Trough and trough

Frihet uten forbehold

Kjærlighet uten forbehold

Jeg blir aldri ferdig med tankesurreriet. Men det er kanskje like greit. For da er jeg jo på vei en plass. For det er helt rart. Når jeg er her nede, så har jeg plutselig ikke 100ting jeg må gjøre på kvelden. Og da får hodet tid til å surre. Og egentlig, så er det litt digg. Og egentlig, så er det ganske slitsomt og. Men det kom vell ikke som noe bombe.

Å sitte under et tre, i sola, med lovsang, CHILL lovsang på øret. Puste, og bare sveve inn i hodet en plass… Fytti så herlig. Og så evig lenge siden. Jeg har et ønske om at det livet som kommer frem når jeg taler, eller leder lovsang, eller av andre grunner stikker hodet mitt opp og frem, det skal være hele livet. Trough and trough. Det du ser er det som er der. Ingen skjult agenda. Ingen perfekt skapning. Men rett og slett ei som er på vei til å bli bedre kjent med Gud. Ei som fremdeles lærer at hun stadig vekk tar feil. Som lærer å puste. Som lærer å slappe av i nåden, uten å bli fullstendig passiv. Ei som fremdeles sliter med å ”elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.” (matt 22.37) Som synes det er deilig å høre at noen som har vært i ”gamet” lenger enn henne kjenner på det samme. For det er ikke lett. Det har vært lett. Men jeg føler meg alt for ung til å si at ”før, da klarte jeg det, men nå, nå er det så mye verre”. For det er ikke SÅ mye som er annerledes i livet mitt nå. Å elske er ikke en følelse for meg. Ikke i det hele tatt. Det er blitt et valg. Og jeg tror det er riktig, for jeg tror at å elske er så MYE større enn bare å føle at man elsker. Men av og til, så hadde det vært digg om følelsene og hang med. For det er litt lettere når man føler det samme som man vet. Av en eller annen merkelig grunn syns jeg nesten den siste delen er lettere. Den med ”all din forstand” . Men det er jo helt bakvendt.

Men(og man skal aldri begynne en setning med men, det både ser og høres ut som dårlig planlegging..), så er det det der med kjærlighet uten forbehold. Kjærlighet som bare elsker uansett. UANSETT. Hele tiden, alltid. Selv om. Og ikke på grunn av. En sånn kjærlighet, den kan vell ikke springe ut av følelser? I alle fall ikke mine. For de er på ingen som helst mulig måte stabile nok. Ikke alene. Ikke uten bestemmelsen.  Men så hadde det vært litt digg med en miks. Ikke bare fornuft og kunnskap. Men hele HJERTET og hele FORSTANDEN. Begge deler.

Så tenker jeg. Det kan jo hende det er greit at man ikke har funnet ut av alt helt enda. Så har man noe å gjøre resten av livet.

For egentlig, så er det ganske digg å ikke ha peiling. Å ikke vite. Jeg mener, så lenge det fører til at jeg leter.

Og jeg skal aldri slutte å  lete. I alle fall ikke når jeg funnet alt jeg tror det går an å finne.

Det er også en sånn bestemmelse.

Jeg liker å få tid til å lete skikkelig. Skikkelig grundig i bibelen. Bruke lupe og god tid.

Jeg gleder meg til å lære mer om Jesus, mer om livet, og mer om alt det som følger med.