Drømmeren vil tilbake

Jeg drømmer.

Jeg pleide drømme. Jeg pleide å drømme stort. Så hadde jeg bare en plan. En redningsbøye. Noe å holde fast i. Noe for å holde hodet over vannet. Det ble vanskelig å drømme. Å våge å drømme. Det ble hardt å gjøre noe mer enn å holde hodet over vannet. Jeg HATET når folk spurte meg om hva jeg drømte om (av og til misliker jeg det fremdeles litt..). Jeg har redusert drømmene mine. For å klare å puste. Redusert drømmene og holdt fast i Gud. Klamret meg fast i Han. Nektet å slippe taket. Prøvd å holde fokus. Og sakte, veldig sakte, så blir planene snudd på, drømmene pulverisert, så der blir plass til nye. Større. Mer.

For Gud er så mye større enn det øyet ser. Så mye større enn det hjertet vet. Så mye større enn det jeg håper på. Så mye større enn det som kan holde oss nede. Så mye større en det utrolig skumle første skrittet du tar, uten å holde fast i noe. Det første, vaglende skrittet.

Hei du,

Du som også har det sånn.

Som tok et sånt steg og som IKKE fikk stående applaus og vill jubel.

Du tar feil.

Du fikk det.

Jeg skal love deg en ting, at Gud hoppet av go’ stolen (også kjent som ”tronen”) i VILL jubel! Og der og da var der en seiersdans av gudommelige proporsjoner. Fordi Gud kjenner DEG. Og han vet hva det innbar å ta det steget for deg.

Ta det fra en drømmer, som fremdeles trener på å våge,

Noen ting blir knust for å gjøre plass til nye. Større. Mer.

Håp.