Å kle seg som et blankt lerret?

Jeg har tenkt en del på det med klær, stil, førsteinntrykk, utseende, personlighet og alt mulig i det siste. Og akkurat nå har jeg slått av tv’en etter å ha sett 100 gamle damer (over 60år mamma, – da er det lov å kalle dem gammel?) innta Oxford Street i London, og de handlet kun på butikkene for unge kvinner. (Top shop, zara, H&M osv) Det var ufattelig herlig å se på! Det morsomme var at hele stemningen og latteren og alt mulig minte meg så utrolig mye om stemningen på sommeravslutningen til Jesus Kvinner, ikke at alle damene der er så gamle, eller ser så gamle ut, langt i fra, poenget var den utrolige livsgleden og herlige stemningen det blir når man samler så mange forskjellige og herlige damer i et rom. Det er så fantastisk det! Men så var det ikke gamle damer og livsglede jeg skulle prate om her. Det her skulle være mitt første, og jeg håper egentlig på siste innlegg ever, om mote.

Jeg bor i Ålesund, eller for øyeblikket bor jeg i Mosjøen, men jeg kommer i alle fall fra Ålesund og jeg har bodd der heilt til i år. Og er det en ting med Ålesund som jeg synes er en liten smule fascinerende så er det stilen og moten. Folk er så syyykt bevisst på stil. Det er så utrolig lett å se det når du er i byen eller på Moa, eller på skolen. Folk vet hva de har på seg, det er ikke bare noe de har kastet sammen i en fei. Det er som oftest gjennomtenkt og representerer litt av hvem de er og hvordan de identifiserer seg selv. (Det er sikkert sånn de fleste andre plasser og..) Jeg har egentlig aldri tenkt at det er noe negativt. Jeg er ganske så bevisst på hvordan jeg kler meg selv, i alle fall mesteparten av tiden. Jeg legger merke til hvordan andre kler seg og trekker konklusjoner om personlighet ut i fra klærne og stilen. Ganske så ubevisst. Og jeg har aldri tenkt over det før. Men plutselig var der noen som nevnte at det kunne være lurt å kle seg på en måte som gjorde det lett for alle å bli kjent med deg. En måte som kanskje ikke skapte masse fordommer om deg, før folk ble kjent med deg. Og jeg måtte plutselig tenke gjennom hvordan jeg kler meg og hva slags inntrykk det gir folk. Noen ganger så tror jeg faktisk stilen til folk kan hindre andre i å ta kontakt med deg. Jeg har vell egentlig vært blant dem som lar være å ta kontakt med noen folk fordi stilen tilsir at de ikke vil ha noe med meg å gjøre, eller fordi stilen viser en så stor selvsikkerhet eller en så spesiell holdning eller livsstil at jeg ikke vil ha noe med dem å gjøre. Og det er jo egentlig ikke så veldig bra. Det vil jo si at jeg går glipp av mange potensielle venner, bare fordi de har den stilen de har. Bare fordi at deres klær og stil sender ut et budskap om hvem de er, som kanskje ikke stemmer helt. Jeg tror ikke folk alltid er klar over hvilke budskap stilen deres sender ut. Det er ikke farlig å sende ut et budskap viss du vet hvilket budskap det er og hvordan det oppfattes. Det er når du ikke er klar over det at det er farlig. Noen ganger så tror jeg ikke at jeg vet hvilke budskap min stil sender ut. Jeg tror jeg trenger et kurs i å tenke på slikt. Jeg visste egentlig ikke at jeg hadde en stil som ble oppfattet som en stil.. Selv om jeg ofte har lagt ned en del tanker bak hva jeg har hengt på meg. Men plutselig så lærer man nye ting om seg selv og nye ting om hvordan folk oppfatter deg.

Jeg vil bare trekke inn de fantastiske, herlig og gamle damene fra Tv. (Gikk på ”Fem” og var et av programmene til Trinity og Suzanna) De fleste av dem så ut som gamle damer. Grått hår, strikkskjørt eller bukser, store bluser, løse t-skjorter, puppene på magen, lei og sliten av livet. Lettere usikre og mett av dager. Det var førsteinntrykket. Kjedelige gamle damer. Det var LANGT i fra sannheten. De var så utrolig fulle av liv, så utrolig klar for mange, mange flere år med opplevelse, minner, nye ting og herlige dager. De var så utrolig ikke mett av dager. De var rett og slett herlig fantastiske. De var damer jeg _lett_ kunne tilbrakt en dag med. Utrolig herlig humor og mer sprudlende enn mange på min alder. Men stilen var slik at jeg sikkert ikke ville brukt særlig mye tid på å bli kjent med dem. (Med mindre de var en god venninnes bestemor..)
Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg vil lande med den tankerekken her. For på en måte vil jeg si at man skal kle seg som blanke lerret, umulig å sette fordom eller personlighet til før man kjenner deg. På den anen side er jeg så utrolig glad i stil og farger at jeg vil alle skal kle seg som fargerike lerret. Men et fargerikt lerret trenger ikke være et ferdig lerret? Egentlig så lurer jeg på om det går an å kombinere begge to? Eller om man må være enten helt blank, eller full av maling..?