Nok et menneske

Jeg har begynt å fatte at livet jeg har valgt å leve ikke er så lett. Det er ikke vanskelig, men det er ikke lett. Det er ikke lett å leve et liv som ikke bare handler om deg selv, der valgene du tar ikke bare handler om deg. Det er ikke lett å stadig møte folk som stiller spørsmål ved valgene dine, som aldri kommer til å forstå hvorfor du gjør som du gjør. Og som er der med en gang du feiler. Som ikke husker de tingene du har gjort som faktisk var rett, men alltid ser etter feil. Som alltid vrir på ordene dine. Som hele tiden vil sette deg fast. Som har studert, eller i alle fall tror de har studert troen din. De som leter med kritiske øyner, de som ikke ser etter sannhet, men feil og mangler. De som aldri noensinne vil la deg slippe unna med å ikke vite alt, de som aldri noensinne vil la deg slippe unna med ”slik er det bare”. De som er hellig overbevist om at du er hjernevasket. Og at de aldri har vært utsatt for noe lignende selv.

Det morsomme i alt kaoset er at de ikke alltid vet hvor deres påvirkning kommer fra, eller er helt sikre på hva de tror selv. De vet ikke hvorfor de tar de valgene de tar. De kaller det frihet. Og de kaller mine valg fangenskap. Jeg har i alle fall valgt hvor min påvirkning kommer i fra. De sier at mine foreldre har valgt min tro, likevel er jeg ofte en av de eneste i en slik diskusjon som ikke ble barnedøpt, og som heller ikke ble konfirmert fordi alle andre ble det, men valgte det selv, fordi det var et liv jeg ville leve.

Det at jeg ikke kan svare på alt, at jeg ikke klarer forklare deg hvorfor jeg gjør som jeg gjør betyr ikke at jeg ikke har peiling. Det betyr heller at jeg ikke er særlig flink til å ordlegge meg. Det betyr at jeg fremdeles bare har 19års livserfaring. Det betyr a jeg fremdeles lærer. At de valgene jeg tar ikke alltid er riktige, at jeg ikke vet at alt, at jeg bare er nok et menneske. Nok et menneske som må lære av sine egne feil, nok et menneske som ikke visste alt fra den dagen det ble født. Bare nok et menneske som deg.