Kjære deg - husk å puste.

Noen ganger er livet litt mye.

Noen ganger er det litt mye liv. Litt mye å bære.

Jeg er ikke mer enn 27. Jeg er ikke gift, jeg har ikke barn, men der er nok av folk i livet man tenker man kan hjelpe å bære byrder for.

Det er nok av ansvar man kan plukke opp.

Jeg syns det er en god ting.

At man er der for hverandre.

At man kan hjelpe å bære.

Men noen ganger plukker man opp litt mye, uten å gi noe videre selv.

Jeg har blitt flinkere å se det, før det er gått for langt.

Funnet måter å lette trykket på.

Men ikke hver gang.

Jeg pleier ikke dele noe her, før jeg er ferdig med å jobbe gjennom ting. Før trykket har lettet, eller om man plutselig har oppdaget noe man syns bare bør deles. Eller bare hadde lyst å skrive, så man skrev.

Men akkurat nå klarer jeg ikke fylle lungene med luft. Jeg puster, men det er korte drag.

Jeg spiser, men med konstant kvalme klarer man ikke trykke i seg for mye.

Det blir små åndedrag, små måltider, små pusterom.

Og jeg er ikke sikker på hva jeg kan slippe taket i.

For man kan ikke slippe ting som ikke klarer seg om man slipper. Men da må man slippe de tingene som faktisk gir energi.

De tingene som ikke tømmer en for krefter.

Men her er greia.

Jeg veit det kommer til å gå bra.

Jeg veit jeg må slippe taket i noe. Og jeg skal slippe taket i noe.

Jeg veit jeg må lufte hodet.

Finne et fjell å springe på.

Jeg veit også at jeg har vært raudårlig på å hente krefter på rett sted.

Jeg er ikke langt borte fra Gud, småpraten er der heile tida. Men den å sette seg ned. Faktisk fylle på. La Han få plukke av bekymringer og byrder, det har jeg ikke brukt tid på.

Det å faktisk kjenne på at man ikke trenger strekke til. At det er greit. At man ikke trenger være nok, alltid. Det har jeg glemt. Og når man bare ser hvor man ikke strekker til selv, men glemmer å se etter at der hvor jeg stopper –  der fortsetter Gud. Da kan man bli veldig, veldig sliten. For selv om denne kroppen kan bære veldig mye mer enn man skulle tro, så er den også vanvittig svak i seg selv. Styrken min er ikke meg, har aldri vært meg. Styrken min har alltid vært at hos Gud er jeg trygg. Alltid. I alt.

Jeg veit det her kommer til å gå bra.

Jeg kommer ikke til å knekke denne gangen heller.

For jeg rakk å se det før det gikk alt for langt. Denne gangen og.

Fordi det aldri er for sent å vende seg mot Gud.

Fordi man finner venner man kan prate med og – uten at det drar dem ned i kaoset.

Fordi man en gang har tatt seg tid til å bruke krefter på å pugge Bibelvers, eller bli bedre kjent med Gud. Fordi man før har brukt masse tid på å henge med Jesus. Fordi man har brukt tid på å lagre noen sannheter i hjertet, i sjelen. Noen ting som dukker opp, akkurat når man trenger dem. Helt av seg selv, når man ikke har krefter til å leite det opp selv.
Fordi når man får lettet på trykket, så klarer man å puste igjen.

Så her sitter jeg. Etter alt for lang tid uten skikkelig meg og Gud tid. ALT for lang. Flaut lang. Og anbefaler deg å bruke tiden når kreftene er der. For når de ikke er det, så trenger du det du har hentet før.

Og husk å pust.

Kjære deg.

Husk å puste.

Dypt.

Skikkelig.

Også når du har mest lyst å krølle deg sammen i en ball.

Det hender livet blir sånn.

Også for oss som egentlig har det sabla bra.

Og det er lov det og.

Det er lov å kjenne på at livet blir for mye.

Det er lov å kjenne på at man ikke er nok.

Det er bare lettere om du da kanskje klarer la noen andre bære.

La noen andre løfte litt.

Så du kan puste.

Du har bært nok for andre før.

Du kan slippe taket i skyldfølelsen.

Du trenger ikke være alt for alle.

Det kan du ikke uansett.

Det er det bare Gud som kan.

Og akkurat nå – så kan du ha nok, med å hente krefter hos Jesus.

Du skal til og med slippe å be.

Du skal få lov å konsentrere deg om å puste.

Du skal få slippe å løfte en finger.

Du skal få lov å være.

Og akkurat nå, så er det kanskje nok.