Langt, langt oppe i det blå, så langt oppe at det er virkelig mørke blått, faktisk, så langt oppe at det er nesten svart. Der skjer det noe spennende. Noe nesten magisk. De lette hvite skyene blir tyngre og mørkere. Midt i det mørke, tunge skjer det magiske. Små, veldig små, pittesmå dråper med vann skifter form og farge. Dråpene danner små kolonier, mange tusen i hver, nesten som små byer. Langt der oppe. Ja, langt der oppe blir snøfnuggene til. Millioner av dem. Der oppe hvor det magiske fremdeles er sterkt. Så åpner skyene seg og millioner av små, pittesmå mirakler daler mot jorden. Og langt, langt, langt her nede, her titter to mørke øyne opp mot det mørke blå, nesten svarte. To klare, mørke øyner. Øyner som egentlig er vinduer rett inn i dypet, dypet i sjelen. Til kaoset på innsiden. Til tankene mer tallrike enn snøfnuggene på vei ned. I en kaotisk dans. Tanker som blir kastet frem og tilbake, lik et snøfnugg i vinden, på vei ned mot de mørke, konsentrerte øyene. Et par øyne. I ett ansikt vendt opp mot himmelen, en stjerneløs himmel. For stjernene er skjult bak de tunge skyene som snart blir lette igjen. Fnuggene er på vei mot de mørke øyene. De mørke øyene som rommer flere tanker enn ett par øyner i et ansikt vendt mot himmelen vanligvis gjør. Konsentrerte, forvirrede øyner. ”men, jeg trodde kanskje vi var blitt venner nå?”
Brått knipes øyene sammen. Snøfnugg i øyet. Millioner av kalde, våte fnugg dekker marken. Her kan man ikke bli liggende å gruble. Det er for sent å gjøre noe med det uansett. Så er det kanskje ikke det samme å kjenne noen, som å være venner med noen. Så er det kanskje ikke meningen at øyene skal føle seg trygg blant de andre øynene. Så er det kanskje slik at noen øyner aldri klarer å få kontakt med andre øyner. Kanskje ikke disse øyene kan bryte isen? Kanskje det varme blikket ikke var varmt nok. Ikke denne gangen. Ikke denne gangen heller.
Nok et snøfnugg smelter mot huden.
Men, kanskje neste gang?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar