Hverdagens friminutt.

Jeg vet at jeg ikke har verdens mest hektiske hverdag, og jeg vet a jeg egentlig er ganske så dyktig på sånne ”pauser”, men, da har jeg alltid noe jeg burde ha gjort. Å det sliter noe helt utrolig på psyken. Så derfor har jeg lært meg å elske pauser som du ikke ”kan” gjøre noe med, eller som man ikke får dårlig samvittighet av å nyte. Så når jeg først har mulighet til en slik pause, så tar jeg den.

Favorittpausen er faktisk bussen. I alle fall viss det er fint vær. For det første får man brukt bena mer enn om man hadde bil, du kan _gå_ til busstoppet. Ikke at det er særlig langt i mitt tilfelle, men det er lenger enn ut døra, ned trappa og inn i bilen. Dermed får du også nytt været en liten stund og, både på turen ned og mens du venter på bussen. Jeg er forresten så bortskjemt at jeg har ganske bra utsikt på vei til bussen =) Så, når bussen endelig kommer (og du ikke tar den i lag med noen) er det bare å finne deg en plass, skru på musikken, ta frem boka, lese, slappe av og tenke. Nyte den stunden når du kan tenke, slappe av, ikke gjøre noe viktig, men likevel ikke kaster bort tid. Der er faktisk utrolig herlig.

Den neste ”pauseknappen” er å sitte på med noen som er flink å kjøre. Noen som virkelig kan det med å få bilkjøringen til å ”flyte”. Akkurat det tror jeg er noe jeg har som minne fra hele barndommen, siden pappa faktisk ikke er så verst på akkurat det med bilkjøring. Å lene seg tilbake i et bilsete, med noen du føler deg trygg på bak rattet, med eller uten musikk. Sitte og slappe av. Vite at disse minuttene kan du nyte. Du sløser ikke tid. Du er på vei en plass, du gjør faktisk noe. Det her er et lite pusterom du har lov til å ta deg. Det er så herlig det. Og til fordel fra bussen; her er det aldri masse sære og bråkete folk.

Den siste pausen jeg kan komme på i farten er å kjøre selv. De gangene når du har bilen helt for deg selv. Det er faktisk fantastisk herlig det og. Jeg må innrømme at jeg liker natten en smule bedre enn dagen på det her punktet. Mindre andre biler å bry seg om da. Du trenger liksom ikke bry deg om du ligger heeeeelt rett i runnkjøringene, og er det folketomme veier kan du faktisk sakke helt og fullstendig ned, for så å akselerere opp igjen. (Det er liksom min lovlige måte å nyte følelsen av fart på) Det er rett og slett herlig. Ikke så økonomisk, eller miljøvennlig, men likevel.

Grunnen til at jeg i det hele tatt tok opp det her var en passe irritert mor tidligere i kveld. Hun mente jeg kastet bort penger når jeg tok bussen istedenfor å sitte på med søster’n ut. Hadde jeg satt på med henne hadde det ikke tatt særlig lang tid å komme seg ut, jeg ville ikke bare kunne lent meg tilbake og forsvunnet inn i min egen verden. Når jeg tok bussen fikk jeg gå før, nyte sola, og satt verden i pausemodus en liten stund. Jeg betaler lett 26,- for en liten pause og en liten flukt fra hverdagen.