14 ting jeg skulle ønske noen fortalte meg når jeg var 14.

(eller – ting jeg skulle ønske jeg hørte på)

Disse kommer ikke i kronologisk rekkefølge, de kommer hulter til bulter.

(Christina - ca 14 år.)

Du er ikke bedre enn alle andre. Jeg sier ikke at du ikke er fantastisk, bra, god, flink, fin, kjekk, morsom eller at du er dårlig. Jeg sier bare at du ikke er bedre enn de andre. Du feiler, eller kommer til å feile på ting du og. Så gi folk litt rom til å bomme på målet.

Du kommer til å oppleve at folk du tror det aller, aller beste om, gjør ting du ikke syns er ok. Eller ting du ikke forstår i det hele tatt. Når folk tar dumme/dårlige valg – så blir de ikke dårlige folk. De blir til folk som har tatt dårlige valg.

Du er en av dem.

Vær uenig. Våg å tenke sjøl. Les deg opp. På begge sider av uenigheten. Kjenn at du er uenig, at du er litt i opprør. Og ikke hold kjeft om det. MEN – gå inn i alt og husk at du kan ta feil. Du kommer mye lenger om du våger innrømme feil. Og du våger tenke at den andre kanskje har sett noe du ikke har sett, akkurat sånn som du har sett noe de ikke har sett.

Finn en kirke du trives i, ikke en perfekt kirke, men en kirke du trives i. Bygg den.

Det finnes måter å få kontroll på, eller sortert kaostanker. Det finnes slike måter som IKKE er destruktive. Finn dem. Ikke ødelegg deg selv. (vær så snill, noen av oss er fryktelig glad i deg)

Alt som kommer fra en talerstol trenger ikke være sant. Ikke sluk alt rått. Gå alltid til kilden sjøl. Bygg ditt eget liv med Jesus også – og ta med deg flere i den.

Bygg miljøet du er i. Det gjør du best med å også tenke sjøl. Det er OK å mene det samme som alle andre – dersom du også har tenkt gjennom ting sjøl. (vi har alt sagt at det er bra å være uenig.)

Tilgi folk.

Å tilgi folk betyr ikke at du fortsetter å la folk trakke på deg. Det betyr at du slipper taket i bitterheten. Noen ganger kan folk få fortsette å være en del av hverdagen din, andre ganger kan de ikke det. Men uansett utfallet der –tilgi dem. Det er best for din del. Bitterhet er direkte skadelig å leve med.

Du kommer ikke til å klare alt selv. SPØR om hjelp. Sørg for at du har noen (som er kobla på et bunnløst hav av nåde) du kan dele livet med. Noen som kan dele gleder, men som også tåler de stygge tingene.  IKKE forhast deg med valget av en sånn person. Vær klok. Be litt også. (kanskje kan det til og med i perioder rett og slett være en sjelesørger eller en psykolog. eller kanskje er du heldig nok til å ha foreldre, venner, slekt som kan være en sånn en og)

Når folk sier de er glad i deg – tro på dem.

Også når de ikke bruker akkurat de ordene. Folk har ulike måter å fortelle det på. Øv deg på å se dem, og øv deg på å være bevist på hvordan du viser det og.

Folk kan aldri høre det nok at noen er glad i dem.

Gå i kirka. Hver søndag. Uansett. Om ikke du får noe ut av det – så kan du hjelpe flere enn du tror bare ved å komme. Du bringer noe ingen andre har med. De trenger deg – akkurat som du trenger dem.

Dine grenser er DINE grenser. Ikke forvent at folk rundt deg hjelper deg å holde dem. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at de ville det, men sannsynligheten er stor for at de ikke gjør det. Dine grenser er ditt ansvar. Vær tydelig og klar. Vær LUR.

Noen ganger er det vondt, kjipt, og virkelig ikke gøy å beholde grensene, men jeg lover, det er verdt det. Det er så uendelig mye bedre enn å gå på kompromiss med dem.

Du er bra nok.

Alltid.

Også når du har bomma på målet. Ikke glem det.

Men mest av alt –len deg på Jesus. Alle andre kan falle og feile. Jesus står fast. Der vil du alltid være trygg.

-->

Kjære deg - husk å puste.

Noen ganger er livet litt mye.

Noen ganger er det litt mye liv. Litt mye å bære.

Jeg er ikke mer enn 27. Jeg er ikke gift, jeg har ikke barn, men der er nok av folk i livet man tenker man kan hjelpe å bære byrder for.

Det er nok av ansvar man kan plukke opp.

Jeg syns det er en god ting.

At man er der for hverandre.

At man kan hjelpe å bære.

Men noen ganger plukker man opp litt mye, uten å gi noe videre selv.

Jeg har blitt flinkere å se det, før det er gått for langt.

Funnet måter å lette trykket på.

Men ikke hver gang.

Jeg pleier ikke dele noe her, før jeg er ferdig med å jobbe gjennom ting. Før trykket har lettet, eller om man plutselig har oppdaget noe man syns bare bør deles. Eller bare hadde lyst å skrive, så man skrev.

Men akkurat nå klarer jeg ikke fylle lungene med luft. Jeg puster, men det er korte drag.

Jeg spiser, men med konstant kvalme klarer man ikke trykke i seg for mye.

Det blir små åndedrag, små måltider, små pusterom.

Og jeg er ikke sikker på hva jeg kan slippe taket i.

For man kan ikke slippe ting som ikke klarer seg om man slipper. Men da må man slippe de tingene som faktisk gir energi.

De tingene som ikke tømmer en for krefter.

Men her er greia.

Jeg veit det kommer til å gå bra.

Jeg veit jeg må slippe taket i noe. Og jeg skal slippe taket i noe.

Jeg veit jeg må lufte hodet.

Finne et fjell å springe på.

Jeg veit også at jeg har vært raudårlig på å hente krefter på rett sted.

Jeg er ikke langt borte fra Gud, småpraten er der heile tida. Men den å sette seg ned. Faktisk fylle på. La Han få plukke av bekymringer og byrder, det har jeg ikke brukt tid på.

Det å faktisk kjenne på at man ikke trenger strekke til. At det er greit. At man ikke trenger være nok, alltid. Det har jeg glemt. Og når man bare ser hvor man ikke strekker til selv, men glemmer å se etter at der hvor jeg stopper –  der fortsetter Gud. Da kan man bli veldig, veldig sliten. For selv om denne kroppen kan bære veldig mye mer enn man skulle tro, så er den også vanvittig svak i seg selv. Styrken min er ikke meg, har aldri vært meg. Styrken min har alltid vært at hos Gud er jeg trygg. Alltid. I alt.

Jeg veit det her kommer til å gå bra.

Jeg kommer ikke til å knekke denne gangen heller.

For jeg rakk å se det før det gikk alt for langt. Denne gangen og.

Fordi det aldri er for sent å vende seg mot Gud.

Fordi man finner venner man kan prate med og – uten at det drar dem ned i kaoset.

Fordi man en gang har tatt seg tid til å bruke krefter på å pugge Bibelvers, eller bli bedre kjent med Gud. Fordi man før har brukt masse tid på å henge med Jesus. Fordi man har brukt tid på å lagre noen sannheter i hjertet, i sjelen. Noen ting som dukker opp, akkurat når man trenger dem. Helt av seg selv, når man ikke har krefter til å leite det opp selv.
Fordi når man får lettet på trykket, så klarer man å puste igjen.

Så her sitter jeg. Etter alt for lang tid uten skikkelig meg og Gud tid. ALT for lang. Flaut lang. Og anbefaler deg å bruke tiden når kreftene er der. For når de ikke er det, så trenger du det du har hentet før.

Og husk å pust.

Kjære deg.

Husk å puste.

Dypt.

Skikkelig.

Også når du har mest lyst å krølle deg sammen i en ball.

Det hender livet blir sånn.

Også for oss som egentlig har det sabla bra.

Og det er lov det og.

Det er lov å kjenne på at livet blir for mye.

Det er lov å kjenne på at man ikke er nok.

Det er bare lettere om du da kanskje klarer la noen andre bære.

La noen andre løfte litt.

Så du kan puste.

Du har bært nok for andre før.

Du kan slippe taket i skyldfølelsen.

Du trenger ikke være alt for alle.

Det kan du ikke uansett.

Det er det bare Gud som kan.

Og akkurat nå – så kan du ha nok, med å hente krefter hos Jesus.

Du skal til og med slippe å be.

Du skal få lov å konsentrere deg om å puste.

Du skal få slippe å løfte en finger.

Du skal få lov å være.

Og akkurat nå, så er det kanskje nok.

Ønsk deg selv "Velkommen hjem!"

Her kommer en LifeHack fra meg – til deg som er ny ett sted, eller ny i en kirke.

Gjør det til et hjem.

Involver deg.

Du trenger ikke ha vært lenge et sted for å involvere deg.

Det fortere du bestemmer deg for å bidra, det fortere blir plassen hjemme. Plassen blir din.

Er du usikker på hvor lenge du skal være et sted?
Kommuniser det da vell.
Lag et halvårsplan med teamlederen, så kan folk være trygg på at du er der, når du er der. Så kan du vite at du er der, når du er der – og da er du der helt.

Hjemme blir ikke hjemme før du slutter å være gjest, og begynner å ta eierskap.

Ønsk noen velkommen.

Snakk i ”Vi” form.

Det lyder banalt, men ta det fra ei som har prøvd. Det funker.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir i Oslo. Jeg vet bare at det er ikke her jeg skal være resten av livet.

Men jeg er HER nå.

Det er dette som er hjemme nå.

Og her har jeg valgt meg en kirke.

En kirke jeg er STOLT av. En kirke som er min. Så lenge jeg er her (og sannsynligvis ganske lenge etter)så er dette MIN kirke.

Det er min familie.

Det er mitt hjem i Oslo.

Så lenge jeg er her, så skal jeg gjøre det jeg kan for at denne kirken kan bli et hjem for ennå flere.

Så skal jeg gjøre det jeg kan for å lære av, og for å bidra.

Valget som først kan virke tilfeldig, ble gjort om igjen ca ett år etter at jeg begynte. Da 100% med vitende vilje. Jeg angrer ikke. dette er min kirke, på godt og vondt. (mest på godt;P)

Kirken har feiret 30år, og jeg er VANVITTIG takknemlig for at den har gitt meg et hjem,  539km fra huset jeg vokste opp i.
Og jeg evig takknemlig for alt jeg har lært så langt, det er MYE vi skal få brukt når jeg joiner byggingen i Ålesund igjen.

Du taper ikke på å bygge solide vennskap, godt miljø i en kirke, eller å gjøre et sted til hjemme, selv om det er for en kort tid.

Du kommer ut av det, 100ganger rikere enn du gikk inn.

Jeg heier på deg.

Ønsk deg selv "Velkommen hjem!"