Ok.
Det typisk sånn uke med 100 tanker som ikke passer noen plass. Jeg lurer, hvor ble det av systemet mitt? Hvor ble det av de gangene der jeg klarte å holde meg til ett tema av gangen? Hvor jeg til og med kunne skrive OPPFØLGER på et tema? (det har da for så vidt bare skjedd en gang her på bloggen , i april 2011. ”tro og tvil” del 1 & 2;P) Så da vet jeg vell sånn ca hvor det ble av. Det ligger igjen i April. Rett og slett.
100 tanker jah.. kanskje jeg skal dele det opp i flere deler.. I think i will.. Såh, OM du lurer (det gjør du sikkert ikke) så skriver jeg det hele nå, sånn ish, så kommer det ut i deler. Woooh! DET kan bli spennende. En sammenhengende tekst i deler. Nice.. kanskje.. vi ser
”Sometimes I wish my head would stop thinking, it makes it so hard to focus..!”
Tilbedelse:
Det har surret I hodet mitt. Jeg vil så gjerne at forståelsen av hva det er skal bli klarere. For det har så lett for å bli en greie som handler om. Hvordan JEG føler meg. Om JEG klarer føle meg hjemme med den STILEN det er på lovsangen i kirken. (for vi har SÅ lett for å gjøre tilbedelse til noe som bare skjer under lovsangen, på møtet, og da BARE når det skjer på min måte.) Det er ikke riktig. Jeg tror i alle fall ikke at det er riktig. For tilbedelse handler ikke om den som tilber, men om dem som BLIR tilbedt. Sorry mac. Det handler IKKE om meg. Når jeg ikke får til å tilbe så er ikke problemet nødvendigvis menigheten min. Eller stilen til menigheten min. Det er meg. Rett og slett.
De fleste som har vært innom her før vet at jeg er med i en flergenarsjons menighet, og jeg kommer da fra den litt yngre delen av menigheten. Og jeg kan si det med en gang. VI tror ofte at problemet med søndagen er at STILEN er feil. At STILEN bommer. VI forventer at møtet og stil BURDE være på våre premisser. Så blir vi frustrert når ”de eldre” ikke kan fatte at sånn MÅ det jo være.
Og jeg tenker. Øøøøøøøøøøm. Hallo?!? Er vi i det hele tatt noe som helst bedre da? Har vi forstått noe som helst da? Jo, så altså. Det hadde vært GREIT om stilen var litt mer min, litt mer sånn jeg hadde tenkt meg, det hadde gjort det litt lettere å ta med seg folk. Så FOR all del.
Men, så tenker jeg, at om det er konsert og stil match folk vil ha, så er det kanskje ikke kirka dem går til uansett? Om stilen er bra, men innholdet ellers ikke følger opp, om ting blir vagt og forsiktig, om ordene får dobbel bunn. Hva har vell stil å si da?
Vet du? Det er av og til veldig vanskelig å lede lovsang. Det er av og til veldig vanskelig å lede folk i lovsang. Og av og til så er det fordi du VET at stilen din ikke treffer alle. Eller fordi du vet at det står noen som er kritiske der nede. Noen som forventer at du bare skal ta dem rett inn til Guds trone. Og på en måte er det det jeg skal. Men JEG kan faktisk IKKE gå dit for deg. Det MÅ du velge selv. Jeg kan kanskje legge ting til rette. Gjøre det lettere. Men du må til slutt velge å gjøre det selv. Å være en som tilber er ikke en jobb du gjør 5 sanger i uka, hver søndag. Å være en som tilber handler om et LIV. Det handler om så mye mer enn bare lovsangen. Det handler om så mye mer enn meg. Og hva JEG får til. Eller hvordan JEG føler meg. Det handler om Gud. Det handler om Jesus. Det handler aldri om hva jeg fortjener, men hva HAN fortjener.
Jeg oppdager det på nytt, heletiden. Jeg må faktisk velge å gå dit selv. For jeg har faktisk stått flere ganger i salen i lovsang, og bare ikke vært i tilbedelse. Jeg har stått og tenkt at i dag, i dag var ikke lovsangen særlig bra. SELV om ALT det tekniske rundt har vært bra. Faktisk, så var jeg på Hillsong konserten i Oslo. Og TRO meg. Det er veldig nært min stil, det er lovsang jeg er vandt til, jeg kunne alle sangene. Det er musikere som vet va de gjør på. Men jeg var bare ikke tilstede på noen annen måte enn at jeg var der. WOW… Og det sier jeg, som pleier lede lovsang, som for en gangs skyld kunne få lov å bli ledet. Så bare lar jeg det ikke skje, så valgte jeg ikke å tilbe. Av og til, så blir det sånn. Og vettu, det er lov. Kanskje ikke så bra for deg, som å faktisk velge å lovsynge, men det er lov. Men det sier litt. For folk jeg snakket med som hadde vært der syns det var SÅ bra. Og jeg tror dem. Jeg tror det var det. Men jeg fikk ikke være med på det. Selv om jeg sto midt i det hele. Og DET er i alle fall ikke folkene bak det hele sin feil. Alt lå til rette, alt jeg trengte gjøre var å koble på. Men jeg gjorde det ikke.
Hva sier det? Det sier at tilbedelse, at lovsang. Det er valg. Og valg, de har det med å plutselig bli vanskeligere enn de trenger å være.
Jeg begynner å lure på om lovsangslederens jobb kanskje er større enn jeg hadde tenkt, samtidig som den er mindre. For det er faktisk VIKTIG hva man sier i mellom sangene, det er faktisk VIKTIG at man er koblet på selv – også når man IKKE står på scenen (for hvordan kan du lede noen en plass du ikke er selv?). Som lovsangsleder har du faktisk et ansvar for at folk vet hva som foregår. Du har ikke ansvar for om folk velger å bli med, eller velger å stå på sidelinjen, men du har ansvaret for at de vet at det er et valg. Du har ansvar for å ikke stå i veien, og jeg vil nesten si, at det er ditt ansvar å la folk få den FRIHETEN de trenger til å velge. Jeg vil MYE heller ha en sal der alle sitter, med hendene i kryss, men med HJERTER som er med på lovsangen, enn en sal der ALLE står, med løftede hender, men føler seg tvunget, eller ikke forstår HVORFOR de skal gjøre det her. Målet mitt er ikke at alle skal lovsynge på samme måte, men at hjertene bak skal vær enstemmig. At vi VET hvorfor vi er her, vi er her for å gi ære til Han som fortjener det. Vi er her for å prise Jesus. Og det fortjener han, selv om det ikke skjer på mine premisser.
(så ble det litt langt, og fullstendig uten bilder, men noen tanker klarer jeg ikke illustrere...)
