At man kan være så heldig.
Så heldig som det her. Jeg vet ikke om folk fatter det, men jeg synes det er så digg at jeg får det beste fra to verdener. Jeg får bruke tid på å studere Guds ord, gå skikkelig i dybden. Ha fantastiske lærere og engasjerte med studenter. Nydelig. Så får jeg reise hjem, hjem til tidenes ungdomsgjeng. Til Charge. Jeg er så glad i den gjengen. Har ikke vært borte lenger enn 4 dager, egentlig mer som 3.. og likevel, jeg gleder meg til å komme hjem. Til å møte staben og planlegge fremover. Bli med gjengen og sakte, men sikkert forandre byen min. Byen min, som jeg er så utrolig glad i. Jeg gleder meg sånn til å se hva fremtiden har for alle disse ungdommene. Alle disse herlige skapningene.
Av og til skulle jeg ønske de kunne se seg selv gjennom mine øyner. For jeg tror ikke de ser hvor bra de er. Jeg tror ikke kirka mi helt vet hvor bra den er heller.
Så tenker jeg litt. Om jeg klarer å se det bra her, om jeg klarer drømme lenger enn hva jeg egentlig kan se, hvor mye kulere ville det ikke vært å sett ting fra Guds øyner?
Det er da man stopper opp. Mitt i kaoset (for det er alltid litt kaos på Gardemoen..), tar seg en slurt kaffe, litt mat. Ser seg rundt på alle folkene og tenker. WOW. Tenk om alle disse kunne sett seg selv i Guds øyner. Hvordan ville verden vært da?
Men det.
DET er kult.
Like!
SvarSlett