall når ting skjules så godt som mulig for de lederne som faktisk er hjemme og kunne gjort noe. Jeg er glad i fila. Jeg er glad i greia som vi gjør. Jeg digger at så mange av lederne faktisk tar seg tid til å studere Guds ord, til å tenke over hva de tror på, men jeg skulle ønske vi gjorde det mer. Jeg skulle ønske så mye rart. I mai skal jeg hjem. Hjem til familien min, til menigheten min. Til min perfekte uperfekte tilværelse. Og jeg gleder meg. Jeg kan ikke alt, og jeg kommer trolig til å måtte lære mye mer enda. Men jeg har lært litt og jeg gleder meg til å reise tilbake og kunne være en bedre hjelp for ungdommene hjemme enn jeg var når jeg dro. ”Home is where my heart is” Hjemme er Ålesund<3
tirsdag 4. november 2008
”Siden sist”
”Det er lenge siden sist, at jeg satt på en kvist, og pissa ned i hodet på en pensjonist. Og pensjonisten sa, HALLELUJA! Alt det gode kommer ovenifra!”
Jo altså, det er for så vidt ei stund siden sist jeg gjorde det… men det
var vell egentlig ikke slike hendelser jeg hadde tenkt å oppdatere dere på. Sånn egentlig tenkte jeg at jeg for en gangs skyld kunne fortelle litt fra livet mitt her oppe..:) Forrige innlegg kom fra kontoret til pappa, hjemme i huset mitt. Å det begynner jo å bli en liten stund siden.. Nå befinner jeg meg altså på rom 4. Som da er plassen hvor puta og dyna mi befinner seg. Veien opp hit fra pappas kontor gikk via Åndalsnes og til Mosjøen med tog. Heldigvis for meg så møtte jeg 2 kjekke(!) gutter på toget, de hadde reist mye lengre enn meg..^^, Thomas og Jimmy er herlig reisefølge=) De er i alle fall herlige å vandre gatelangs med i Trondheim=) Så etter mange timer i de trange setene på toget, i alle fall for meg, for gutta med komfort billetter var det visst hakket bedre..arg, så var vi fremme i Mosjøen.. Der ventet noen late og stille timer.. Og guri så deilig det var når folk begynte å komme! Så utrolig glad for å se dem alle igjen! Herlige, herlige, fantastiske folk. Etter nok en ”lat” dag var skolen i gang igjen, og jeg må ærlig innrømme at her streiker hukommelsen min, det ville mildt sagt være et eventyr om jeg begynte å fortelle hva som skjedde de dagene, det eneste jeg vet med sikkerhet er at vi ikke så lenge etter befant oss i Hamar på PBU. Fantastisk bra! Magnus er fremdeles like bra og høydepunktet var selvfølgelig når han nevnte attactorsken:D Gleden ved å se noen fra NgTeamet og ålesundsgjengen var heller ikke så verst. Opplegge der nede var n
ydelig bra. Det beste var selvfølgelig at min ellers så single tilværelse tok slutt… :D *glede*
Så var nesa mi på vei opp igjen til Mosjøen, hakket lykkeligere enn før, og visstnok ganske så trøtte underveis. Det var det tydeligvis ikke bare jeg som var. For når vi entret Trøndelagen klarte vi faktisk å glemme Kimmi…Kimmi har forresten fått seg øredobb i leppa i dag.. Ring og gratuler ham!
Ellers så er ”friåret” mitt sikkert noe av det mest slitsomme jeg noensinne har vært med på. For de av dere som har vært med å jobbet før høst’0’ konferansene våre…. Det er hverdagen her.. Men det er ganske så deilig. Sånn egentlig..:) Kulden er ikke så deilig, veldig mange tusen takk for Devold klærne mamma! De er flittig brukt! Å ha feber og koreografere dans er heller ikke direkte deilig. Men det er veldig gøy å se resultatet underveis..:)
Ålright.. jeg begynner å føle at det her bare endte i babbel. Så jeg skal faktisk ta sikte på å gi meg nå. Vil bare si at jeg gleder meg til helga, Get Focused blir bra! Gleder meg til Mandag og Ålesund<3>
(bilder av: Gunhild Bjørnnes - stippen min!)
Jo altså, det er for så vidt ei stund siden sist jeg gjorde det… men det
var vell egentlig ikke slike hendelser jeg hadde tenkt å oppdatere dere på. Sånn egentlig tenkte jeg at jeg for en gangs skyld kunne fortelle litt fra livet mitt her oppe..:) Forrige innlegg kom fra kontoret til pappa, hjemme i huset mitt. Å det begynner jo å bli en liten stund siden.. Nå befinner jeg meg altså på rom 4. Som da er plassen hvor puta og dyna mi befinner seg. Veien opp hit fra pappas kontor gikk via Åndalsnes og til Mosjøen med tog. Heldigvis for meg så møtte jeg 2 kjekke(!) gutter på toget, de hadde reist mye lengre enn meg..^^, Thomas og Jimmy er herlig reisefølge=) De er i alle fall herlige å vandre gatelangs med i Trondheim=) Så etter mange timer i de trange setene på toget, i alle fall for meg, for gutta med komfort billetter var det visst hakket bedre..arg, så var vi fremme i Mosjøen.. Der ventet noen late og stille timer.. Og guri så deilig det var når folk begynte å komme! Så utrolig glad for å se dem alle igjen! Herlige, herlige, fantastiske folk. Etter nok en ”lat” dag var skolen i gang igjen, og jeg må ærlig innrømme at her streiker hukommelsen min, det ville mildt sagt være et eventyr om jeg begynte å fortelle hva som skjedde de dagene, det eneste jeg vet med sikkerhet er at vi ikke så lenge etter befant oss i Hamar på PBU. Fantastisk bra! Magnus er fremdeles like bra og høydepunktet var selvfølgelig når han nevnte attactorsken:D Gleden ved å se noen fra NgTeamet og ålesundsgjengen var heller ikke så verst. Opplegge der nede var n
ydelig bra. Det beste var selvfølgelig at min ellers så single tilværelse tok slutt… :D *glede*Så var nesa mi på vei opp igjen til Mosjøen, hakket lykkeligere enn før, og visstnok ganske så trøtte underveis. Det var det tydeligvis ikke bare jeg som var. For når vi entret Trøndelagen klarte vi faktisk å glemme Kimmi…Kimmi har forresten fått seg øredobb i leppa i dag.. Ring og gratuler ham!
Ellers så er ”friåret” mitt sikkert noe av det mest slitsomme jeg noensinne har vært med på. For de av dere som har vært med å jobbet før høst’0’ konferansene våre…. Det er hverdagen her.. Men det er ganske så deilig. Sånn egentlig..:) Kulden er ikke så deilig, veldig mange tusen takk for Devold klærne mamma! De er flittig brukt! Å ha feber og koreografere dans er heller ikke direkte deilig. Men det er veldig gøy å se resultatet underveis..:)
Ålright.. jeg begynner å føle at det her bare endte i babbel. Så jeg skal faktisk ta sikte på å gi meg nå. Vil bare si at jeg gleder meg til helga, Get Focused blir bra! Gleder meg til Mandag og Ålesund<3>
(bilder av: Gunhild Bjørnnes - stippen min!)
onsdag 15. oktober 2008
Viss jeg noen gang har tenkt at Tiden før Jul ikke er hektisk, så skal det til å snu nå..
Jeg satt og kikket på ”googlekalenderen” for å få litt oversikt over hvordan livet mitt blir seende ut før jul. Og Guri meg! Jeg skal bli dyktig på å pakke! Nå er høstferien snart over og jeg er på Sandvik igjen tidlig søndag morgen (søndag den 19). Så skal vi være på skolen i hele to(!) dager, før vi igjen må være pakket og klar for PBU-konferansen i Hamar. (Flere som skal dit?) Så altså, den 23. oktober reiser vi til Hamar og den 27/28 er vi tilbake på skolen, da er vi sikkert ganske så travelt opptatt av å vaske klær… Så den 30. Oktober (ikke mindre enn tre dager etter) setter vi nesa mot Get Focused i Tønsberg (noen som skal dit?) 10/11 er vi hjemme igjen. Så er det på an igjen med vasking av klær og stress. Så den 14. November, ikke mindre enn fire dager etter skal vi på skoletur til Trøndelag, Møre og Romsdal. (Flere enn meg som tenkte over at der ble en dag lenger i mellom turene hver gang?) Da er vi rundt om kring i det område der ca til den 24. November. Så er det på an igjen med vasking av klær og fire dager etter er det Live Camp på Sandvik. Da skal vi ha et kvalitetsopplegg klart… Herlig! Jeg føler det blir litt øving og planlegging når vi er ute på tur… Nå tror jeg at jeg har fått med alt… Jo! Det er juleferie fra den 18. Desember=)
Vell, nå har jeg ramset opp livet mitt fremover…
Sandvik; Jeg gleder meg MASSE til å se alle sammen igjen. Så det skal bli digg å reise opp igjen =)
Hamar; Jeg tror ikke jeg har vært på PBU før..? Men alle som har vært skryter, så jeg tror det skal bli bra, det herlige der er at jeg slipper å gjøre så himla mye, vi skal bare delta =) Pluss at jeg vet det kommer Ålesunds folk. ! Maria<3
Tønsberg: De få jeg kjenner som kommer fra Tønsberg er bra folk. Så det her kan umulig bli dårlig, og jeg har aldri hørt annet enn fantastisk herlige ting fra Get Focused, så det er noe jeg gleder meg MASSE til =)
Trøndelag/Møre Og Romsdal <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 Vi skal bo på Brundstad, trenger jeg si mer? <3
Om du skal på noe av det nevnte ovenfor, eller befinner deg i Trøndelag/Møre og Romsdal i samme periode som oss, Let me know! :D
Noen som har begynt på julegavene?
Vell, nå har jeg ramset opp livet mitt fremover…
Sandvik; Jeg gleder meg MASSE til å se alle sammen igjen. Så det skal bli digg å reise opp igjen =)
Hamar; Jeg tror ikke jeg har vært på PBU før..? Men alle som har vært skryter, så jeg tror det skal bli bra, det herlige der er at jeg slipper å gjøre så himla mye, vi skal bare delta =) Pluss at jeg vet det kommer Ålesunds folk. ! Maria<3
Tønsberg: De få jeg kjenner som kommer fra Tønsberg er bra folk. Så det her kan umulig bli dårlig, og jeg har aldri hørt annet enn fantastisk herlige ting fra Get Focused, så det er noe jeg gleder meg MASSE til =)
Trøndelag/Møre Og Romsdal <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 Vi skal bo på Brundstad, trenger jeg si mer? <3
Om du skal på noe av det nevnte ovenfor, eller befinner deg i Trøndelag/Møre og Romsdal i samme periode som oss, Let me know! :D
Noen som har begynt på julegavene?
tirsdag 14. oktober 2008
Å kle seg som et blankt lerret?
Jeg har tenkt en del på det med klær, stil, førsteinntrykk, utseende, personlighet og alt mulig i det siste. Og akkurat nå har jeg slått av tv’en etter å ha sett 100 gamle damer (over 60år 
mamma, – da er det lov å kalle dem gammel?) innta Oxford Street i London, og de handlet kun på butikkene for unge kvinner. (Top shop, zara, H&M osv) Det var ufattelig herlig å se på! Det morsomme var at hele stemningen og latteren og alt mulig minte meg så utrolig mye om stemningen på sommeravslutningen til Jesus Kvinner, ikke at alle damene der er så gamle, eller ser så gamle ut, langt i fra, poenget var den utrolige livsgleden og herlige stemningen det blir når man samler så mange forskjellige og herlige damer i et rom. Det er så fantastisk det! Men så var det ikke gamle damer og livsglede jeg skulle prate om her. Det her skulle være mitt første, og jeg håper egentlig på siste innlegg ever, om mote.
Jeg bor i Ålesund, eller for øyeblikket bor jeg i Mosjøen, men jeg kommer i alle fall fra Ålesund og jeg har bodd der heilt til i år. Og er det en ting med Ålesund som jeg synes er en liten smule fascinerende så er det stilen og moten. Folk er så syyykt bevisst på stil. Det er så utrolig lett å se det når du er i byen eller på Moa, eller på skolen. Folk vet hva de har på seg, det er ikke bare noe de har kastet sammen i en fei. Det er som oftest gjennomtenkt og representerer litt av hvem de er og hvordan de identifiserer seg selv. (Det er sikkert sånn de fleste andre plasser og..) Jeg har egentlig aldri tenkt at det er noe negativt. Jeg er ganske så bevisst på hvordan jeg kler meg selv, i alle fall mesteparten av tiden. Jeg legger merke til hvordan andre kler seg og trekker konklusjoner om personlighet ut i fra klærne og stilen. Ganske så ubevisst. Og jeg har aldri tenkt over det før. Men plutselig var der noen som nevnte at det kunne være lurt å kle seg på en måte som gjorde det lett for alle å bli kjent med deg. En måte som kanskje ikke skapte masse fordommer om deg, før folk ble kjent med deg. Og jeg måtte plutselig tenke gjennom hvordan jeg kler meg og hva slags inntrykk det gir folk. Noen ganger så tror jeg faktisk stilen til folk kan hindre andre i å ta kontakt med deg. Jeg har vell egentlig vært blant dem som lar være å ta kontakt med noen folk fordi stilen tilsir at de ikke vil ha noe med meg å gjøre, eller fordi stilen viser en så stor selvsikkerhet eller en så spesiell holdning eller livsstil at jeg ikke vil ha noe med dem å gjøre. Og det er jo egentlig ikke så veldig bra. Det vil jo si at jeg går glipp av mange potensielle venner, bare fordi de har den stilen de har. Bare fordi at deres klær og stil sender ut et budskap om hvem de er, som kanskje ikke stemmer helt. Jeg tror ikke folk alltid er klar over hvilke budskap stilen deres sender ut. Det er ikke farlig å sende ut et budskap viss du vet hvilket budskap det er og hvordan det oppfattes. Det er når du ikke er klar over det at det er farlig. Noen ganger så tror jeg ikke at jeg vet hvilke budskap min stil sender ut. Jeg tror jeg trenger et kurs i å tenke på slikt. Jeg visste egentlig ikke at jeg hadde en stil som ble oppfattet som en stil.. Selv om jeg ofte har lagt ned en del tanker bak hva jeg har hengt på meg. Men plutselig så lærer man nye ting om seg selv og nye ting om hvordan folk oppfatter deg.
Jeg vil bare trekke inn de fantastiske, herlig og gamle damene fra Tv. (Gikk på ”Fem” og var et av programmene til Trinity og Suzanna) De fleste av dem så ut som gamle damer. Grått hår, strikkskjørt eller bukser, store bluser, løse t-skjorter, puppene på magen, lei og sliten av livet. Lettere usikre og mett av dager. Det var førsteinntrykket. Kjedelige gamle damer. Det var LANGT i fra sannheten. De var så utrolig fulle av liv, så utrolig klar for mange, mange flere år med opplevelse, minner, nye ting og herlige dager. De var så utrolig ikke mett av dager. De var rett og slett herlig fantastiske. De var damer jeg _lett_ kunne tilbrakt en dag med. Utrolig herlig humor og mer sprudlende enn mange på min alder. Men stilen var slik at jeg sikkert ikke ville brukt særlig mye tid på å bli kjent med dem. (Med mindre de var en god venninnes bestemor..)
Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg vil lande med den tankerekken her. For på en måte vil jeg si at man skal kle seg som blanke lerret, umulig å sette fordom eller personlighet til før man kjenner deg. På den anen side er jeg så utrolig glad i stil og farger at jeg vil alle skal kle seg som fargerike lerret. Men et fargerikt lerret trenger ikke være et ferdig lerret? Egentlig så lurer jeg på om det går an å kombinere begge to? Eller om man må være enten helt blank, eller full av maling..?
mamma, – da er det lov å kalle dem gammel?) innta Oxford Street i London, og de handlet kun på butikkene for unge kvinner. (Top shop, zara, H&M osv) Det var ufattelig herlig å se på! Det morsomme var at hele stemningen og latteren og alt mulig minte meg så utrolig mye om stemningen på sommeravslutningen til Jesus Kvinner, ikke at alle damene der er så gamle, eller ser så gamle ut, langt i fra, poenget var den utrolige livsgleden og herlige stemningen det blir når man samler så mange forskjellige og herlige damer i et rom. Det er så fantastisk det! Men så var det ikke gamle damer og livsglede jeg skulle prate om her. Det her skulle være mitt første, og jeg håper egentlig på siste innlegg ever, om mote.Jeg bor i Ålesund, eller for øyeblikket bor jeg i Mosjøen, men jeg kommer i alle fall fra Ålesund og jeg har bodd der heilt til i år. Og er det en ting med Ålesund som jeg synes er en liten smule fascinerende så er det stilen og moten. Folk er så syyykt bevisst på stil. Det er så utrolig lett å se det når du er i byen eller på Moa, eller på skolen. Folk vet hva de har på seg, det er ikke bare noe de har kastet sammen i en fei. Det er som oftest gjennomtenkt og representerer litt av hvem de er og hvordan de identifiserer seg selv. (Det er sikkert sånn de fleste andre plasser og..) Jeg har egentlig aldri tenkt at det er noe negativt. Jeg er ganske så bevisst på hvordan jeg kler meg selv, i alle fall mesteparten av tiden. Jeg legger merke til hvordan andre kler seg og trekker konklusjoner om personlighet ut i fra klærne og stilen. Ganske så ubevisst. Og jeg har aldri tenkt over det før. Men plutselig var der noen som nevnte at det kunne være lurt å kle seg på en måte som gjorde det lett for alle å bli kjent med deg. En måte som kanskje ikke skapte masse fordommer om deg, før folk ble kjent med deg. Og jeg måtte plutselig tenke gjennom hvordan jeg kler meg og hva slags inntrykk det gir folk. Noen ganger så tror jeg faktisk stilen til folk kan hindre andre i å ta kontakt med deg. Jeg har vell egentlig vært blant dem som lar være å ta kontakt med noen folk fordi stilen tilsir at de ikke vil ha noe med meg å gjøre, eller fordi stilen viser en så stor selvsikkerhet eller en så spesiell holdning eller livsstil at jeg ikke vil ha noe med dem å gjøre. Og det er jo egentlig ikke så veldig bra. Det vil jo si at jeg går glipp av mange potensielle venner, bare fordi de har den stilen de har. Bare fordi at deres klær og stil sender ut et budskap om hvem de er, som kanskje ikke stemmer helt. Jeg tror ikke folk alltid er klar over hvilke budskap stilen deres sender ut. Det er ikke farlig å sende ut et budskap viss du vet hvilket budskap det er og hvordan det oppfattes. Det er når du ikke er klar over det at det er farlig. Noen ganger så tror jeg ikke at jeg vet hvilke budskap min stil sender ut. Jeg tror jeg trenger et kurs i å tenke på slikt. Jeg visste egentlig ikke at jeg hadde en stil som ble oppfattet som en stil.. Selv om jeg ofte har lagt ned en del tanker bak hva jeg har hengt på meg. Men plutselig så lærer man nye ting om seg selv og nye ting om hvordan folk oppfatter deg.
Jeg vil bare trekke inn de fantastiske, herlig og gamle damene fra Tv. (Gikk på ”Fem” og var et av programmene til Trinity og Suzanna) De fleste av dem så ut som gamle damer. Grått hår, strikkskjørt eller bukser, store bluser, løse t-skjorter, puppene på magen, lei og sliten av livet. Lettere usikre og mett av dager. Det var førsteinntrykket. Kjedelige gamle damer. Det var LANGT i fra sannheten. De var så utrolig fulle av liv, så utrolig klar for mange, mange flere år med opplevelse, minner, nye ting og herlige dager. De var så utrolig ikke mett av dager. De var rett og slett herlig fantastiske. De var damer jeg _lett_ kunne tilbrakt en dag med. Utrolig herlig humor og mer sprudlende enn mange på min alder. Men stilen var slik at jeg sikkert ikke ville brukt særlig mye tid på å bli kjent med dem. (Med mindre de var en god venninnes bestemor..)
Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg vil lande med den tankerekken her. For på en måte vil jeg si at man skal kle seg som blanke lerret, umulig å sette fordom eller personlighet til før man kjenner deg. På den anen side er jeg så utrolig glad i stil og farger at jeg vil alle skal kle seg som fargerike lerret. Men et fargerikt lerret trenger ikke være et ferdig lerret? Egentlig så lurer jeg på om det går an å kombinere begge to? Eller om man må være enten helt blank, eller full av maling..?
torsdag 9. oktober 2008
Ålesund<3
Det er fantastisk digg å være hjemme igjen! Så herlig å se alle folka igjen. Føles som jeg har vært borte en halv evighet:P Var egentlig ganske gøyalt å komme rett fra en festival til neste. Egentlig hadde jo e bestilt Mandag og tirsdag fri, men neeeei.. =) Jeg joina folket jeg. Masse artigere det=)
Masse stolt av gjengen her altså! Nok en gang har de overgått seg selv! For en lysrigg! Jeg tror aldri jeg har sett så mange movingheads på en gang før… Jeg husker høst’04, da var det sykt med 2… nå har 10? Jeg tror det er 10. Viss ikke det er flere. Det er i alle fall herlig=)
Nå skal det sies at jeg ikke har gjort så mye sanne praktiske greier..jeg har bare fikset
noen skilt og ringt en hel drøss med telefoner… : ) Men det er digg å vær en del av greia=)Elsker å være tilbake..=)
Å se Janne sitt herlige smil og få BE i lag med henne igjen! Solveig! Ahhh.! Linn Therese<3 Daniel og Daniel, Nicolai, Bjørn, Ruben og Ruben, Elena, Asgeir, Alex og Alex, Thomas, Ole Bull, Lars Erik, Vegard og Vegard (shit så mange som det er to av), Miriam, Siri, Kristiane, Sissel, Pia, Marius, Garshol, Jorunn, Liv, og garantert flere som jeg ikke kom på nå men som sikkert føyes på snart:P Masse glad i dere<3
Ska prøve å gi litt mer oppdatering iløpet av festivalen vår:D
fredag 26. september 2008
La det øse
Ute regner det.. Å våkne til noe som minner om lyden av en elv, når det ikke pleier å være noe som minner om en elv ute, det er ikke et bra tegn. Det er mye vann som kommer ned fra oven i dag. Det fikk meg til å tenke på et dikt kusinen min skrev i minneboka mi når jeg var yngre. Det får nesten været til å bli koselig. =)
La det øse
La det pøse
La det bare hølje ned
For vi kan ikke
Nei, vi kan ikke
Bli bløtere enn vi er
I dag er dagen for varme klær, paraplyer, kakao, ullsokker, strikketøy og gode venner. Eneste jeg mangler er varme klær og paraply. Jeg blir rett og slett nødt å hente mer klær hjemme. Jeg var tydeligvis i sommermodus når jeg pakket. Nå er klokken straks halv ni og det er tid for frokost og siste økt med lederskolen. Det har vært mye, det har vært langt og det har vært utrolig interessant.
Det er jo litt deilig at det øser såpass ute.., så får jeg i alle fall ikke hjemlengsel!
La det øse
La det pøse
La det bare hølje ned
For vi kan ikke
Nei, vi kan ikke
Bli bløtere enn vi er
I dag er dagen for varme klær, paraplyer, kakao, ullsokker, strikketøy og gode venner. Eneste jeg mangler er varme klær og paraply. Jeg blir rett og slett nødt å hente mer klær hjemme. Jeg var tydeligvis i sommermodus når jeg pakket. Nå er klokken straks halv ni og det er tid for frokost og siste økt med lederskolen. Det har vært mye, det har vært langt og det har vært utrolig interessant.
Det er jo litt deilig at det øser såpass ute.., så får jeg i alle fall ikke hjemlengsel!
søndag 21. september 2008
Et brev fra Mosjøen.
Det her er dedikert til alle hjemme som lurer på hvordan Christina klarer seg i nord.
I går var det faktisk akkurat en måned siden jeg kom hit. På en måte føles det ut til å stemme, jeg mener, det har skjedd MYE, så såpass lenge burde det være liksom, på den annen side har tida gått så fort at det ikke føles som mer en noen uker.. det er det jo for så vidt ikke heller, det er jo bare fire uker..høres mye lengre ut med en måned. Sånn egentlig. DIGRESJON! Og så var vi på vei tilbake til det som egentlig skulle fortelles her.
Jeg har det fantastisk bra her på Sandvik, folka som er her er bare heilt utrolig digg. Jeg nyter hvert øyeblikk. Maten er god, ”skoledagen” er digg. Jeg nyter rett og slett livet. Jeg savner jo åffkårs hjemme og.. jeg er ikke helt kald av meg, jeg hører masse bra fra J2u og blir super glad for det jeg hører, gi meg mer info! Jeg vil fremdeles vær en del av greia hjemme…
Mamma og pappa.., jeg vet jeg ikke er sånn direkte flink til å gi lyd fra meg.. Men jeg er super glad i dere <3 Det var utrolig herlig at dere tok dere tid til å bli med meg opp her første helga. Slekta; Bergen var fantastisk!
Ja…Jeg vet ikke helt hva ellers som er å si jeg..?
Em..
Altså..
Jo! I dag hadde vi møte i Mo, det var digg^^ Gjengen her er så flinke å synge alle sammen! Så det er rett og slett en fryd å synge i lag med dem! Skikkelig digg. Alle gjør faktisk sitt beste, her er ingen sånne negative sjeler, vanvittig herlig. Ellers så er vi veldig mye på Betel i Mosjøen, utrolig herlig ungdomsgjeng der=) Digger dem^^ Så har vi et opplegg her oppe som vi kaller for ”Sandvik Live”. Her er mer enn nok å gjøre.
Jeg gir det skylden for at jeg er så utrolig dårlig på å gi oppdateringer. XD
Utrolig nok så rekker faktisk folk å strikke mye og… Bare for å ha nevnt det liksom.
Ellers så tror jeg du finner mye bedre ut hvordan det er her om du tar turen…
Det koster 120,- for dagen med mat, overnatting, dusj og digge folk..om du overlever å bo hos meg^^, Så det er jo digg:D (jeg mener på at det var dagen ja…) SÅ ring meg..! Kom en tur! Send ei melding..Eller et brev! Det hadde vært så digg med brev!
Thomas får alltid post…. Jeg har fått bare sånn litt.. :’( :p
Digger dere!
-Christina
I går var det faktisk akkurat en måned siden jeg kom hit. På en måte føles det ut til å stemme, jeg mener, det har skjedd MYE, så såpass lenge burde det være liksom, på den annen side har tida gått så fort at det ikke føles som mer en noen uker.. det er det jo for så vidt ikke heller, det er jo bare fire uker..høres mye lengre ut med en måned. Sånn egentlig. DIGRESJON! Og så var vi på vei tilbake til det som egentlig skulle fortelles her.
Jeg har det fantastisk bra her på Sandvik, folka som er her er bare heilt utrolig digg. Jeg nyter hvert øyeblikk. Maten er god, ”skoledagen” er digg. Jeg nyter rett og slett livet. Jeg savner jo åffkårs hjemme og.. jeg er ikke helt kald av meg, jeg hører masse bra fra J2u og blir super glad for det jeg hører, gi meg mer info! Jeg vil fremdeles vær en del av greia hjemme…
Mamma og pappa.., jeg vet jeg ikke er sånn direkte flink til å gi lyd fra meg.. Men jeg er super glad i dere <3 Det var utrolig herlig at dere tok dere tid til å bli med meg opp her første helga. Slekta; Bergen var fantastisk!
Ja…Jeg vet ikke helt hva ellers som er å si jeg..?
Em..
Altså..
Jo! I dag hadde vi møte i Mo, det var digg^^ Gjengen her er så flinke å synge alle sammen! Så det er rett og slett en fryd å synge i lag med dem! Skikkelig digg. Alle gjør faktisk sitt beste, her er ingen sånne negative sjeler, vanvittig herlig. Ellers så er vi veldig mye på Betel i Mosjøen, utrolig herlig ungdomsgjeng der=) Digger dem^^ Så har vi et opplegg her oppe som vi kaller for ”Sandvik Live”. Her er mer enn nok å gjøre.
Jeg gir det skylden for at jeg er så utrolig dårlig på å gi oppdateringer. XD
Utrolig nok så rekker faktisk folk å strikke mye og… Bare for å ha nevnt det liksom.
Ellers så tror jeg du finner mye bedre ut hvordan det er her om du tar turen…
Det koster 120,- for dagen med mat, overnatting, dusj og digge folk..om du overlever å bo hos meg^^, Så det er jo digg:D (jeg mener på at det var dagen ja…) SÅ ring meg..! Kom en tur! Send ei melding..Eller et brev! Det hadde vært så digg med brev!
Thomas får alltid post…. Jeg har fått bare sånn litt.. :’( :p
Digger dere!
-Christina
søndag 7. september 2008
Kaoset som er meg
Det er så evig lenge siden jeg har satt meg ned for å skrive. Skrive skikkelig. Latt tankene flyte i et eneste sammensurium, fått dem ned på papiret. Ryddet i kaoset. Kaoset som gjør det umulig å bestemme seg for noe som helst, umulig å oppdage forandringen før du står midt i det, umulig å lese andre. Umulig å tenke mindre enn 14000 tanker. Umulig å skrive bare en plass av gangen, umulig å følge linjene. Umulig å tenke klart. Ulevd fremtid og ukjent fortid. Kaoset som er meg. Kaoset som egentlig ikke er så kaotisk.
Det er så lenge siden jeg har latt tankene og kaoset bli til lovprisning av en som _alltid_ vet og alltid har kontroll. Det er så lenge siden jeg gikk inn i ørkenen, det er så lenge siden jeg lot hjertet bli knust for andres drømmer, andres planer, andres fremtid, andres knuste hjerter og knuste drømmer. Jeg vil drømme stort, større, størst!
Jeg vil være hjemme, hjemme sammen med dem jeg er glad i, jeg vil være der for vennene mine. Sitte med dem, i stillhet og kikke i taket. Lytte. Jeg vil være her. Med dem jeg er glad i. Jeg vil nærmere Gud, jeg vil vite at jeg er på rett plass. Jeg vil se den ukjente fremtiden. Jeg vil drømme igjen. Jeg vil drømme så høyt, så lenge og så likt Gud at ting blir annerledes. Jeg vil ikke bare få, jeg vil gi ut. Jeg vil ikke bare leve lovsangen når jeg føler for det, timingen er riktig, jeg er perfekt og hjertet står rett plassert. Jeg vil lovsynge hele tiden! Jeg vil leve en eneste stor lovprisning. Jeg vil ut av ørkenen, men så lenge som jeg er her vil jeg søke Deg. Så lenge jeg er her vil jeg gjøre det beste jeg kan gjøre ut av å være i en ørken. For en dag vil det øse. Jeg vil ikke bare få, jeg vil gi. Jeg vil dele. Jeg vil vise verden hvem Du er. Jeg vil kjenne At Gud er nær. For det vet jeg at Du er. Jeg vil søke Deg først, i alt hva jeg gjør. Jeg vil ikke leve bare for meg, mitt og mine. Jeg vil leve for alle de andre.
Jeg vet at det er lett å tenke slik, og skrive slik. Ønske det her. Det er noe helt annet å leve det. Men viljen er der. Hjertet nærmer seg. All of my life, in every season You are still God, I have a reason to sing, I have a reason to worship! Hjelp meg å alltid søke Deg først. I alle ting.
Det er så lenge siden jeg har latt tankene og kaoset bli til lovprisning av en som _alltid_ vet og alltid har kontroll. Det er så lenge siden jeg gikk inn i ørkenen, det er så lenge siden jeg lot hjertet bli knust for andres drømmer, andres planer, andres fremtid, andres knuste hjerter og knuste drømmer. Jeg vil drømme stort, større, størst!
Jeg vil være hjemme, hjemme sammen med dem jeg er glad i, jeg vil være der for vennene mine. Sitte med dem, i stillhet og kikke i taket. Lytte. Jeg vil være her. Med dem jeg er glad i. Jeg vil nærmere Gud, jeg vil vite at jeg er på rett plass. Jeg vil se den ukjente fremtiden. Jeg vil drømme igjen. Jeg vil drømme så høyt, så lenge og så likt Gud at ting blir annerledes. Jeg vil ikke bare få, jeg vil gi ut. Jeg vil ikke bare leve lovsangen når jeg føler for det, timingen er riktig, jeg er perfekt og hjertet står rett plassert. Jeg vil lovsynge hele tiden! Jeg vil leve en eneste stor lovprisning. Jeg vil ut av ørkenen, men så lenge som jeg er her vil jeg søke Deg. Så lenge jeg er her vil jeg gjøre det beste jeg kan gjøre ut av å være i en ørken. For en dag vil det øse. Jeg vil ikke bare få, jeg vil gi. Jeg vil dele. Jeg vil vise verden hvem Du er. Jeg vil kjenne At Gud er nær. For det vet jeg at Du er. Jeg vil søke Deg først, i alt hva jeg gjør. Jeg vil ikke leve bare for meg, mitt og mine. Jeg vil leve for alle de andre.
Jeg vet at det er lett å tenke slik, og skrive slik. Ønske det her. Det er noe helt annet å leve det. Men viljen er der. Hjertet nærmer seg. All of my life, in every season You are still God, I have a reason to sing, I have a reason to worship! Hjelp meg å alltid søke Deg først. I alle ting.
mandag 25. august 2008
Sandvik Fhs <3
Når man allerede etter dag to har skutt meg hagle (og truffet *stolthet*) badet i undertøy (noe de som kjenner meg vet at jeg ikke gjør), ofret støvler for fellesskapets beste, flyttet inn og fått rommet sånn herlig hjemmekoselig. Fått inn en ny morgenrutine (jeg har i alle fall planer om å holde på den:p)
Da vet man at året bare må bli bra. Jeg gleder meg så sykt til resten av året! Folka er herlige og intern humoren er på plass. It’s Gudd!
100% puslespill I’ll say!
(legger ved litt bilder av rommet mitt jeg..sånn at folk vet hvordan det ser ut
her=P)
Det hadde vært evig kos om folk sendte bilder 'n støff....så jeg har noe å putte på veggen;)
Siri! Jeg forventer at du tar deg en tur :D
Da vet man at året bare må bli bra. Jeg gleder meg så sykt til resten av året! Folka er herlige og intern humoren er på plass. It’s Gudd!
100% puslespill I’ll say!
(legger ved litt bilder av rommet mitt jeg..sånn at folk vet hvordan det ser ut
her=P)
Siri! Jeg forventer at du tar deg en tur :D
onsdag 20. august 2008
Wrap my words
Folk
Overalt
Det er ikke til å unngå at folk får kontroll, at noen får makt over deg. Bar
e litt. Ikke mye, og sikkert ikke bevist. I alle fall ikke alltid. Men likevel. Noen får så mye makt i ordene sine at det er skummelt. Det som en dag kan være oppmuntrende, kan være det som knuser deg senere. Ordene kan binde deg til noen, ordene som først var frihet kan siden bli det som holder deg fanget, eller i verste fall kveler friheten. Ordene som i skrevet form hadde vært positive kan fremkalle en dødelig kald følelse i hvem som helst. Alt som skal til er en skarp tone. En dårlig dag, et ubetenksomt øyeblikk.
Et ord.
Et ord er alt du trenger.
Kanskje er det alt du trenger for å holde fast i noen du ikke vil miste?
Kanskje jeg bare ikke prøvde hardt nok?
Kanskje du aldri forstod at ordene var deg. Kanskje var det de som kvelte alt.
Kanskje ble de aldri utalt.
Uansett så er ord makt. Og den som mestrer ordene, mestrer livet.
Overalt
Det er ikke til å unngå at folk får kontroll, at noen får makt over deg. Bar
e litt. Ikke mye, og sikkert ikke bevist. I alle fall ikke alltid. Men likevel. Noen får så mye makt i ordene sine at det er skummelt. Det som en dag kan være oppmuntrende, kan være det som knuser deg senere. Ordene kan binde deg til noen, ordene som først var frihet kan siden bli det som holder deg fanget, eller i verste fall kveler friheten. Ordene som i skrevet form hadde vært positive kan fremkalle en dødelig kald følelse i hvem som helst. Alt som skal til er en skarp tone. En dårlig dag, et ubetenksomt øyeblikk.Et ord.
Et ord er alt du trenger.
Kanskje er det alt du trenger for å holde fast i noen du ikke vil miste?
Kanskje jeg bare ikke prøvde hardt nok?
Kanskje du aldri forstod at ordene var deg. Kanskje var det de som kvelte alt.
Kanskje ble de aldri utalt.
Uansett så er ord makt. Og den som mestrer ordene, mestrer livet.
tirsdag 12. august 2008
En liten bit av livet.
Det er alltid mørkest like før det blir helt svart
Det fine med å bo på et lite sted er at når jeg ikke vet hva jeg gjør, er det alltid noen andre som gjør det
Mygg er som små barn. Når det blir stille vet du at det er noe galt
Jesus is cool, but some of his followers gives me the creeps
You were born as an original, don’t die as a copy
Bekymring tømmer ikke morgendagen for dens sorger, men den tømmer dagen i dag for sin styrke
Ingenting er umulig for den som ikke trenger å gjøre det selv
Gjestfrihet er å få gjestene til å føle seg som hjemme, selv om du skulle ønske at de var der
Du bør glede deg over dagen i dag mens den ennå er her, fordi en dag kommer dagen i dag til å være for lenge siden
Smil – det øker verdien på ansiktet ditt
Fatt mot! I morgen vil alt se annerledes ut… ikke bedre, bare annerledes
When I say ... "I am a Christian,"I'm not shouting "I'm clean livin'."I'm whispering "I was lost,Now I'm found and forgiven."
Dream as if you’ll live forever, live as if you’ll die today
Den som sitter stille blir feit. (andrea)
The surprising thing about young fools is how many survive to become old fools
Love is patient,
Love is kind,
Love means slowly loosing your mind
Life is something everyone should try at least once
Jeg vil ha ei bon aqua flaske uten vann (Christina)
Ej hekje rompe, ej he rygg og lår! (Martin)
Kanskje han løy så han ikke måtte fortelle sannheten?
Det er bedre å bryte sammen, enn alene
Han er en sau i fåreklær
Lyset skinner sterkest i mørket
Wanting to be someone else is a waste of the person you are
Forget love! I’d rather fall in chocolate!
La ikke din største prestasjon til nå sette standarden for resten av ditt liv
Hvis du ikke lykkes med en gang; se etter om taperen får noe
Dagens gjøremål;
-1 stå opp
-2 overleve
-3 gå til sengs
Frustrasjon er å prøve å finne brillene dine, uten brillene dine
Jeg liker ikke epler som ikke smaker godt
The earlier you get up in the morning – the more hours you have to enjoy
Det burde ikke være lov å ha skole dagen etter ferien (Christina)
People told met hat I could be what i wanted to be .., and so I became me (Stine)
En leders kvalitet gjenspeiler seg I de standardene han eller hun setter for seg selv
Holdning er en liten ting som gjør STOR forskjell
Du må ha en drøm hvis drømmen skal gå i oppfyllelse
En positiv holdning løser kanskje ikke alle problemene dine, men den vil irritere mange nok mennesker til at det er verdt strevet
Livet er 10% hvordan man har det og 90% hvordan man tar det
Det er ingen vits i å være menneske og sjenert! (Kari Kalseth)
For å vite hvor du skal, må du vite hvor du kommer fra
You can’t explain Gods existence, but you can’t deny it either
En pessimist er en optimist som har tenkt seg om
Det hjelper å le. Det er som å jogge på innsiden
Extraordinary design require an extraordinary designer
Det er så spennende å leve, for da får man se hvordan det går
Death smiles to all men, all we need to do is smile back
Julens kjærlighetsbudskap: Han kom for å betale en gjeld Han ikke skyldte, fordi vi skyldte en gjeld vi ikke kunne betale
Grip hvert minutt av frihet og kvel det som det var det siste
Den som ser universets perfeksjon og fornekter Guds eksistens er en dåre (Albert Einstein)
I want to be like the Wright brothers – they believed in what they could not se
Gud satte meg på denne jorden for å utrette en del ting. Akkurat nå ligger jeg så langt etter at jeg aldri kommer til å dø
Etterlysning; hund med tre ben, blind på venstre øye, mangler høyre øre, kupert hale og nylig kastrert. Lyder navnet ”Lucky”
Et skip som ligger ved havnen ligger trygt, men det er ikke det skipene er til for
Livet er usikkert, så spis desserten først
Gårsdagen er erfaring, morgendagen håp. Dagen i dag er å komme seg fra den en til den andre
Sannheten er ikke avhengig av at flertallet er enig om den
De som sier at ingenting er umulig burde prøve å gurgle med munnen igjen
Hvilket lys? Jeg leter fortsatt etter tunnelen!
Ta imot et råd fra naturen: Det er ikke ørene som skal lukkes, men munnen din
tirsdag 5. august 2008
Overmåte Lykkelig.
Jeg vet ikke heilt hva det er med i dag, men i dag er en god dag! Ute øser det, har øst, eller kommer til å øse (litt usikker, men bakken er våt..). Jeg har stått opp tidelig (les klokken 10, det er likevel omtrent 4 og en halv time tidligere enn min bror). Jeg har endelig tømt både hyllene og pulten på gamle rommet, så nå er nyrommet mer kaotisk enn noen sinne og jeg aner ingen løsning på problemet med en gang, men for hvert minutt jeg rydder kommer jeg nærmere målet, og så snart ting er på plass kan jeg med skinnende ren samvittighet ta fatt på ”kunsten”. Da skal livet opp på veggene. Glede! Jeg fikk ”innside” i posten. Og kom plutselig på at det er et blad jeg må av bestille før jeg reiser, men det var likevel herlig å fylle hode med litt mer kreativ lesing. Mote er ikke overflatisk, det er kreativt, det er blitt konklusjonen. Og jeg som har gått rundt og trodd at jeg ikke brydde meg om sånt. Tull og tøys! Jeg er rett og slett avhengig. Sånn er det med den saken.
Det stod forresten en liten artikkel om hvordan man kunne bli lykkelig, ofte tenker jeg at slikt er tull og hopper over dem, men jeg fant et triks jeg har brukt selv! Haha! Smile! Når du smiler så lurer du hjernen din til å tro at du er lykkelig. Og plutselig forstod jeg hvorfor jeg liker mye bedre å sitte i kassen enn å plassere ut varer på jobb. (Jeg skal foresten dit om en og en halv time.) Ene læreren min i fjor drev hele tiden og sa at vi måtte jobbe mer, vi ville vell ikke ende opp som kassadame på ”X”? Men jeg kan på mange måter skjønne hvorfor folk faktisk blir i en sånn jobb. For så lenge du ikke er sjef, eller har en særlig viktig rolle på en slik plass, så kan du gjøre jobben uten særlig mye tanke. Så kan du dra hjem og bruke energien din der du virkelig vil. Det er egentlig en ganske perfekt jobb hvis du har en hobby som krever mye tid, men som du ikke kan leve av. Dessuten har jeg funnet gull der! Livet som kassadamen har gitt meg en skatt jeg har ønsket lenge! Evnen til å småprate med totalt fremmede, evnen til å smile og være glad, til og med bli glad, når du egentlig har en helt syyykt dårlig dag. Men det beste av alt er altså småpratingen. Det er en fantastisk frihet i å ikke være redd for å
prate med fremmede, dra halv dårlige vitser og faktisk få dem til å funke. Det blir nok ikke så veldig mange livslange vennskap av småpratingen med kundene, men det er en øvelse som er vel verdt å ha med resten av livet.
Det er så lett å bli lykkelig! Du trenger ikke type, bil, hus og båt. Du trenger å ha det bra med deg. Være fornøyd med deg og SMILE!
Dagens oppfordring;
Smil mer og NYT livet!
(så gikk vi av sted i helgrønnt igjen)
Det stod forresten en liten artikkel om hvordan man kunne bli lykkelig, ofte tenker jeg at slikt er tull og hopper over dem, men jeg fant et triks jeg har brukt selv! Haha! Smile! Når du smiler så lurer du hjernen din til å tro at du er lykkelig. Og plutselig forstod jeg hvorfor jeg liker mye bedre å sitte i kassen enn å plassere ut varer på jobb. (Jeg skal foresten dit om en og en halv time.) Ene læreren min i fjor drev hele tiden og sa at vi måtte jobbe mer, vi ville vell ikke ende opp som kassadame på ”X”? Men jeg kan på mange måter skjønne hvorfor folk faktisk blir i en sånn jobb. For så lenge du ikke er sjef, eller har en særlig viktig rolle på en slik plass, så kan du gjøre jobben uten særlig mye tanke. Så kan du dra hjem og bruke energien din der du virkelig vil. Det er egentlig en ganske perfekt jobb hvis du har en hobby som krever mye tid, men som du ikke kan leve av. Dessuten har jeg funnet gull der! Livet som kassadamen har gitt meg en skatt jeg har ønsket lenge! Evnen til å småprate med totalt fremmede, evnen til å smile og være glad, til og med bli glad, når du egentlig har en helt syyykt dårlig dag. Men det beste av alt er altså småpratingen. Det er en fantastisk frihet i å ikke være redd for å
prate med fremmede, dra halv dårlige vitser og faktisk få dem til å funke. Det blir nok ikke så veldig mange livslange vennskap av småpratingen med kundene, men det er en øvelse som er vel verdt å ha med resten av livet.Det er så lett å bli lykkelig! Du trenger ikke type, bil, hus og båt. Du trenger å ha det bra med deg. Være fornøyd med deg og SMILE!
Dagens oppfordring;
Smil mer og NYT livet!
(så gikk vi av sted i helgrønnt igjen)
onsdag 30. juli 2008
Summer of 69
Eller 08..ikke like imponerende. I alle fall ikke enda, kanskje om noen år, når en eller annen skriver ett eller annet om denne sommeren som blir kjempe stort, og kjempe kjent, kanskje da.
Men ikke nå. For øyeblikket er sommeren08 året når jeg gikk ut av videregående, fikk noen sint, eller skuffet (en smule usikker) som jeg trodde aldri ville bli borte, som jeg trodde tålte
alt. (men jeg kjenner meg, jeg burde visst bedre) Det er sommeren når mamma spanderte Australia tur på hele familien. Sommeren da jeg tilbrakte 4uker i vinter. Og elsket det. Det er sommeren når jeg møtte kenguruer, koalaer, australiere og paven. (vell, jeg møtte vel egentlig ikke paven..) Dette er sommeren når jeg ble skikkelig kjent med niesene mine, svogeren min og søstrene mine. Jeg lærte at uten vennene mine er jeg så godt som fortapt. Jeg lærte at selv om borte er VELDIG bra, så er hjemme ALLTID best. Jeg lærte at jeg trenger å ha et sted for meg selv, en mulighet til å kunne være alene.
Sommeren08 er året når jeg fikk null farge og bare tre dager på stranden, i løpet av 4uker i Australia, og på 3 dager i Ålesund ble rød som en kokt hummer. Sommeren når jeg faktisk ville jobbe, og ville jobbe mye. Sommeren når jeg helst skulle ha vært mye mer med vennene mine, men alle er borte og like opptatt som meg. Sommeren08 er siste pust i bakken før neste runde i livet. En liten milepæl som ikke betyr noe for noen andre enn meg. Men så ser jo jeg livet fra mine øyner, så denne sommeren, den er viktig.
Jeg får lyst til å gjøre så mye. Jeg har lyst å forandre tilværelsen min. Jeg har lyst å pakke en sekk, ta med meg pengene mine (for øyeblikket svært lite.) å reise. Bare reise. Oppleve. Gode venner og god tid. Ingenting annet. Men de fleste er på vei inn i en ny tilværelse og ingen har egentlig mulighet eller er modige nok til å gjøre noe slikt. Jeg har lyst til å gjøre mye, masse, nye ting. Jeg må nesten utnytte nå. Om noe år er jeg midt i et studie (jeg håper i alle fall det), kanskje er jeg gift, unger. Jeg aner ikke, men jeg vet at nå, nå kan jeg gjøre slikt. Summer of 69. Av en eller annen grunn så vil jeg bare gjøre noe, et eller annet. Hva med masse penger og en mulighet til å gjøre en forandring?
Men ikke nå. For øyeblikket er sommeren08 året når jeg gikk ut av videregående, fikk noen sint, eller skuffet (en smule usikker) som jeg trodde aldri ville bli borte, som jeg trodde tålte
alt. (men jeg kjenner meg, jeg burde visst bedre) Det er sommeren når mamma spanderte Australia tur på hele familien. Sommeren da jeg tilbrakte 4uker i vinter. Og elsket det. Det er sommeren når jeg møtte kenguruer, koalaer, australiere og paven. (vell, jeg møtte vel egentlig ikke paven..) Dette er sommeren når jeg ble skikkelig kjent med niesene mine, svogeren min og søstrene mine. Jeg lærte at uten vennene mine er jeg så godt som fortapt. Jeg lærte at selv om borte er VELDIG bra, så er hjemme ALLTID best. Jeg lærte at jeg trenger å ha et sted for meg selv, en mulighet til å kunne være alene.Sommeren08 er året når jeg fikk null farge og bare tre dager på stranden, i løpet av 4uker i Australia, og på 3 dager i Ålesund ble rød som en kokt hummer. Sommeren når jeg faktisk ville jobbe, og ville jobbe mye. Sommeren når jeg helst skulle ha vært mye mer med vennene mine, men alle er borte og like opptatt som meg. Sommeren08 er siste pust i bakken før neste runde i livet. En liten milepæl som ikke betyr noe for noen andre enn meg. Men så ser jo jeg livet fra mine øyner, så denne sommeren, den er viktig.
Jeg får lyst til å gjøre så mye. Jeg har lyst å forandre tilværelsen min. Jeg har lyst å pakke en sekk, ta med meg pengene mine (for øyeblikket svært lite.) å reise. Bare reise. Oppleve. Gode venner og god tid. Ingenting annet. Men de fleste er på vei inn i en ny tilværelse og ingen har egentlig mulighet eller er modige nok til å gjøre noe slikt. Jeg har lyst til å gjøre mye, masse, nye ting. Jeg må nesten utnytte nå. Om noe år er jeg midt i et studie (jeg håper i alle fall det), kanskje er jeg gift, unger. Jeg aner ikke, men jeg vet at nå, nå kan jeg gjøre slikt. Summer of 69. Av en eller annen grunn så vil jeg bare gjøre noe, et eller annet. Hva med masse penger og en mulighet til å gjøre en forandring?
lørdag 26. juli 2008
And I will try to fix you
Det er sånn det føles. Ofte. Noen ganga får du glimt inn i andre sitt liv. Du får se øyeblikk av sårhet, ensomhet, hat, sinne. Jeg får så lyst å gjør noe. Fikse det. Gjør det bedre. Jeg kan ikke fikse det. Det er ikke fysisk mulig for meg å være der for alle dem som jeg får glimt av liv
et til. Ikke heile tida, ikke så mye at jeg kan gjøre den store forskjellen. Men jeg tror du får glimta for en grunn. Jeg tror at du i alle fall kan gjør det lille du kan gjør. Ei venninne sa en gang det at hadde alle bare tatt vare på sine nærmeste, hadde alle bare brydd seg om dem som var rundt dem, så hadde ingen vært ensom, så hadde alle hatt noen. Jeg tror at hun har rett. Det er så lite viktig å ta vare på folk, det er ikke noe som man egentlig gjør. Det er bedre å tenke på seg å sitt. Misforså meg rett, det er viktig å ta vare på seg sjøl, men er det mulig å gjøre det uten å ta vare på andre?
Tid til å lytte, småprate. Ta vare på dem rundt deg. Jeg vil aldri kunne forandre verden, aldri noensinne kunne forandre et liv, aldri gjør dagen lysere for noen, viss jeg ikke prøver. Viss jeg ikke gir meg sjøl muligheten til å kunne være der for andre, viss min trygghet, min sjøltillit, mine feil å mangler står i veien. Viss jeg overser glimta som jeg får se. Jeg kan ikke gjøre alt. Men jeg kan gjør noe.
Jeg hørte for ikke så lenge siden en tale om det å være en feiler. Å være en feil. Å ikke være perfekt. Det er fantastisk å ikke vær perfekt! Å feile er min rett som menneske. Det å innrømme at jeg kan feile, å ikke la muligheten for å feile stoppe meg fra å prøve, det vil være forskjellen fra å lykkes og å ikke lykkes. Prøv, feil, tenk over hva du kan forandre, prøv igjen, gjenta til du når målet. Jeg tror ikke jeg kan forandre en hel verden, men jeg vet jeg kan påvirke en del av den. Jeg vil ikke være nok en person som ikke bryr seg om andre enn meg. Jeg vil være blant dem som betyr en forskjell. Om ikke for alle, så i alle fall for noen. Alle glimtene jeg får, jeg vil ikke la dem gå til spille. Kan ikke jeg gjør noe, så kjenner jeg en som kan.
et til. Ikke heile tida, ikke så mye at jeg kan gjøre den store forskjellen. Men jeg tror du får glimta for en grunn. Jeg tror at du i alle fall kan gjør det lille du kan gjør. Ei venninne sa en gang det at hadde alle bare tatt vare på sine nærmeste, hadde alle bare brydd seg om dem som var rundt dem, så hadde ingen vært ensom, så hadde alle hatt noen. Jeg tror at hun har rett. Det er så lite viktig å ta vare på folk, det er ikke noe som man egentlig gjør. Det er bedre å tenke på seg å sitt. Misforså meg rett, det er viktig å ta vare på seg sjøl, men er det mulig å gjøre det uten å ta vare på andre?Tid til å lytte, småprate. Ta vare på dem rundt deg. Jeg vil aldri kunne forandre verden, aldri noensinne kunne forandre et liv, aldri gjør dagen lysere for noen, viss jeg ikke prøver. Viss jeg ikke gir meg sjøl muligheten til å kunne være der for andre, viss min trygghet, min sjøltillit, mine feil å mangler står i veien. Viss jeg overser glimta som jeg får se. Jeg kan ikke gjøre alt. Men jeg kan gjør noe.
Jeg hørte for ikke så lenge siden en tale om det å være en feiler. Å være en feil. Å ikke være perfekt. Det er fantastisk å ikke vær perfekt! Å feile er min rett som menneske. Det å innrømme at jeg kan feile, å ikke la muligheten for å feile stoppe meg fra å prøve, det vil være forskjellen fra å lykkes og å ikke lykkes. Prøv, feil, tenk over hva du kan forandre, prøv igjen, gjenta til du når målet. Jeg tror ikke jeg kan forandre en hel verden, men jeg vet jeg kan påvirke en del av den. Jeg vil ikke være nok en person som ikke bryr seg om andre enn meg. Jeg vil være blant dem som betyr en forskjell. Om ikke for alle, så i alle fall for noen. Alle glimtene jeg får, jeg vil ikke la dem gå til spille. Kan ikke jeg gjør noe, så kjenner jeg en som kan.
onsdag 23. juli 2008
”Wake up!”
3 år i barnehage, 6 år på barneskolen, 3 år på ungdomskolen og 3 år på videregående. Nå er det endelig på tide å prøve noe nytt! Ikke sant? Pakke sammen pikkpakket, strekke på beina, riste av støvet, kaste skipsvesken med alle eiendelene over skulderen og sette kursen dit hvor ”ingen skulle tru at nokon kunne bu”. Det er rett og slett på tide å forlate ørneredet, spre vingene å fly, lukke øynene og håpe at vingene virker.
Vell, fullt så dramatisk skal jeg ikke late som om overgangen er. Men en liten smule skummelt og spennende er det. Ikke kan jeg skryte på meg at valget for neste år blir så utrolig annerledes heller, jeg mener. Folkehøyskole og skole er vell en liten, pitteliten smule likt? Men jeg skal i alle fall pakke alle tingene mine (i kofferter og pappesker, ikke skipsvesken) sette meg i en bil og flytte. Jeg skal flytte ut av huset hjemme. Det er en overgang det. (jeg tror i alle fall det, så får vi heller se når det har vart en stund) Jeg skal reise, være borte fra nesten alle de kjente og kjære, ikke for en uke eller to, men 10 måneder! Det er skummelt det.
Jeg skal reise til en plass jeg ikke vet hvordan ser ut, møte folk som ikke har kjent meg hele livet. JEG GLEDER MEG! Jeg skal lære foto, musikk og masse annet gøy. =)
Jo da, det er skummelt å flytte, men det er mye, mye, mye, mye mer spennende.
Vell, fullt så dramatisk skal jeg ikke late som om overgangen er. Men en liten smule skummelt og spennende er det. Ikke kan jeg skryte på meg at valget for neste år blir så utrolig annerledes heller, jeg mener. Folkehøyskole og skole er vell en liten, pitteliten smule likt? Men jeg skal i alle fall pakke alle tingene mine (i kofferter og pappesker, ikke skipsvesken) sette meg i en bil og flytte. Jeg skal flytte ut av huset hjemme. Det er en overgang det. (jeg tror i alle fall det, så får vi heller se når det har vart en stund) Jeg skal reise, være borte fra nesten alle de kjente og kjære, ikke for en uke eller to, men 10 måneder! Det er skummelt det.
Jeg skal reise til en plass jeg ikke vet hvordan ser ut, møte folk som ikke har kjent meg hele livet. JEG GLEDER MEG! Jeg skal lære foto, musikk og masse annet gøy. =)
Jo da, det er skummelt å flytte, men det er mye, mye, mye, mye mer spennende.
søndag 15. juni 2008
Den som frykter fallet vil aldri lære å fly.
Det er farlig der ute. Det er farlig å gjøre ting man egentlig ikke tør. Det er skummelt å møte nye mennesker. Det kan jo hende de sårer deg? Ikke liker deg, ikke tenker at du er bra nok?
Men så må du stoppe opp. Alle de rundt deg, en eller annen gang sa du hei til de og? En eller annen gang turte du det.
Familien som aldri går fra deg. Som har sett deg på ditt absolutt verste, mer enn en gang, og likevel er de fremdeles glad i deg. Ubetinget kjærlighet.
Venner med samme drømmen. De som vet hva som foregår på innsiden før du har sagt et ord.
Venner som er der med oppmuntringer akkurat når du trenger det.
Venner som aldri vil la deg gi opp.
Venner som kjenner deg bedre enn noen, men likevel ikke kjenner deg i det hele tatt.
Folk rundt deg.
Folk som betyr så mye.
Noen som smiler til deg. Og du vet det er deg, ikke noen bak deg.
Noen som bryr seg.
Venner som tør si ifra når du gjør feil.
Det er verdt risken, er det ikke?
Noen ganger, noen ganger blir man så glad i alle dem rundt. Så glad i dem at hjertet brister.
Det er ingen du heller vil det skal gå bra med enn dem. Ingen.
Jeg mener det når jeg sier jeg er glad i deg.
Men så må du stoppe opp. Alle de rundt deg, en eller annen gang sa du hei til de og? En eller annen gang turte du det.
Familien som aldri går fra deg. Som har sett deg på ditt absolutt verste, mer enn en gang, og likevel er de fremdeles glad i deg. Ubetinget kjærlighet.
Venner med samme drømmen. De som vet hva som foregår på innsiden før du har sagt et ord.
Venner som er der med oppmuntringer akkurat når du trenger det.
Venner som aldri vil la deg gi opp.
Venner som kjenner deg bedre enn noen, men likevel ikke kjenner deg i det hele tatt.
Folk rundt deg.
Folk som betyr så mye.
Noen som smiler til deg. Og du vet det er deg, ikke noen bak deg.
Noen som bryr seg.
Venner som tør si ifra når du gjør feil.
Det er verdt risken, er det ikke?
Noen ganger, noen ganger blir man så glad i alle dem rundt. Så glad i dem at hjertet brister.
Det er ingen du heller vil det skal gå bra med enn dem. Ingen.
Jeg mener det når jeg sier jeg er glad i deg.
torsdag 12. juni 2008
Tynnslitte nerver…
Jeg skylder alle omgivelser en stor unnskyldning!
Å møte tirsdag morgen, klokken ti presis, med hjertet i halsen, og en mage full av trampende elefanter, et hode fylt med frykt. Fylt med frykt for seks grusomme bokstaver; fransk. En hel skole står samlet i hallen, alle med de samme nervene, samme nervøsitet, samme håpet om et fag mer en noe annet fag. Rektor som koser seg med å over dramatisere alt. Å nistirre på arkene, leite desperat etter sin egen klasse, sitt eget navn, eller sitt verste mareritt, fransk og navne mitt i lag. Så er det hele over. Du ble ikke trekt. Du kan true unna nervene i ennå noen timer, det er ikke sommerferie helt enda likevel.
Så må du på skolen nok en gang. Med hjerte i halsen, en økende frykt for fransken. Engelsken og norsken er borte. Det lar tre skremmende alternativer stå tilbake. Valget ligger mellom religion/historie eller fransk. De eneste to av lærerne som fremdeles ikke har hatt oppe noen.
Nok et trekk er unnagjort, og oddsen som allerede var på fransken sin side er bedret. Eller forverret skal man se det fra mitt ståsted. Nok et trekk uten å bli ropt opp.
Onsdag morgen klokken ti presis. Nerver på høyspenn. Fremdeles et lite håp. Kenguruer og elefanter i magen, hjertet i halsen og ingen negler på fingrene. Flakkende blikk, tynnslitte nerver og et enda mer slitt håp. Fremdeles en mulighet for å slippe fransken. Fremdeles et lite håp. Nok en dag står rektor der med arkene. Lærere og elever, alle venter. Jubelrop og skuffelse om en annen. Gledes hyl fra en førsteklasse som slapp unna det hele. Nok en dag uten resultat. Tynnslitte nerver og ikke eksisterende lunte. Dessuten er det jobb siden. Ingen ting å se frem til. Nok en runde med trekk i morgen.
Nok en dag er vi på skolen klokken ti. Og denne gangen er vi så heldig å få være der samtidig med alle dem som kom opp på tirsdag, alle dem som nå har sommerferien, alle de som er ferdig, med alle de som fremdeles ikke har begynt. Frokosten truer i det du sjekker oddsen igjen. Ukjente eller støvete kunnskap fra sannsynlighetsregning i 1klasse dukker opp. Plutselig vet man nøyaktig hvor stor sannsynligheten er for å komme opp i faget man ikke vil ha. Den er alt for stor.
Enda en liste er gjennomgått, og nok et meningsløst oppmøte på skolen. Da er det bare å holde nerver i sjakk og hode kaldt mens man venter på trekk klokken 14.30.
Det er torsdag klokka 14.30 og allerede i det rektor kommer ned trappa kan nervene roe seg. Der er bare to lister, og det står bare to lærere i trappa. Jeg har ikke sett noen av dem før. Så har jeg kastet bort nok en fri dag. Og etter at venninna allerede har bestått med glans er det knekk med nye fransk nerver etter iherdig telling og utrekninger og tankemønstre. En dag igjen. Da kommer jeg i alle fall opp.
Jeg skal love deg en ting, i morgen er nervene borte. Jeg har bare en igjen, og noen kommer til å tråkke på den. Til alle omgivelser. Jeg beklager! Det varer bare til tirsdag. Så kan vi legge alt sammen bak oss. Jeg beklager virkelig. Tynnslitte nerver...
Å møte tirsdag morgen, klokken ti presis, med hjertet i halsen, og en mage full av trampende elefanter, et hode fylt med frykt. Fylt med frykt for seks grusomme bokstaver; fransk. En hel skole står samlet i hallen, alle med de samme nervene, samme nervøsitet, samme håpet om et fag mer en noe annet fag. Rektor som koser seg med å over dramatisere alt. Å nistirre på arkene, leite desperat etter sin egen klasse, sitt eget navn, eller sitt verste mareritt, fransk og navne mitt i lag. Så er det hele over. Du ble ikke trekt. Du kan true unna nervene i ennå noen timer, det er ikke sommerferie helt enda likevel.
Så må du på skolen nok en gang. Med hjerte i halsen, en økende frykt for fransken. Engelsken og norsken er borte. Det lar tre skremmende alternativer stå tilbake. Valget ligger mellom religion/historie eller fransk. De eneste to av lærerne som fremdeles ikke har hatt oppe noen.
Nok et trekk er unnagjort, og oddsen som allerede var på fransken sin side er bedret. Eller forverret skal man se det fra mitt ståsted. Nok et trekk uten å bli ropt opp.
Onsdag morgen klokken ti presis. Nerver på høyspenn. Fremdeles et lite håp. Kenguruer og elefanter i magen, hjertet i halsen og ingen negler på fingrene. Flakkende blikk, tynnslitte nerver og et enda mer slitt håp. Fremdeles en mulighet for å slippe fransken. Fremdeles et lite håp. Nok en dag står rektor der med arkene. Lærere og elever, alle venter. Jubelrop og skuffelse om en annen. Gledes hyl fra en førsteklasse som slapp unna det hele. Nok en dag uten resultat. Tynnslitte nerver og ikke eksisterende lunte. Dessuten er det jobb siden. Ingen ting å se frem til. Nok en runde med trekk i morgen.
Nok en dag er vi på skolen klokken ti. Og denne gangen er vi så heldig å få være der samtidig med alle dem som kom opp på tirsdag, alle dem som nå har sommerferien, alle de som er ferdig, med alle de som fremdeles ikke har begynt. Frokosten truer i det du sjekker oddsen igjen. Ukjente eller støvete kunnskap fra sannsynlighetsregning i 1klasse dukker opp. Plutselig vet man nøyaktig hvor stor sannsynligheten er for å komme opp i faget man ikke vil ha. Den er alt for stor.
Enda en liste er gjennomgått, og nok et meningsløst oppmøte på skolen. Da er det bare å holde nerver i sjakk og hode kaldt mens man venter på trekk klokken 14.30.
Det er torsdag klokka 14.30 og allerede i det rektor kommer ned trappa kan nervene roe seg. Der er bare to lister, og det står bare to lærere i trappa. Jeg har ikke sett noen av dem før. Så har jeg kastet bort nok en fri dag. Og etter at venninna allerede har bestått med glans er det knekk med nye fransk nerver etter iherdig telling og utrekninger og tankemønstre. En dag igjen. Da kommer jeg i alle fall opp.
Jeg skal love deg en ting, i morgen er nervene borte. Jeg har bare en igjen, og noen kommer til å tråkke på den. Til alle omgivelser. Jeg beklager! Det varer bare til tirsdag. Så kan vi legge alt sammen bak oss. Jeg beklager virkelig. Tynnslitte nerver...
fredag 30. mai 2008
Hvite vegger
Noen ganger når tomme, hvite vegger stirrer på deg, så begynner fantasien å boble. Kreativiteten våkner til livet, det klør i fingrene og det er på tide å skape noe. Gjøre det hvite personlig. Gjøre det til ditt, ta eierskap over det. Men så har man ikke det man trenger, eller man får det ikke til. Det sitter fast. I hjertet, i hodet, i det kreative hjørnet. Det gjør vondt på innsiden av all overfloden av tanker og ideer. Her kan du skape noe som virkelig vil bety noe, noe som vil gi de hvite flatene personlighet og innhold. Du kan fylle dem med håp, løfter, farger, venner, minner, ord, former og fremtid. I de hvite veggene ligger alt. Et så enormt potensial. Så mye, så utrolig mye som bare venter på å komme frem. Så mye som bare vil vise deg en liten bit av livet. Så mye.
Men så sitter du der, uten det du trenger til å fylle de hvite veggene, og uten mot til å ta en tusj og tegne… (tomt)
Akkurat som ellers i livet. Hadde du bare kommet i gang, hadde du bare hatt mot til å begynne, til å forme, til å farge, til å skape, til å være deg! Bare deg! Være heilt og holdent den du skal være. Til å være tro mot deg selv, og tro mot han som skapte deg. Være tro mot livet. Være ekte. Ta fatt i de hvite, hvite, tomme og personlighetsløse veggene. Ta fatt, å skape. Ta tilbake det som er ditt. Gjøre noe med det. Slik at det ikke lenger bare er noe. Men at det blir noe mer, noe som er til glede for alle, også deg. Noe som kan skape håp, drømmer, mot, fremtid, venner, minner. Noe som farger deg. Noe som former alt rundt deg. Noe som er med på å forme selve livet.
Men så sitter du der, uten det du trenger til å fylle de hvite veggene, og uten mot til å ta en tusj og tegne… (tomt)
Akkurat som ellers i livet. Hadde du bare kommet i gang, hadde du bare hatt mot til å begynne, til å forme, til å farge, til å skape, til å være deg! Bare deg! Være heilt og holdent den du skal være. Til å være tro mot deg selv, og tro mot han som skapte deg. Være tro mot livet. Være ekte. Ta fatt i de hvite, hvite, tomme og personlighetsløse veggene. Ta fatt, å skape. Ta tilbake det som er ditt. Gjøre noe med det. Slik at det ikke lenger bare er noe. Men at det blir noe mer, noe som er til glede for alle, også deg. Noe som kan skape håp, drømmer, mot, fremtid, venner, minner. Noe som farger deg. Noe som former alt rundt deg. Noe som er med på å forme selve livet.
onsdag 21. mai 2008
Nok et menneske
Jeg har begynt å fatte at livet jeg har valgt å leve ikke er så lett. Det er ikke vanskelig, men det er ikke lett. Det er ikke lett å leve et liv som ikke bare handler om deg selv, der valgene du tar ikke bare handler om deg. Det er ikke lett å stadig møte folk som stiller spørsmål ved valgene dine, som aldri kommer til å forstå hvorfor du gjør som du gjør. Og som er der med en gang du feiler. Som ikke husker de tingene du har gjort som faktisk var rett, men alltid ser etter feil. Som alltid vrir på ordene dine. Som hele tiden vil sette deg fast. Som har studert, eller i alle fall tror de har studert troen din. De som leter med kritiske øyner, de som ikke ser etter sannhet, men feil og mangler. De som aldri noensinne vil la deg slippe unna med å ikke vite alt, de som aldri noensinne vil la deg slippe unna med ”slik er det bare”. De som er hellig overbevist om at du er hjernevasket. Og at de aldri har vært utsatt for noe lignende selv.
Det morsomme i alt kaoset er at de ikke alltid vet hvor deres påvirkning kommer fra, eller er helt sikre på hva de tror selv. De vet ikke hvorfor de tar de valgene de tar. De kaller det frihet. Og de kaller mine valg fangenskap. Jeg har i alle fall valgt hvor min påvirkning kommer i fra. De sier at mine foreldre har valgt min tro, likevel er jeg ofte en av de eneste i en slik diskusjon som ikke ble barnedøpt, og som heller ikke ble konfirmert fordi alle andre ble det, men valgte det selv, fordi det var et liv jeg ville leve.
Det at jeg ikke kan svare på alt, at jeg ikke klarer forklare deg hvorfor jeg gjør som jeg gjør betyr ikke at jeg ikke har peiling. Det betyr heller at jeg ikke er særlig flink til å ordlegge meg. Det betyr at jeg fremdeles bare har 19års livserfaring. Det betyr a jeg fremdeles lærer. At de valgene jeg tar ikke alltid er riktige, at jeg ikke vet at alt, at jeg bare er nok et menneske. Nok et menneske som må lære av sine egne feil, nok et menneske som ikke visste alt fra den dagen det ble født. Bare nok et menneske som deg.
Det morsomme i alt kaoset er at de ikke alltid vet hvor deres påvirkning kommer fra, eller er helt sikre på hva de tror selv. De vet ikke hvorfor de tar de valgene de tar. De kaller det frihet. Og de kaller mine valg fangenskap. Jeg har i alle fall valgt hvor min påvirkning kommer i fra. De sier at mine foreldre har valgt min tro, likevel er jeg ofte en av de eneste i en slik diskusjon som ikke ble barnedøpt, og som heller ikke ble konfirmert fordi alle andre ble det, men valgte det selv, fordi det var et liv jeg ville leve.
Det at jeg ikke kan svare på alt, at jeg ikke klarer forklare deg hvorfor jeg gjør som jeg gjør betyr ikke at jeg ikke har peiling. Det betyr heller at jeg ikke er særlig flink til å ordlegge meg. Det betyr at jeg fremdeles bare har 19års livserfaring. Det betyr a jeg fremdeles lærer. At de valgene jeg tar ikke alltid er riktige, at jeg ikke vet at alt, at jeg bare er nok et menneske. Nok et menneske som må lære av sine egne feil, nok et menneske som ikke visste alt fra den dagen det ble født. Bare nok et menneske som deg.
søndag 18. mai 2008
”The Show Must Go On”
Dette er kanskje den farligste setningen som noensinne kan sette seg fast i tankegangen din. ”The Show Must Go On” tar ikke hensyn til noen, den tenker ene og alene på seg selv, på seg selv og ”Showet”. Setningen funker nok utrolig bra på steder som Las Vegas (eneste plassen jeg kom på i øyeblikket), men i andre settinger, som egentlig skal fokusere på hjerter, og på individer, der betyr denne setningen slutten på alt. I det øyeblikket det begynner å handle om ”Showet”, istedenfor hjertene bak, da nærmer slutten seg med stormskritt. Det kan gå for en tid, man kan holde ut lenge, men en eller annen gang vil noen finne ut at grunnmuren er pillråtten. At opplegge ikke lenger er verdt noe, for det som pleide å være verdiene er borte. Målet har blitt å holde det ytre plettfritt, mens innsiden råtner. Når du merker at ting begynner å handle om showet mer enn noe annet, da er det på tide å gjøre noe. Da er det på tide å gå drastisk til verks. Ta gjerne tak i det ytre, men sørg for at du får med deg det indre. Sørg for at forandringene ikke bare kommer på usiden, men at også innsiden får et helt nytt ansikt. Noen ganger er det riktig å rive ned et hus. Noen ganger er det den eneste muligheten å skape et nytt hjem på. Eneste måten å kunne la drømmer bli virkelighet.
onsdag 7. mai 2008
vår...<3
Da kan vi si at russetiden er virkelig i gang. Etter ei helg på russetreffet i Kragerø og ei helg på Lillehammer kan jeg konkludere med at våren er her. Noen av de sikreste tegnene på vår er russen, grønne trær, løvetannen, og dagens nyeste punkt, lukten av nyklippet gress! Så herlig når våren virkelig er her. Og det er herlig med vår altså=)
Men tilbake til russetiden. Forskjellen på Lillehammer og Kragerø var slående, men ikke så stor likevel (viss man ser litt nøyere etter). For å ta likheter først; Rød-, blå-, grønn-, og svartekledde ungdommer. Alle samles for å ferie at mange år med skole snart er ferdig. Alle blir raskt dritt lei av små unger som ikke har lært seg normal folkeskikk. ”vær så snill”, ”takk,” eller ord som ligner er sjelden kost blant russekort samlende barn. Så til alle foreldre; mai er en ypperlig måte å lære ungene dine vanlig og egentlig obligatorisk folkeskikk. Det beste hadde selvfølgelig vært om de kunne slikt før mai, men det er vist ikke tilfelle. Ok, digresjon, så nå skal jeg tilbake. Kragerø var utrolig bra, jeg stod nede i sentrum der nede på kaia og tenkte at ”aldri i livet om Lillehammer blir så bra som det her” for herlighet så mange påfunn og gøye folk på en plass! Det var faktisk bare fantastisk bra. Humming Peopele konserten var noe av det beste jeg har vært borti, og å se sentrum så overfylt av russ som faktisk er bra forbilde, det var herlig det. Så jeg trodde heilt ærlig at Lillehammer kom til å bli en liten nedtur. Ikke kjangs i havet at det ble like bra.
Men det ble det ikke. Lillehammer var mørkt, vått, kaldt, gjørmete, syyyyykt mye lyd og verdens herligeste folk. JesusTeltet var en større hit enn jeg hadde trodd. Og det aller beste er alle folka du får møte, alle samtalene, dem fantastisk vittige, usaklige, saklige og utrolig overraskende spørsmåla. Det var rett og slett kjempe herlig. Dunk-dunk musikken en smule slitsomt i lengden, men ellers var det fantastisk herlig å aldri gå tom for dansemusikk;)
Og cred til JesusRuss folka! Fantastiske folk! Så flinke, så tålmodige og dyktig med russbilkjøring. ;D ”Viss hu dama er bak oss en gang til, så gir vi a’ en pose boller!”
Det var ei lenge etterlengta helg. Jeg hadde savna å snakke med nye folk. It was gudd…=) Henge meg på neste år og jeg;)
Men tilbake til russetiden. Forskjellen på Lillehammer og Kragerø var slående, men ikke så stor likevel (viss man ser litt nøyere etter). For å ta likheter først; Rød-, blå-, grønn-, og svartekledde ungdommer. Alle samles for å ferie at mange år med skole snart er ferdig. Alle blir raskt dritt lei av små unger som ikke har lært seg normal folkeskikk. ”vær så snill”, ”takk,” eller ord som ligner er sjelden kost blant russekort samlende barn. Så til alle foreldre; mai er en ypperlig måte å lære ungene dine vanlig og egentlig obligatorisk folkeskikk. Det beste hadde selvfølgelig vært om de kunne slikt før mai, men det er vist ikke tilfelle. Ok, digresjon, så nå skal jeg tilbake. Kragerø var utrolig bra, jeg stod nede i sentrum der nede på kaia og tenkte at ”aldri i livet om Lillehammer blir så bra som det her” for herlighet så mange påfunn og gøye folk på en plass! Det var faktisk bare fantastisk bra. Humming Peopele konserten var noe av det beste jeg har vært borti, og å se sentrum så overfylt av russ som faktisk er bra forbilde, det var herlig det. Så jeg trodde heilt ærlig at Lillehammer kom til å bli en liten nedtur. Ikke kjangs i havet at det ble like bra.
Men det ble det ikke. Lillehammer var mørkt, vått, kaldt, gjørmete, syyyyykt mye lyd og verdens herligeste folk. JesusTeltet var en større hit enn jeg hadde trodd. Og det aller beste er alle folka du får møte, alle samtalene, dem fantastisk vittige, usaklige, saklige og utrolig overraskende spørsmåla. Det var rett og slett kjempe herlig. Dunk-dunk musikken en smule slitsomt i lengden, men ellers var det fantastisk herlig å aldri gå tom for dansemusikk;)
Og cred til JesusRuss folka! Fantastiske folk! Så flinke, så tålmodige og dyktig med russbilkjøring. ;D ”Viss hu dama er bak oss en gang til, så gir vi a’ en pose boller!”
Det var ei lenge etterlengta helg. Jeg hadde savna å snakke med nye folk. It was gudd…=) Henge meg på neste år og jeg;)
onsdag 23. april 2008
Tid for filosofiske sommertanker
Sola har nå smilt siden… Jeg kan faktisk ikke huske sist det var øse, pøse vær. Det er i alle fall en uke. Jeg tror ikke jeg overdriver nå? Det spennende med å ha fint vær så lenge, er hvor lat og sommer innstilt man blir. Sommermodusen skrus på med en gang. Tid for late dager, sol, is, lette klær. Ahhh.! Life is good. Og når det da i tilegg er tentamens uke, da er livet godt da. Masse fri og tidlige dager. Oh, how I love it! Dessuten så er det nesten ikke flere sider igjen i skoledagboka. Det er snart sommer på ordentlig. Det er så mye å glede seg til, at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne.
1. Russetreff i Kragerø
2. Russetiden begynner
3. Lillehammer (Martine, Karoline, Vegar og alle andre, jeg gleder meg!)
4. Eksamen (egentlig ikke noe jeg gleder meg til, men det må nesten nevnes..)
5. Australia<3
6. Resten av sommer ”ferien”. (jeg kommer til å jobbe som en gal..)
7. Sandvik Folkehøyskole<3
8. Reise rundt i hele landet, møte nye folk<3 Jeg elsker nye folk!
Jeg går ut i sola nå. Nyt dagen din! Ta vare på fine værs dagene mens du har dem!
(så veldig filosofisk ble det ikke..)
1. Russetreff i Kragerø
2. Russetiden begynner
3. Lillehammer (Martine, Karoline, Vegar og alle andre, jeg gleder meg!)
4. Eksamen (egentlig ikke noe jeg gleder meg til, men det må nesten nevnes..)
5. Australia<3
6. Resten av sommer ”ferien”. (jeg kommer til å jobbe som en gal..)
7. Sandvik Folkehøyskole<3
8. Reise rundt i hele landet, møte nye folk<3 Jeg elsker nye folk!
Jeg går ut i sola nå. Nyt dagen din! Ta vare på fine værs dagene mens du har dem!
(så veldig filosofisk ble det ikke..)
søndag 20. april 2008
Then grace hits you again.
Noen ganger tenger man en oppvekker, en oppvekker som ikke er krass, bare en tanke som slår deg. En venn som sier noe du ikke har tenkt på, på en stund, en taler som slår spikeren på hodet. Noen ting som til sammen setter fokuset på rett plass. Ting som fører deg tilbake dit du skulle, fremover. Og når du møter en påminnelse på det samme, ikke mindre enn tre ganger, fra tre helt forskjellige folk, som på ingen måte kan ha pratet i lag om det. Da tar du til slutt hintet…
Det komiske er at hintet ikke er det samme hintet, men er det samme likevel. Jeg møtte først drømmeren min. ”Others”, det å se andre, det å huske hvorfor jeg er her. Det å huske hvorfor jeg går på den skolen jeg gjør, å huske hvorfor jeg er i denne byen, hvorfor jeg kan det jeg kan. Men å møte drømmen min igjen, det er skummelt, for jeg vet hvor jeg skulle for tre år siden og jeg _vet_ at jeg ikke er der nå. Ikke en gang litt. På mange måter har jeg feilet, jeg har ikke klart det. Ingenting er radikalt forandra, jeg prioriterer ikke tida mi noe annerledes, ingen har virkelig fatta hva jeg vil, hva jeg tror, eller hvorfor jeg ”alltid” er så blid. Alle de tingene jeg ville oppnå er rent ut i sanden. Så blir du plutselig litt knust og lurer på hvorfor i alle dager Gud stolte på deg?
Then grace hits you again.
David! Ahhh…Du kan det der med timing! Når jeg endelig hadde fått fokus på måle mitt igjen, og blitt knust over hvor uoppnåelig det er, så sier du det. ”Then grace hits you again”. Og det er ikke tvil, jeg har kanskje feila i mine øyner og i menneskers øyner, men så lenge jeg holder ut, så er det ikke over. Så lenge jeg lever, så lenge jeg er her, på denne jord, så lenge mitt hjerte slår, så er der mer enn nåde nok. Jeg kan faktisk slappe av og tråkke på gassen. Resultatet er ikke mitt problem. Min jobb er å være tilgjengelig og søke ham først. Resten er opp til Mr. Big Guns himself. Er ikke det herlig?
På med solbrillene, ned med ”taket”, på med musikken, putt på dollargliset, dra frem glinset i øyet, og relax. Livet er og blir herlig. Nothing that you say can tear me away from my God, nothing you can do, ‘cause I’m stuck like glue to my God.
Det komiske er at hintet ikke er det samme hintet, men er det samme likevel. Jeg møtte først drømmeren min. ”Others”, det å se andre, det å huske hvorfor jeg er her. Det å huske hvorfor jeg går på den skolen jeg gjør, å huske hvorfor jeg er i denne byen, hvorfor jeg kan det jeg kan. Men å møte drømmen min igjen, det er skummelt, for jeg vet hvor jeg skulle for tre år siden og jeg _vet_ at jeg ikke er der nå. Ikke en gang litt. På mange måter har jeg feilet, jeg har ikke klart det. Ingenting er radikalt forandra, jeg prioriterer ikke tida mi noe annerledes, ingen har virkelig fatta hva jeg vil, hva jeg tror, eller hvorfor jeg ”alltid” er så blid. Alle de tingene jeg ville oppnå er rent ut i sanden. Så blir du plutselig litt knust og lurer på hvorfor i alle dager Gud stolte på deg?
Then grace hits you again.
David! Ahhh…Du kan det der med timing! Når jeg endelig hadde fått fokus på måle mitt igjen, og blitt knust over hvor uoppnåelig det er, så sier du det. ”Then grace hits you again”. Og det er ikke tvil, jeg har kanskje feila i mine øyner og i menneskers øyner, men så lenge jeg holder ut, så er det ikke over. Så lenge jeg lever, så lenge jeg er her, på denne jord, så lenge mitt hjerte slår, så er der mer enn nåde nok. Jeg kan faktisk slappe av og tråkke på gassen. Resultatet er ikke mitt problem. Min jobb er å være tilgjengelig og søke ham først. Resten er opp til Mr. Big Guns himself. Er ikke det herlig?
På med solbrillene, ned med ”taket”, på med musikken, putt på dollargliset, dra frem glinset i øyet, og relax. Livet er og blir herlig. Nothing that you say can tear me away from my God, nothing you can do, ‘cause I’m stuck like glue to my God.
fredag 18. april 2008
”Hun er lykkelig nå”
Vi hadde tentamen her om dagen. Og en setning midt i en novelle, traff meg. Limte seg fast i tankene mine. ”Hun er lykkelig nå”. Den setningen sier så utrolig, utrolig mye! Den setningen snudde hele novellen. Hun var lykkelig ”nå”. Ikke etterpå, ikke før, men ”nå”, akkurat ”nå”. Jeg vet det er klisjé, men ordet ”nå”, øyeblikket ”nå”. Det finnes bare ”nå”. Bare, bare nå.
Der går en reklame på tv for tiden, som har samme budskapet, tror det er for noe bankstyr, men poenget med reklamen er i alle fall den, at tiden går. Alt du gjør, er å fordøye sekunder, derfor er det så utrolig viktig å nyte sekundene, gjøre noe med dem som du husker. Sekundene blir til minutter, minuttene til timer, timene til dager, dagene til liv. Ditt liv. Det er så utrolig mye vi ikke kan, eller bør utsette, det er så mye vi bruker sekundene på som er så utrolig bortkastet. Den eneste tiden som faktisk finnes er nå. Alt annet er fortid, eller en fremtid vi ikke vet sikkert om den kommer.
Å gjøre det meste ut av øyeblikket ”nå” er å leve. Jeg vil ikke at livet mitt skal være som sitatet bruder’n har på msn for tiden. ”Life is what happens while you are busy making other plans” Jeg vil være tilstede mens jeg lever livet mitt. Jeg vil huske det. Jeg vil fordøye det. Jeg vil være en forskjell. Jeg vil vite at jeg har fått alt jeg kan fra livet, og gjort det jeg kan for at andre kan finne det og. Jeg vil ikke leve et liv som alltid fokuserer på ”neste år”. ”nest år skal jeg gjør det”, ”neste år blir så bra”. Det er herlig med fremtidsplaner, det er viktig å drømme, det er livsviktig å drømme, men ikke drøm så mye at du glemmer alt du kan gjøre nå.
Jeg vil leve livet mitt på samme måte som de første apostlene gjorde. Jeg vil leve som om der er ingen tid å miste. Jeg vil leve nå.
torsdag 17. april 2008
Hverdagens friminutt.
Jeg vet at jeg ikke har verdens mest hektiske hverdag, og jeg vet a jeg egentlig er ganske så dyktig på sånne ”pauser”, men, da har jeg alltid noe jeg burde ha gjort. Å det sliter noe helt utrolig på psyken. Så derfor har jeg lært meg å elske pauser som du ikke ”kan” gjøre noe med, eller som man ikke får dårlig samvittighet av å nyte. Så når jeg først har mulighet til en slik pause, så tar jeg den.
Favorittpausen er faktisk bussen. I alle fall viss det er fint vær. For det første får man brukt bena mer enn om man hadde bil, du kan _gå_ til busstoppet. Ikke at det er særlig langt i mitt tilfelle, men det er lenger enn ut døra, ned trappa og inn i bilen. Dermed får du også nytt været en liten stund og, både på turen ned og mens du venter på bussen. Jeg er forresten så bortskjemt at jeg har ganske bra utsikt på vei til bussen =) Så, når bussen endelig kommer (og du ikke tar den i lag med noen) er det bare å finne deg en plass, skru på musikken, ta frem boka, lese, slappe av og tenke. Nyte den stunden når du kan tenke, slappe av, ikke gjøre noe viktig, men likevel ikke kaster bort tid. Der er faktisk utrolig herlig.
Den neste ”pauseknappen” er å sitte på med noen som er flink å kjøre. Noen som virkelig kan det med å få bilkjøringen til å ”flyte”. Akkurat det tror jeg er noe jeg har som minne fra hele barndommen, siden pappa faktisk ikke er så verst på akkurat det med bilkjøring. Å lene seg tilbake i et bilsete, med noen du føler deg trygg på bak rattet, med eller uten musikk. Sitte og slappe av. Vite at disse minuttene kan du nyte. Du sløser ikke tid. Du er på vei en plass, du gjør faktisk noe. Det her er et lite pusterom du har lov til å ta deg. Det er så herlig det. Og til fordel fra bussen; her er det aldri masse sære og bråkete folk.
Den siste pausen jeg kan komme på i farten er å kjøre selv. De gangene når du har bilen helt for deg selv. Det er faktisk fantastisk herlig det og. Jeg må innrømme at jeg liker natten en smule bedre enn dagen på det her punktet. Mindre andre biler å bry seg om da. Du trenger liksom ikke bry deg om du ligger heeeeelt rett i runnkjøringene, og er det folketomme veier kan du faktisk sakke helt og fullstendig ned, for så å akselerere opp igjen. (Det er liksom min lovlige måte å nyte følelsen av fart på) Det er rett og slett herlig. Ikke så økonomisk, eller miljøvennlig, men likevel.
Grunnen til at jeg i det hele tatt tok opp det her var en passe irritert mor tidligere i kveld. Hun mente jeg kastet bort penger når jeg tok bussen istedenfor å sitte på med søster’n ut. Hadde jeg satt på med henne hadde det ikke tatt særlig lang tid å komme seg ut, jeg ville ikke bare kunne lent meg tilbake og forsvunnet inn i min egen verden. Når jeg tok bussen fikk jeg gå før, nyte sola, og satt verden i pausemodus en liten stund. Jeg betaler lett 26,- for en liten pause og en liten flukt fra hverdagen.
Favorittpausen er faktisk bussen. I alle fall viss det er fint vær. For det første får man brukt bena mer enn om man hadde bil, du kan _gå_ til busstoppet. Ikke at det er særlig langt i mitt tilfelle, men det er lenger enn ut døra, ned trappa og inn i bilen. Dermed får du også nytt været en liten stund og, både på turen ned og mens du venter på bussen. Jeg er forresten så bortskjemt at jeg har ganske bra utsikt på vei til bussen =) Så, når bussen endelig kommer (og du ikke tar den i lag med noen) er det bare å finne deg en plass, skru på musikken, ta frem boka, lese, slappe av og tenke. Nyte den stunden når du kan tenke, slappe av, ikke gjøre noe viktig, men likevel ikke kaster bort tid. Der er faktisk utrolig herlig.
Den neste ”pauseknappen” er å sitte på med noen som er flink å kjøre. Noen som virkelig kan det med å få bilkjøringen til å ”flyte”. Akkurat det tror jeg er noe jeg har som minne fra hele barndommen, siden pappa faktisk ikke er så verst på akkurat det med bilkjøring. Å lene seg tilbake i et bilsete, med noen du føler deg trygg på bak rattet, med eller uten musikk. Sitte og slappe av. Vite at disse minuttene kan du nyte. Du sløser ikke tid. Du er på vei en plass, du gjør faktisk noe. Det her er et lite pusterom du har lov til å ta deg. Det er så herlig det. Og til fordel fra bussen; her er det aldri masse sære og bråkete folk.
Den siste pausen jeg kan komme på i farten er å kjøre selv. De gangene når du har bilen helt for deg selv. Det er faktisk fantastisk herlig det og. Jeg må innrømme at jeg liker natten en smule bedre enn dagen på det her punktet. Mindre andre biler å bry seg om da. Du trenger liksom ikke bry deg om du ligger heeeeelt rett i runnkjøringene, og er det folketomme veier kan du faktisk sakke helt og fullstendig ned, for så å akselerere opp igjen. (Det er liksom min lovlige måte å nyte følelsen av fart på) Det er rett og slett herlig. Ikke så økonomisk, eller miljøvennlig, men likevel.
Grunnen til at jeg i det hele tatt tok opp det her var en passe irritert mor tidligere i kveld. Hun mente jeg kastet bort penger når jeg tok bussen istedenfor å sitte på med søster’n ut. Hadde jeg satt på med henne hadde det ikke tatt særlig lang tid å komme seg ut, jeg ville ikke bare kunne lent meg tilbake og forsvunnet inn i min egen verden. Når jeg tok bussen fikk jeg gå før, nyte sola, og satt verden i pausemodus en liten stund. Jeg betaler lett 26,- for en liten pause og en liten flukt fra hverdagen.
tirsdag 15. april 2008
Skolen er en fantastisk plass...?
Ja vell, så da satt vi her. Og skulle ta en test for en eller anna student som har det som oppgave på skolen. Men så får vi aldri mailen med linken? Her har dem mast og mast og mast om adressene våre, så gidde dem ikke å faktisk sende oss testen? Skolen i et nøtteskall. Sånn nymotens greier vet du. Må ikke stole på sånne ting. Dem er farlig og ikke til å stole på. Kan aldri vite når strømmen plutselig går, å da satt du der da. Uten oppgava som du har jobba med sååååå lenge. Nå vasa vi fælt her.
Men jeg tenkte jeg skulle avslutte med en hilsen til han Espen.., siden han sitte her til venstre, uten mail han og. ..
Hei Espen!
Men jeg tenkte jeg skulle avslutte med en hilsen til han Espen.., siden han sitte her til venstre, uten mail han og. ..
Hei Espen!
mandag 14. april 2008
Ålesund you say?
Det øser faktisk ned ute. Men vet du? Det har vært fint vær så lenge at jeg overlever ei uke med regn. Vet bare ikke om russebilen gjør det? Som forresten begynner å bli fantastisk bra;D hehe=) Kosa oss når vi fiksa på den kjære engleekspressen vår.
Så, i alle fall. Heile greia med blogg her, er fordi jeg satt og leste Sindre sin (som forresten var fantastisk herlig å lese) og kom fram til at en blogg, det er kanskje ikke så dumt? I alle fall når jeg skal vekk og bort og alt mulig snart. Jeg gler meg som en tulling!
Jeg elsker Ålesund, jeg gjør virkelig det, jeg digger folka, Fila og alt mulig. Men herlighet så deilig det skal bli å komme seg vekk litt. Egentlig, så var jo planen å vær hjemme til mars ca, så stikke til Hawaii og gå dts der. Jobbe med NyGenerasjon og Fila. Meeeeen til alle som ikke har fått hørt det; Mosjøen it is. Snakk om å reise motsatt vei da? Herlig blir det=) La meg sitere meg selv: ”e vet ikke heilt ka e skal neste år, men e skal i alle fall ikke på folkehøyskole” hah..kosmisk! Gjett kor jeg skal? Jooooo sandvik.fhs.no :D Passe typisk meg å snu sånn? True true..?
Vell..jah….ok… nå skal e nyte en herlig episode av the 70s show og spise middag. =)
Så, i alle fall. Heile greia med blogg her, er fordi jeg satt og leste Sindre sin (som forresten var fantastisk herlig å lese) og kom fram til at en blogg, det er kanskje ikke så dumt? I alle fall når jeg skal vekk og bort og alt mulig snart. Jeg gler meg som en tulling!
Jeg elsker Ålesund, jeg gjør virkelig det, jeg digger folka, Fila og alt mulig. Men herlighet så deilig det skal bli å komme seg vekk litt. Egentlig, så var jo planen å vær hjemme til mars ca, så stikke til Hawaii og gå dts der. Jobbe med NyGenerasjon og Fila. Meeeeen til alle som ikke har fått hørt det; Mosjøen it is. Snakk om å reise motsatt vei da? Herlig blir det=) La meg sitere meg selv: ”e vet ikke heilt ka e skal neste år, men e skal i alle fall ikke på folkehøyskole” hah..kosmisk! Gjett kor jeg skal? Jooooo sandvik.fhs.no :D Passe typisk meg å snu sånn? True true..?
Vell..jah….ok… nå skal e nyte en herlig episode av the 70s show og spise middag. =)
Abonner på:
Innlegg (Atom)