Jeg Elsker kirka mi

I LOVE MY CHURCH!

Eg ELSKE kirkå mi!

Jeg Elsker kirka mi!

Jeg digger kirka mi!

Jeg er så glad i kirka mi!

Kirka mi, den er verdens beste!

Jeg er så STOLT av den!

Jeg blir seriøst GLAD av å høre om den! Og blir glad av å snakke OM den. Jeg blir gira når jeg skal hjem TIL den.

Hvorfor? FORDI DEN ER SÅ SABLA PERFEKT!

Em…

       NEI.

Matt 16: 16-18

 16 Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» 17 Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. 18 Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.

For en statement å bygge kirka på!

Men så du det? Han satt faktisk en person på jobben? En person som ikke var Jesus?

Det var Peter. Fordi Peter hadde skjønt hvem Jesus var. Noen som husker hvordan historien går videre?

Jeg tror vi kan si det sånn at Peter. Klippen himself. Han kyssa bakken ganske hardt når han tryner.

Men likevel så står Peter som en av dem STORE heltene i bibelhistorien. Likevel blir Peter en av hovedlederen i den første kirken. Fordi det ikke handler om en kirke av perfekte mennesker, men en kirke som er sentrert rundt den som er perfekt. Ikke en kirke der KUN de som fikser livet, som vet hvordan de skal leve livet HELE tiden, som ALLTID er bunnsolid i sin tro, får være, eller får jobbe. Men en kirke, et Guds tempel av uperfekte mennesker som er villig til å legge ned livene sine og la Gud vise sin STYRKE på tross av deres svakheter. Fordi kirken er sentrert rundt Han som er perfekt. Og han som er perfekt er helt RÅ på N Å D E.

Jeg tar den her runda først. For det er ikke noe vits i å snakke om å elske kirken sin, om du går rundt å tror at man KUN elsker kirken sin når den er perfekt. Forelskelse er en følelse, Kjærlighet er og blir et valg, en bestemmelse, noe du holder fast på, på tross av. I gode og onde dager.

Kirke er aldri bygget, kirken er ALLTID folket. Kirke er ikke Filadelfia, Agape, DownTownVinyard, Vineyard, Emblem Bedehus, Moa Kirka, Elim, Tabernaklet, Sion, Intro, Filla, Tabernaklet, Betel. Kirka er Guds FOLK.

Og folk er folk uansett hvor du er. Folk er redd for å bli såra. Folk feiler. Folk irriterer deg. Folk rører deg. Folk viser deg verdien av livet. Folk skuffer deg. Folk løfter deg opp. Folk er folk på godt og ondt.

Kol 3:12-17

  12 Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, 13 så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. 14 Og over alt dette: Kle dere i kjærlighet, som er båndet som binder sammen og gjør fullkommen. 15 La Kristi fred råde i hjertet, for til det ble dere kalt da dere ble én kropp. Og vær takknemlige! 16 La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte.17 Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham. 

DreamCenter from Prolifik on Vimeo.

Heart For The House - Making a difference, because we can from Hillsong Stockholm on Vimeo.

Nå kan du se den her og tenke: Men jeg bor IKKE i Stockholm! Min by er ikke så gale som det der! Hvor i alle dager skal jeg begynne da?

Og jeg tenker: FOR et PRIVILEGIUM! Du kan faktisk, FAKTISK begynne FØR byen, plassen, stedet ditt er kommet dit hen. Du kan snu trenden FØR det er blitt så ille. Sweeeeeetness!

Du kan være kirke. Der du er, hver dag.

Å se behovet rundt deg. Gjøre noe med det. Kan du ikke gjøre noe selv, hvem kjenner du som kan?

Å være kirke er så mye mer enn fredag, så mye mer enn Connect, så mye mer en søndag. Så mye mer en konferanse. Så mye mer enn scene, så mye mer enn lovsang, så mye mer en tale.

Hvorfor viser jeg disse filmene når jeg skal snakke om ”I love my church”?

Jo, fordi disse filmene viser et hjerte bak. Fordi disse viser litt om hvordan Jesus gjorde kirke. Men Jesus gjorde ikke kirke? Jesus gikk jo bare rundt å vasa?

Morsomt at du spør sånn, for jeg tenkte jeg skulle forklare litt.

Jeg elsker menigheten min. Fordi jeg elsker byen min. Jeg elsker byen min pga folka i den. Pga av alle dem herlige og dem som ikke er like lett å se at dem er herlige folka.

Når Jesus gikk å ”vasa” rundt på jorda, så gjorde han ikke kirke nødvendigvis slik som vi er vandt til. Han underviste i synagogen, men han underviste med livet. Han brukte tid på å undervise Guds ord, og han brukte tid for å få folk til å forstå hjertet bak ”reglene” som jødene var så veldig flinke å følge på den tida.. Han brukte tid med dem som ingen andre hadde tid til. Han brukte tid på dem som ikke hadde noe særlig å tilby.

For meg blir det umulig å snakke om menighet uten å snakke om skole, jobb, familie, venner og byen min. For meg, så er det der kirken virkelig kan nå sitt fulle potensiale.

Bill Hybels  sa det sånn ”Den lokale menighleten er verdens håp”

Hvorfor er den lokal menigheten verdens håp?

Hvor mye kan egentlig kirka gjør? Hvor mange kan egentlig kirka nå? Vi er ikke så store som Hillsong, vi har ikke så mye erfaring som DreamCenter, jeg kjenner ikke igjen så mye av alt det vonde dem snakka om der. Det der var Stockholm. Jeg kommer fra en ”liten” plass. Dave Niblock sa det så fint(så jeg gidder ikke finne opp kruttet på nytt..)

”Gud bruker vanlige folk, på vanlige plasser”

Så den lokale kirken kan altså være verdens håp:

Fordi DU er kirken. Fordi kirken ikke bare er pastoren din, kirken er ikke bare lederne dine, kirken er ikke alle de andre som sitter rundt deg. Kirken er deg. Og kirken eller menigheten om du vil, er deg fordi du har tatt imot Jesus.

I LOVE my Church. Er Et STORT emne. Fordi det omfatter så veldig mye mer enn ”bare” hvordan drive et bygg, eller ha et søndag møte.  Menighetens viktigste arbeid skjer ikke i helga, det skjer hele RESTEN av uka, der DU er. Når du sitte i timene, eller i friminuttene. I pausene på jobb. Eller NÅR du jobber.

Kirken blir verdens håp i det øyeblikket du forstår at kirken er DEG. Og mesteparten av DITT liv foregår ikke i helga. Mesteparten av din tid blir ikke brukt i et kirkebygg. De Aller fleste du treffer, treffer du ikke innen for kirkebyggets 4 vegger.

Min facebook blir med jevne mellomrom spamma med statuser som sir noe om mobbing. Som har ei lang og rørende historie om en eller flere som har blitt mobba, som blir oversett. Og det heile avsluttes med oppfordringa ”sett det her som din status om du er imot mobbing. 90% vil ikke gjøre det…” osv. Det er flott at det blir retta oppmerksomhet på mobbing. Og hvor negativt det er.  Men SORRY. Statusen din kommer IKKE til å få noen til å føle seg mindre mobba, mer elska, eller mer sett. Det som derimot gjør en forskjell er at du ofra litt av din tid, som du HELLER ville brukt på noen av DINE venner, eller for å henge med noen som er ”kule” og faktisk ser dem som er utafor. Inkluderer dem i din hverdag. Bruker ørene dine og lytter. Setter deg ned med dem i lunsjen. Overlever de pinlige stillhetene. Det som forandrer deres hverdag er ikke hva staten Norge gjør for å stoppe mobbingen. Det som forandrer deres hverdag er hva KIRKEN DU. DEG. MEG. Gjør. At vi gidder bruke tid på dem. At vi VELGER å gjøre noe som ikke er direkte lukrativt. At vi SER dem. Det er DER kirken, den lokale kirken er verdens håp.

Jeg har ikke mobbet noen bevist. Jeg har ikke, så vidt jeg kan huske, sagt veldig stygge ting (til andre enn familien, ikke at det er noe bedre egentlig..) til folk. Kalt folk ting, hengt dem ut. Ikke med vilje, ikke for å vær slem. MEN jeg HAR latt være å gjøre noe. Jeg har hengt med GJENGEN som frøs folk ut. Jeg var rett og slett en av dem som frøs ut folk. Og det tok LANG tid før jeg forsto at det jeg gjorde ikke var NOE bedre enn de som sa de stygge tingene, de som pekte, de som mobbet. For jeg gjorde ingen ting for å bedre hverdagen til dem som jeg så ikke hadde det bra. Jeg var greit involvert i kirka i helga, jeg SÅ sikkert veldig ”flink” og kristen ut i de aller fleste sine øyner. Men det er IKKE det det handler om.

Å være Jesus lik. Å være kirke. Å ta på alvor å være verdens håp. Handler om å ta litt kjedelige valg. Det handler om å SE et behov og GJØRE det du kan med det. Med frihet følger ansvar. Det ser ikke alltid så lukrativt ut. Men når jeg begynte å få åpnet øynene mine for hva jeg gjorde, så gjorde jeg SAKTE men sikkert noe med det. Nå, en del år etter er jeg VELDIG glad for at jeg gjorde det. For min aller beste, nærmeste, venn. Den som får vite alt først, som alltid lar meg være meg, full av feil og mangler, det er en av de jeg VIRKELIG frøs ut.

Du trenger ikke bli perfekt, eller bedre før du begynner å fungere i Guds rike. Tok du den? DU trenger IKKE bli BEDRE før du begynner å fungere i Guds rike. Ta det du har nå, det du kan gjøre nå. Og bruk det. DU kan se noen som føler seg usynlig. Om alle så 1, ville vi allerede ha begynt å gjøre store forandringer.

Jeg ELSKER kirken min.

Fordi den er full av mennesker som gjør sitt beste. Som ikke strekker til, som tryner og gjør feil, men. Så lar de meg gjøre det og. Fordi vi er på vei. Fordi vi vandrer sammen. Og når mange bestemmer seg for i alle fall å se 1 til. Når flere bestemmer seg for å gjøre kirke. HELE uken. Ta Jesus på alvor. Fatte at man representerer Jesus HELE TIDEN. Når mange skjønner det, og velger å følge hans eksempel – i de små hverdagslige tingene. Så KAN vi forandre byen vår. Så KAN vi snu trendene.

I filmen snakket de om brutte hjem, ødelagte familier. Fedre som ikke er til stede. Manglende kjærlighet.

Vi kjenner alle noen sånne.

Vi kjenner alle noen som trenger litt mer kjærlighet.

Vell. Vi sitter med løsningen, gjør vi ikke?