Hvite vegger

Noen ganger når tomme, hvite vegger stirrer på deg, så begynner fantasien å boble. Kreativiteten våkner til livet, det klør i fingrene og det er på tide å skape noe. Gjøre det hvite personlig. Gjøre det til ditt, ta eierskap over det. Men så har man ikke det man trenger, eller man får det ikke til. Det sitter fast. I hjertet, i hodet, i det kreative hjørnet. Det gjør vondt på innsiden av all overfloden av tanker og ideer. Her kan du skape noe som virkelig vil bety noe, noe som vil gi de hvite flatene personlighet og innhold. Du kan fylle dem med håp, løfter, farger, venner, minner, ord, former og fremtid. I de hvite veggene ligger alt. Et så enormt potensial. Så mye, så utrolig mye som bare venter på å komme frem. Så mye som bare vil vise deg en liten bit av livet. Så mye.
Men så sitter du der, uten det du trenger til å fylle de hvite veggene, og uten mot til å ta en tusj og tegne… (tomt)

Akkurat som ellers i livet. Hadde du bare kommet i gang, hadde du bare hatt mot til å begynne, til å forme, til å farge, til å skape, til å være deg! Bare deg! Være heilt og holdent den du skal være. Til å være tro mot deg selv, og tro mot han som skapte deg. Være tro mot livet. Være ekte. Ta fatt i de hvite, hvite, tomme og personlighetsløse veggene. Ta fatt, å skape. Ta tilbake det som er ditt. Gjøre noe med det. Slik at det ikke lenger bare er noe. Men at det blir noe mer, noe som er til glede for alle, også deg. Noe som kan skape håp, drømmer, mot, fremtid, venner, minner. Noe som farger deg. Noe som former alt rundt deg. Noe som er med på å forme selve livet.