Antisosial sosial kampanje.

Verden ser litt annerledes ut, og litt mer hjemmeværende ut en liten stund. Så her kommer noen helt konkrete råd fra meg, på hva man kan gjøre SAMMEN, på avstand. 

Jeg er et sosialt menneske. Jeg liker folk. Og elsker å være sammen. JA, jeg liker veldig godt å være alene også, og trenger en del sånn tid for å fungere, men det kan jo se ut som det muligens blir litt mye av dette fremover :)

Så først, for all del, benytt muligehten til å lade batteriene dine, puste med magen og gjør sånne ting som du kanskje vanligvis ikke har tid og overskudd til.

Når jeg slutta på folkehøyskole, for en liten evighet siden, så savna vi de vi hadde bodd og reist sammen med i ett år. Vi hadde et par ting vi gjorde i tiden etter, som gjorde at man følte man var sammen, selv mange mil fra hverandre.

Så her kommer en liste fra da, og litt andre ting.

1. Brettspill. Kan løses på flere måter. Noen spill holder det at en person har, men at alle f.eks har terninger. Så kan man bruke skype, google meets, eller lignende, og spille sammen. Jeg og Janne Cecilie pleide å spille «game of life» med hvert vårt brett, flyttet brikker for hverandre og gjorde noen små justeringer sånn at det funket på hver vår kant:) Jeg har store planer om å gjenninføre CyberBrettspillkvelder med familie eller venner et stykke unna;)
   (helt Sikker på at vi også kan gjøre dette med «Karriere» Maria!)
2. Spiller du online, så er det jo bare å «samle» gjengen som vanlig;)
3. Se en film sammen! Bli enig om en film, se samtidig, med eller uten telefonsamtale i gang, eller som med spill, skype, facetime, google meets o.l.
4. Bor dere i blokk/rekkehus og har ungene dine en venn i nabohuset? Hva med en gammeldags «telefon» med hyssing og pappkopper? Kan sprites/vaskes etter levering og før bruk:) så VIPPS kan man snakke OG lære litt om hvordan lydbølger fungerer.
5. CYBERkaffe/middag/Bursdag osv. Samle gjengen. Veldig gjerne, men gjør det digitalt.
6. Skriv brev. Send dem. Du kan kjøpe digitale frimerker, og bestille henting i din egen postkasse. Det er HELT sikkert noen som blir ekstra glad for en oppmuntring fremover:)
7. Hangman på snapp.
8. Strikkekafé.
9. Felles cyberlunch. Med noen andre som også trenger en pause i hjemmekontoret.

Vi skal ha fysisk avstand til hverandre fremover, men avstand trenger ikke hindre nærhet. Vær kreativ. Er vi gode på dette, så kan vi være så heldige at alle disse tiltakene for å hindre smitte virker «litt vell esktreme» når vi ser tilbake på det. Men da kan vi vite at det fungerte. At vi slapp ta umulige valg. Kanskje er vi så heldige at vi midt oppi kaoset, får sitte igjen med noen gode minner, fra ting vi gjorde sammen, men på asvtand. For det er sånn det er en stund nå, vi MÅ ha avstand. Kanskje blir vi flinkere å være sammen med de langt unna ellers også.

Er lov å håpe.

Er bra å ha det gøy.

En avslappa og rolig kropp er dessuten bedre rusta mot sjukdom.

Så våg ha det gøy, le litt, sammen med noen. Men gjør det online, eller på telefonen.

Har du noen tips og råd?

Her er plass til mange fler:)

God, DIGITAL klem fra Christina

40 år med takk!

Jeg setter meg på flyet i dag, skal hjem en tur. Hjem for å feire 4 av de viktigeste voksne menneskene i mitt liv. 4 av de aller største forbildene mine. 4 som har vist meg hvordan livet kan leves, på stødig grunn, hele livet gjennom.

            Mamma og pappa ha vært gift i 40 år. De hadde dobbelt bryllup med Tante Aud og Onkel Steinar. Dette er 4 mennesker som har hatt mye å si i livet mitt. Logisk nok har mamma og pappa hatt litt mer å si sånn på daglig basis, enn hva onkel og tante har.  Likevel, tante og onkel- man skal lete lenge for å finne så fine forbilder som dem!

Tante og onkel har vært viktige, og er viktige mennesker i mitt liv. Å Være på ferie med dem, var alltid trygt, sjukt morsom, veldig inspirerende! Uavhengig av om mamma og pappa også var med. De har levd ærlige trosliv, gjennom alt som har skjedd i livet. De drømmer og bygger. De utvider grenser, satser på nye ting, tar imot nye oppdrag, og utvider Guds rike. Jeg syns det er inspirerende å se, jeg syns det er stas å følge med på.
Jeg er så takknemlig for vise ord fra tante. Av og til har vi fått satt oss ned og pratet litt. Hun har en egen evne til å vise meg andre måter å tenke, uten et snev av dom. Man snakker sammen, og jeg går fra samtalen med ett litt annet syn på ting. Nye tankeprosesser er i gang.

Tante og onkel er deilig sprø. Og jeg ELSKER når vi er sammen med dem. Derfor rotta alle barna seg sammen, og tvang foreldra våre til å feire, for vi elsker å ha muligheten til å være sammen. Alle sammen. Kjære fine Vikestad familien! Takk for at dere er like mye venner, familie, søsken som det Jacobsen er. Jeg er glad i dere!
Takk for at dere har vist deres måte å være familie på! Deres måte å være åpne, rause, gode, gjestfrie, sprø, latterfulle og villig til å ta imot ei niese som plutselig befant seg på Oppdal, og venninna hennes, nsetter så pris på måten dere har levd livet. Jeg setter sånn pris på at jeg hele livet har kunnet vite at dere latterfulle og viår de rett og slett trengte en pause fra reisefølget. Dere er fine folk!

Mamma og pappa. HVOR begynner jeg?

Takk.

Takk for alt dere har vist meg, sammen.

Takk for at dere har holdt sammen, takk for at dere har støttet hverandre. Takk for at dere har vært trygge, tydelige, strenge, gode, stabile foreldre.

Ikke perfekte.

Men gode, ærlige og åpne. Jeg setter så utrolig pris på den barndommen jeg har hatt. Jeg setter så pris på måten dere har levd livet. Jeg setter sånn pris på at jeg hele livet har kunnet vite at dere var der. Uansett. Dere var der om jeg trengte dere midt på natta, om jeg var sjuk, om jeg var frisk, om jeg var sur, om jeg var blid. Og jeg knuste ting eller ikke. Takk for at når jeg har gjort noe jeg ikke skulle, så har dere alltid tatt tid til å forklare hvorfor dere reagerer som dere gjør. Ikke bare reagert.

Takk for at dere var strengere enn alle andre (sånn føltes det i alle fall tidvis XD). Litt vell strenge med innetid  kanskje;P haha!

Men takk for at dere med det viste at dere brydde dere. Og TAKK for tilliten når jeg ble eldre. Takk for at dere stolte på meg.

Takk for bensin og diesel, takk for en bil som sto til låns.

Takk for at dere lytter. At dere har øre til å høre på mine bekymringer. Mine spørsmål. Takk for åpne diskusjoner om tro og tvil.

Takk for at dere har vært så trygge, så tålmodige, så hjelpsomme, så rause at jeg fremdeles ikke nøler med å ringe dere når det er noe jeg er usikker på.

Takk for at dere ber.

Og takk for at dere har hatt med dere Jesus i hele ekteskapet. Takk for at dere bruker tid med Gud.

Takk for at dere tok oss med i kirka. Også når vi ikke syns det var noe gøy.

Takk for at dere gjorde søndagen til kirkedag.

Takk for kloke ord om det som kommer fra en scene. Takk for at dere pushet oss til å bruke vårt eget hode, og lese vår egen bibel også.

Takk for at dere viser at dere er glad i hverandre! Jeg LIKER veldig godt at det plutselig kan komme fra pappa, at han gleder seg så veldig til bare han og mamma skal på en eller annen tur. Så syns jeg også det er veldig morsomt at han like etterpå følte behov for å forsikre meg at han også syns det var kjekt når vi var med, men at det liksom var litt ekstra koselig å bare være de to og. Jeg liker det så veldig godt.

Takk for at dere har levd ærlige liv. At dere aldri har vært redd for å fortelle at man kan være veldig uenige, men man finner ut av det. Takk for at dere har lært oss å bruke fornuften, og mint oss på at hodet er en gave fra Gud, det er fint om vi bruker det av og til.

Takk for at dere også har vært flinke på å be oss om tilgivelse, de gangene dere kanskje gjorde noe dere angret på –for det har i alle fall vist meg at det går bra å reagere litt feil, men at det da er viktig å rydde opp. Det er plass til å være menneske. Man trenger ikke være perfekt.

Takk for et hjem med mye latter! Og MINST like mye popcorn!

Takk for at dere har vært flinke å fortelle meg at dere er glad i meg. Og for at dere har vist det på andre måter og.

Jeg liker at jeg vet at når mamma har vaska og rydda rommet ”mitt” når jeg kommer hjem på besøk, så veit jeg at det er hennes måte å vise at hun er glad i meg.

Jeg liker at jeg veit at når det ramler en tyggispakke, eller en sjokolade i fanget mitt når jeg svapper kanaler, så har pappa tenkt at han er glad i meg, så viser han det sånn.

Dere er utrolig fine foreldre.

Jeg er stolt over å være en av deres barn.

Dere er morsomme, sånn helt seriøst.

Dere er vise.

De 40 åra dere har vært gift viser så veldig mye. Det viser kraften i et ja. Kraften i et valg. Det viser at det går an.

De viser også kraften av å ha med seg Jesus, hele livet. I alle ting. For er det noe jeg har lært av foreldra mine, så er det at det er der kraften ligger. Kraften ligger ikke bare i valget, men kraften ligger i å også ta med seg nåden inn i det hele. Nåden som ikke bare er en pyntegjenstand, en greie du fikk en gang i livet, men en kraft til hele livet. En kraft som gjør det mulig å gjøre et helt liv, sammen. Som gjør det mulig å stå trygt, også når livet er vanskelig, når folk, kirke, omgivelser skuffer.

Jeg tror ikke at mamma og pappa har hatt et ekteskap fullstendig uten krangler. Jeg har ikke hørt noe særlig til krangler, men de har fortalt, de har vært ærlig, de har vært åpne, de har vært trygge.

Det er de som gjør livet sammen.

Uansett hvordan livet er, og de gjør det sammen med Jesus.

Ofte i forbindelse med en kirke, men grunnmuren er Jesus, ikke kirka som organisasjon. Det tenker jeg også er visdom å ta med seg.

Folk skuffer.

Jesus fikser.

Sånn har det alltid vært.

Sånn vil det alltid være.

Jeg knuser ting, pappa tilgir.

Jeg veit pappa fortsetter å tilgi, men jeg kan godt slutte å knuse ting nå.

Jeg har kort lunte og krassesvar, mamma kommer med gode råd, og en påminnelse om at sånn snakker man ikke til folk. Selv ikke de man er glad i.

40 år.

40 år er lenge. Det er lengre enn halvparten av livet til foreldrene mine. Det er lenger enn jeg har levd. Det er lenger enn noen av barna deres har levd.

For 40 år siden sa min mamma og pappa ja til å leve et helt liv sammen. De sa ja til oppturer, nedturer, glede, sorg, barn, barnebarn, hverdager, festdager, grå dager, glade dager. De sa ja til å gjøre dem sammen.

            De sa ikke ja til et liv av fløyen, uten noe stress eller bry, eller krangler, eller diskusjoner. De sa ja til å gjøre livet sammen. Hele livet.

Resultatet av deres ja er fire barn, og barnebarn.

Det er også 4 barn som er trygge, glade, åpne, ærlige, kranglete, vrange, B-mennesker, ett A-menneske, pratsomme, stille, ulike, pliktoppfyllende, noen av oss er litt late, alle er vanvittig glad i familien, og slekta.

Vi har fått det beste og det værste fra foreldra våre. Og jeg er i alle fall UTROLIG takknemlig! Vi har vell egentlig ikke fått så mye av det værste… sånn egentlig, men det klinger så bra når du skriver begge deler;)

Det jeg prøver å si til dere er dette:

Takk !
Jeg er glad i dere!

Alle 4!

Mamma, pappa, tante Aud og onkel Steinar!

Takk.

Kjære deg - husk å puste.

Noen ganger er livet litt mye.

Noen ganger er det litt mye liv. Litt mye å bære.

Jeg er ikke mer enn 27. Jeg er ikke gift, jeg har ikke barn, men der er nok av folk i livet man tenker man kan hjelpe å bære byrder for.

Det er nok av ansvar man kan plukke opp.

Jeg syns det er en god ting.

At man er der for hverandre.

At man kan hjelpe å bære.

Men noen ganger plukker man opp litt mye, uten å gi noe videre selv.

Jeg har blitt flinkere å se det, før det er gått for langt.

Funnet måter å lette trykket på.

Men ikke hver gang.

Jeg pleier ikke dele noe her, før jeg er ferdig med å jobbe gjennom ting. Før trykket har lettet, eller om man plutselig har oppdaget noe man syns bare bør deles. Eller bare hadde lyst å skrive, så man skrev.

Men akkurat nå klarer jeg ikke fylle lungene med luft. Jeg puster, men det er korte drag.

Jeg spiser, men med konstant kvalme klarer man ikke trykke i seg for mye.

Det blir små åndedrag, små måltider, små pusterom.

Og jeg er ikke sikker på hva jeg kan slippe taket i.

For man kan ikke slippe ting som ikke klarer seg om man slipper. Men da må man slippe de tingene som faktisk gir energi.

De tingene som ikke tømmer en for krefter.

Men her er greia.

Jeg veit det kommer til å gå bra.

Jeg veit jeg må slippe taket i noe. Og jeg skal slippe taket i noe.

Jeg veit jeg må lufte hodet.

Finne et fjell å springe på.

Jeg veit også at jeg har vært raudårlig på å hente krefter på rett sted.

Jeg er ikke langt borte fra Gud, småpraten er der heile tida. Men den å sette seg ned. Faktisk fylle på. La Han få plukke av bekymringer og byrder, det har jeg ikke brukt tid på.

Det å faktisk kjenne på at man ikke trenger strekke til. At det er greit. At man ikke trenger være nok, alltid. Det har jeg glemt. Og når man bare ser hvor man ikke strekker til selv, men glemmer å se etter at der hvor jeg stopper –  der fortsetter Gud. Da kan man bli veldig, veldig sliten. For selv om denne kroppen kan bære veldig mye mer enn man skulle tro, så er den også vanvittig svak i seg selv. Styrken min er ikke meg, har aldri vært meg. Styrken min har alltid vært at hos Gud er jeg trygg. Alltid. I alt.

Jeg veit det her kommer til å gå bra.

Jeg kommer ikke til å knekke denne gangen heller.

For jeg rakk å se det før det gikk alt for langt. Denne gangen og.

Fordi det aldri er for sent å vende seg mot Gud.

Fordi man finner venner man kan prate med og – uten at det drar dem ned i kaoset.

Fordi man en gang har tatt seg tid til å bruke krefter på å pugge Bibelvers, eller bli bedre kjent med Gud. Fordi man før har brukt masse tid på å henge med Jesus. Fordi man har brukt tid på å lagre noen sannheter i hjertet, i sjelen. Noen ting som dukker opp, akkurat når man trenger dem. Helt av seg selv, når man ikke har krefter til å leite det opp selv.
Fordi når man får lettet på trykket, så klarer man å puste igjen.

Så her sitter jeg. Etter alt for lang tid uten skikkelig meg og Gud tid. ALT for lang. Flaut lang. Og anbefaler deg å bruke tiden når kreftene er der. For når de ikke er det, så trenger du det du har hentet før.

Og husk å pust.

Kjære deg.

Husk å puste.

Dypt.

Skikkelig.

Også når du har mest lyst å krølle deg sammen i en ball.

Det hender livet blir sånn.

Også for oss som egentlig har det sabla bra.

Og det er lov det og.

Det er lov å kjenne på at livet blir for mye.

Det er lov å kjenne på at man ikke er nok.

Det er bare lettere om du da kanskje klarer la noen andre bære.

La noen andre løfte litt.

Så du kan puste.

Du har bært nok for andre før.

Du kan slippe taket i skyldfølelsen.

Du trenger ikke være alt for alle.

Det kan du ikke uansett.

Det er det bare Gud som kan.

Og akkurat nå – så kan du ha nok, med å hente krefter hos Jesus.

Du skal til og med slippe å be.

Du skal få lov å konsentrere deg om å puste.

Du skal få slippe å løfte en finger.

Du skal få lov å være.

Og akkurat nå, så er det kanskje nok.

En vårdag i Mars.

Jeg og mørketid er ikke verdens beste match. Sånn er det bare. Sånn er det sikkert for flere enn meg og. Vinteren er mørk. Heldigvis har vi snø og kuldegrader.

Men det skjer noe når vårsola titter frem.

Når det begynner å bli vår. Når gresset blir grønnere, knoppene popper frem, og en og annen blomst gjør et forsøk på å slå seg løs, selv FØR snøen slipper taket. Fordi den vet våren er på vei.

Med sola i øya og musikk på øret får hodet lov å vandre dit det vil.

I dag vandret det til tre (snart fire) mennesker jeg rett og slett elsker.

Først vandret hodet til ett stykk Giske som er på vei. Ett menneske jeg ikke har møtt ennå, men jeg venter på deg! Jeg blir bare tanta. Men jeg vet allerede dette:

Jeg er glad i deg!
Du er så heldig at du blir født inn i familie som elsker deg.

En familie som vil elske deg, uansett hva du gjør eller ikke gjør. RESTEN av livet. Hele livet ditt. Uansett hva.

Spiller ingen rolle hva du kan, eller ikke kan. Hvilke farge du får på øynene dine, hvem du ligner på, hvor mye eller lite krøller du får i håret. Jeg vet jeg er glad i deg alt. Har ikke møtt deg ennå, men jeg gleder meg. Jeg kommer sikkert ikke til å henge veeeeeldig mye med deg de første månedene, men resten av slekta der hjemme kommer til å sloss om å få holde deg.

Så har du allerede tre eldre søstre, tre jenter jeg er så glad i at jeg ikke vet helt hvor jeg skal gjøre av meg. Tre svært ulike individ, men fantastiske egenskaper alle tre!

De er så bra!

De er noen av de fineste, fresheste og kuleste jeg vet. Og jeg er glad i dem.
Bare så dere vet det jenter, jeg er glad i dere. Unasett. Alltid. Hva enn som skjer resten av livet, dere har fått plass i hjertet mitt, og den er deres. UANSETT hva som skjer. UANSETT hva dere finner på.
Jeg er GLAD i dere! Savner dere, og gleder meg til å bo i samme by som dere igjen.

Jeg er så GLAD i dere! Dere er fine, herlige, morsomme, kule, tøffe, rå, hysterisk artige, passe sprø og fine forbilder, selv for ei tante på snart 27.
Ta godt imot sistemann når den kommer.

Vi ses til påska!

Alt for klein klem fra ei tante som DIGGER dere!

(og ikke er så redd for å være klein på internett...

 bare litt.

 det går bra....)

Ønsk deg selv "Velkommen hjem!"

Her kommer en LifeHack fra meg – til deg som er ny ett sted, eller ny i en kirke.

Gjør det til et hjem.

Involver deg.

Du trenger ikke ha vært lenge et sted for å involvere deg.

Det fortere du bestemmer deg for å bidra, det fortere blir plassen hjemme. Plassen blir din.

Er du usikker på hvor lenge du skal være et sted?
Kommuniser det da vell.
Lag et halvårsplan med teamlederen, så kan folk være trygg på at du er der, når du er der. Så kan du vite at du er der, når du er der – og da er du der helt.

Hjemme blir ikke hjemme før du slutter å være gjest, og begynner å ta eierskap.

Ønsk noen velkommen.

Snakk i ”Vi” form.

Det lyder banalt, men ta det fra ei som har prøvd. Det funker.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir i Oslo. Jeg vet bare at det er ikke her jeg skal være resten av livet.

Men jeg er HER nå.

Det er dette som er hjemme nå.

Og her har jeg valgt meg en kirke.

En kirke jeg er STOLT av. En kirke som er min. Så lenge jeg er her (og sannsynligvis ganske lenge etter)så er dette MIN kirke.

Det er min familie.

Det er mitt hjem i Oslo.

Så lenge jeg er her, så skal jeg gjøre det jeg kan for at denne kirken kan bli et hjem for ennå flere.

Så skal jeg gjøre det jeg kan for å lære av, og for å bidra.

Valget som først kan virke tilfeldig, ble gjort om igjen ca ett år etter at jeg begynte. Da 100% med vitende vilje. Jeg angrer ikke. dette er min kirke, på godt og vondt. (mest på godt;P)

Kirken har feiret 30år, og jeg er VANVITTIG takknemlig for at den har gitt meg et hjem,  539km fra huset jeg vokste opp i.
Og jeg evig takknemlig for alt jeg har lært så langt, det er MYE vi skal få brukt når jeg joiner byggingen i Ålesund igjen.

Du taper ikke på å bygge solide vennskap, godt miljø i en kirke, eller å gjøre et sted til hjemme, selv om det er for en kort tid.

Du kommer ut av det, 100ganger rikere enn du gikk inn.

Jeg heier på deg.

Ønsk deg selv "Velkommen hjem!"