O, Nåde stor

Nåde altså

Hvor begynner man..? Hvor våger man å begynne?

Ei natt, for ei stund siden, fikk jeg ikke sove. Jeg ble liggende å tenke på nåde. Jeg ble liggende å lure på hvor jeg hadde vært uten nåde. Jeg har trengt mye nåde. Og jeg har egentlig vært ”snill pike”.  Men hvor hadde jeg vært uten å fått opplevd nåde?

Noe av det som virkelig gikk opp for meg er dette: Jeg hadde aldri klart å tilgi, om jeg ikke viste at jeg har blitt tilgitt mer enn jeg fortjener. Jeg har lært mye om nåde, tilgivelse, fortid, fremtid, håp og drømmer de siste årene. Jeg har skrevet mye mens jeg har stått mitt i ting som egentlig var for store for meg. Og jeg liker å lese det. Selv om nostalgi av og til kan være farlig… om du blir igjen i nostalgien altså, selv om mye er ting jeg skulle ønske jeg egentlig hadde sluppet unna, men dette, det har vært sunt. For det er noe med det tilbake blikket. Kunne lese og se, med ny visdom, ny kunnskap og litt (om ikke mye) mer livserfaring. Ting blir litt annerledes.

Jeg faller alltid tilbake på hvor vakkert ting egentlig er når de er ufullkommen og. Men jeg tror jeg kan si det, fordi jeg har noe fullkommet i bunn. Som jeg kan bygge videre på. Takk Jesus for det.

"When you get to college, there are going to be people who do things in front of you that will shock you. There will be people who admit to doing things that are against everything you believe in. It doesn't make them bad people. It just makes them people who've done things."

Jeg lærer av å  lese andres erfaringer og.  Av å høre andres livshistorier. Og når du putter deres nådehistorier sammen med dine egen nådehistorier. De gangene du lærte litt om nåde. Så kan man kanskje bli flinkere å møte folk der de er, med nåde, en ny mulighet – ennå en gang. Elske folk. Ikke nødvendigvis det folk gjør, men personen bak. Jeg håper virkelig at jeg skal få lære mer om nåde. Jeg håper det skal få større plass hos meg. For mine største livsdrømmer – de vil aldri fungere om ikke jeg klarer å koble nåde og kjærlighet sammen. Så jeg tenker jeg burde henge litt mer med Jesus. For nåde og kjærlighet, det er liksom hans greie. Jeg vil det skal bli min. Jeg vil at folk skal vite at meg er det greit å komme til, jeg vil gjøre det lettere for folk å møte Jesus. Da må det kanskje være lettere å møte meg og.

Jeg vil at folk skal vite at  mitt hjem, min kirke, min hverdag, så er det lov å være mennesker på vei. Mennesker som stadig trenger nåde. Jeg vil det skal være sånn, fordi jeg er en sånn person som trenger mer nåde selv.

Hele tiden.

Nåde altså

Hvor begynner man..? Hvor våger man å begynne?

Hvor hadde jeg vært uten nåde? Men hvor hadde jeg vært uten å fått opplevd nåde?

Jeg hadde tilgitt mindre.

Gitt færre nye muligheter

Skyldt mye penger… (for et stykk ødelagt kamera, og et litt vell stort uhell med bil..)

Hatt færre venner

Vært bitter

Og kanskje hadde jeg ikke klart å alltid tviholde på håpet.

Men jeg slipper spekulere. For mitt liv er bygd på nåde.

Bygd på Jesus.

takk

(quot hentet her: http://gitzengirl.blogspot.com/2011/08/for-alex-anna-thomas.html

men skal du lære mye om livet les den her og: http://www.ragamuffinsoul.com/)