Det handler om å se folk.

Salme 139

De viktigste øyeblikkene mellom deg og Gud skjer ikke nødvendigvis i kirken, men når du tar Gud med i de kjipe og ekstremt bra øyeblikkene resten av uka.
La Gud få hverdagen din.


Når jeg var 12, tror jeg, mulig jeg var 13. Så var jeg på en JesusKvinner leir. Verinoca het hun som talte. For å vær heilt ærlig, så husker ikke jeg så mye av HVA hun talte om. MEN jeg husker at den ene dagen, og det her husker jeg veldig godt, så tok hun frem 3 stk fra salen, for hun hadde fått en hilsen fra Gud til dem. Jeg var 12, kanskje 13, gikk fremdeles på barneskolen i alle fall. Jeg var ikke gammel nok til å være med. Jeg var lei av å stå på rommet mitt med gardinene trukket for å be til Gud. Høre bønnen min nå taket og se den falle tilbake. Uten respons, uten svar. Jeg var lei av å VITE at Gud fantes, VITE at han brydde seg, men egentlig ikke føle det. Livet mitt var fint det. Jeg mener, jeg var 12, hadde mange venner, og en bra familie. Mitt liv var ikke vanskelig, og jeg tror ikke jeg følte det var så veldig vanskelig heller, sånn bortsett fra det her, at uansett hvor mye tid jeg brukte på Gud, så var det liksom bare stille tilbake. Heilt til den her dagen. Jeg vet ikke om Veronica vet hvor stor den dagen var for meg. Jeg vet ikke om hun skjønner hvor mye det satt retning på livet mitt. For jeg var 12, og var usikker på om jeg skulle lede, eller følge. Jeg sto på en del valg, om jeg skulle velge å fortsatt følge mamma å pappa si retning. Fortsatt gå på møte, fortsette å være annerledes. Så spurte hun om jeg kunne komme frem.

Jeg lærte den dagen at det jeg føler ikke alltid er sannheten, selv om følelsen er ekte. For den dagen viste Gud meg at han så meg. At alle de gangene når jeg låste døra, trakk for gardinene og satte fokuset på Han, så hadde Han allerede satt fokuset på meg. Den dagen var der ei som var eldre enn meg, ei som stod på en talerstol som fortalte oss at hun skulle til å gjøre noe hun ikke ville, noe hun ikke turte, noe hun var redd for å gjøre, men hun følte Gud hadde noe han skulle si til noen, og hun ville være lydig selv om dette var noe hun ikke ville gjøre. Den dagen fortalte Gud meg, via Veronica at jeg allerede var en leder. At jeg ikke trengte vente på å bli det, men at jeg var det. Jeg var 12. Og den dagen ble jeg bevist på at folk så mitt liv. At det jeg gjorde ble sett, at noen la merke til det jeg sa, og at jeg faktisk ledet noen med de valgene jeg tok. Det har gjort det mye lettere for meg å ta valg som gjorde meg annerledes. Som har gjort meg merkelig, og det har gjort det mye lettere for meg å holde fast i en del ting.

Når jeg snur meg å ser bakover, så ser jeg alltid den dagen. Den dagen bestemte jeg meg for at jeg alltid skulle velge Gud. At jeg ikke skulle velge den lette veien, bare fordi den var lett. Jeg er veldig glad for at Veronica hørte på Gud den dagen. For den dagen satt retningen for mitt liv. Jeg er veldig glad for at Veronica hadde tatt seg tid til å bli kjent med Gud, brukt tid på å lære å kjenne hans stemme. For den dagen lærte jeg at Gud alltid er der. Den dagen fikk også jeg høre Guds stemme. Og ja, det satte retningen i mitt liv.



Mitt liv.
Jeg har prøvd å tenke over mitt liv. Jeg har prøvd å se tilbake. Og jeg ser nåde. Det er på mange måter det som virkelig stikker ut. NÅDE. Masse nåde. For jeg vet hvem jeg er, hva jeg har gjort av store og små ting. Og jeg ser nåde. For egentlig skulle ikke jeg kunne stått her. Egentlig burde kanskje ikke jeg lede andre. For jeg har vist siden jeg var 12 at jeg var en leder, og har tatt mange bra valg på grunn av det, men også noen valg som ikke var så bra. Jeg har stilt for store krav til folk rundt meg. Jeg har satt meg selv for høyt. Jeg har stjålet, jeg har løyet, jeg har sagt ting som aldri burde vært sagt, jeg har latt være å si ting som burde vært sagt, jeg har skuffet folk, jeg har såret folk – bevist og ubevist. Jeg har ikke vært like flink å vise den samme nåden til folk rundt meg, som den nåden som har blitt vist meg. Likevel så hender det at jeg får høre at det jeg har sagt og gjort, det har betydd noe for folk. For meg, så er det nåde.


Det er nåde fordi jeg vet hvem jeg er. Og jeg vet hvor dårlig jeg faktisk er på å se folk. Hvor dårlig jeg er på å stoppe opp og ta meg tid. Jeg vet hvor mange ganger jeg har gått forbi noen jeg kjenner, og håpt at de ikke har sett at jeg så dem, for jeg har ikke tid til å prate. Jeg tror ikke at DET gjør meg til en veldig bra Jesu disippel. Jeg lærer om nåde for tiden. Fordi jeg oppdager at jeg trenger den MER enn jeg hadde tenkt. Jeg lærer om nåde fordi jeg ikke BARE trenger den selv, men fordi jeg trenger den i møte med andre. Fordi jeg av og til tror at jeg kan kaste den første steinen. Fordi jeg glemmer at når folk gjør dårlige ting – så gjør det dem ikke nødvendigvis til dårlige mennesker, men til folk som har gjort ting. Og jeg trenger nåde, fordi jeg glemmer det om andre, i det jeg glemmer det om meg selv.


Derfor sier jeg at ditt forhold til Gud, at mitt forhold til Gud ikke handler om møtene jeg får med Gud i kirka. For den dagen når jeg var 12, den var viktig FORDI valget mitt strakte seg lenger enn til helgene. Valget mitt gjorde noe med ukedagene og. Det valget jeg tok den gangen, når jeg var 12 og lærte meg at Gud hørte meg, brydde seg, og hadde fokuset på meg selv før jeg hadde fokus på Ham, det valget gjorde det lettere for meg når jeg nesten 8 år senere tok noen veldig dårlige valg. Når jeg valgte på en måte jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre. Når jeg gikk på tvers av min egen bestemmelse. Det valget jeg tok når jeg var 12 gjorde at jeg faktisk husket at Gud ikke elsker meg for hva jeg gjør, ikke gjør, planlegger å gjøre, eller har gjort. Det møtet jeg fikk med Gud når jeg var 12 gjør at jeg står her. Gjør at jeg går på HLT. Gjør at jeg klarer tilgi ting som jeg ikke klarer tilgi. Fordi jeg for 10 år siden lærte at selv når jeg føler at Gud er langt borte, så hører han meg. At når jeg føler det jeg gjør er meningsløst og uten nytte, så ser Gud det. Nåden er så viktig i mitt liv, fordi denne nåden springer ut av kjærlighet. Kjærlighet som er så mye større enn alt annet. Kjærlighet som elsker høyere, og mer ubetinget enn jeg klarer fatte.


Du har møtt ting i ditt liv som har såret deg. Og du har garantert møtt ting som har såret deg veldig. Du har latt ting skje i ditt liv som du angrer på. Eller du har venner rundt deg som er såret. Eller som gjør ting du ALDRI ville gjort. Det gjør dem ikke verre enn deg. Det gjør dem ikke mindre elsket enn deg, det gjør dem ikke mindre verdige nåde enn deg. Det du har gjort gjør ikke deg mindre verdifull. Det gjør ikke nåden for deg mindre men større.

Romerne 5:20-21


Hva handler egentlig i dag om. Jo. I dag handler om å åpne øynene sine. Åpne bibelen sin. Og begynne å tygge på det som står. Det handler om at du leser, og når du ikke forstår, begynn å spørre spørsmål. Begynn å lete etter svar. I dag handler om å oppdage nåden i ditt liv. For nåden i ditt liv. Det er den som setter deg fri. Når du begynner å plukke den opp og bruke den. Det handler om mer enn fine ord og en bra dag jeg opplevde for 10 år siden. Det handler om en lærdom som har tatt meg mer enn 10 år å begynne og så vidt forstå. For jeg graver fremdeles, og lærer mer om å spørre spørsmål og grave mer.


Det handler om å se folk. Der de er.
Det handler om å se folk som folk.
Som folk som trenger å bli møtt av en ny mulighet. Mer nåde og mer ubetinget kjærlighet.

Selv etter at de har bevist at de ikke fortjener det.
Mer enn en gang.

Det er det som er nåde