Antisosial sosial kampanje.

Verden ser litt annerledes ut, og litt mer hjemmeværende ut en liten stund. Så her kommer noen helt konkrete råd fra meg, på hva man kan gjøre SAMMEN, på avstand. 

Jeg er et sosialt menneske. Jeg liker folk. Og elsker å være sammen. JA, jeg liker veldig godt å være alene også, og trenger en del sånn tid for å fungere, men det kan jo se ut som det muligens blir litt mye av dette fremover :)

Så først, for all del, benytt muligehten til å lade batteriene dine, puste med magen og gjør sånne ting som du kanskje vanligvis ikke har tid og overskudd til.

Når jeg slutta på folkehøyskole, for en liten evighet siden, så savna vi de vi hadde bodd og reist sammen med i ett år. Vi hadde et par ting vi gjorde i tiden etter, som gjorde at man følte man var sammen, selv mange mil fra hverandre.

Så her kommer en liste fra da, og litt andre ting.

1. Brettspill. Kan løses på flere måter. Noen spill holder det at en person har, men at alle f.eks har terninger. Så kan man bruke skype, google meets, eller lignende, og spille sammen. Jeg og Janne Cecilie pleide å spille «game of life» med hvert vårt brett, flyttet brikker for hverandre og gjorde noen små justeringer sånn at det funket på hver vår kant:) Jeg har store planer om å gjenninføre CyberBrettspillkvelder med familie eller venner et stykke unna;)
   (helt Sikker på at vi også kan gjøre dette med «Karriere» Maria!)
2. Spiller du online, så er det jo bare å «samle» gjengen som vanlig;)
3. Se en film sammen! Bli enig om en film, se samtidig, med eller uten telefonsamtale i gang, eller som med spill, skype, facetime, google meets o.l.
4. Bor dere i blokk/rekkehus og har ungene dine en venn i nabohuset? Hva med en gammeldags «telefon» med hyssing og pappkopper? Kan sprites/vaskes etter levering og før bruk:) så VIPPS kan man snakke OG lære litt om hvordan lydbølger fungerer.
5. CYBERkaffe/middag/Bursdag osv. Samle gjengen. Veldig gjerne, men gjør det digitalt.
6. Skriv brev. Send dem. Du kan kjøpe digitale frimerker, og bestille henting i din egen postkasse. Det er HELT sikkert noen som blir ekstra glad for en oppmuntring fremover:)
7. Hangman på snapp.
8. Strikkekafé.
9. Felles cyberlunch. Med noen andre som også trenger en pause i hjemmekontoret.

Vi skal ha fysisk avstand til hverandre fremover, men avstand trenger ikke hindre nærhet. Vær kreativ. Er vi gode på dette, så kan vi være så heldige at alle disse tiltakene for å hindre smitte virker «litt vell esktreme» når vi ser tilbake på det. Men da kan vi vite at det fungerte. At vi slapp ta umulige valg. Kanskje er vi så heldige at vi midt oppi kaoset, får sitte igjen med noen gode minner, fra ting vi gjorde sammen, men på asvtand. For det er sånn det er en stund nå, vi MÅ ha avstand. Kanskje blir vi flinkere å være sammen med de langt unna ellers også.

Er lov å håpe.

Er bra å ha det gøy.

En avslappa og rolig kropp er dessuten bedre rusta mot sjukdom.

Så våg ha det gøy, le litt, sammen med noen. Men gjør det online, eller på telefonen.

Har du noen tips og råd?

Her er plass til mange fler:)

God, DIGITAL klem fra Christina

14 ting jeg skulle ønske noen fortalte meg når jeg var 14.

(eller – ting jeg skulle ønske jeg hørte på)

Disse kommer ikke i kronologisk rekkefølge, de kommer hulter til bulter.

(Christina - ca 14 år.)

Du er ikke bedre enn alle andre. Jeg sier ikke at du ikke er fantastisk, bra, god, flink, fin, kjekk, morsom eller at du er dårlig. Jeg sier bare at du ikke er bedre enn de andre. Du feiler, eller kommer til å feile på ting du og. Så gi folk litt rom til å bomme på målet.

Du kommer til å oppleve at folk du tror det aller, aller beste om, gjør ting du ikke syns er ok. Eller ting du ikke forstår i det hele tatt. Når folk tar dumme/dårlige valg – så blir de ikke dårlige folk. De blir til folk som har tatt dårlige valg.

Du er en av dem.

Vær uenig. Våg å tenke sjøl. Les deg opp. På begge sider av uenigheten. Kjenn at du er uenig, at du er litt i opprør. Og ikke hold kjeft om det. MEN – gå inn i alt og husk at du kan ta feil. Du kommer mye lenger om du våger innrømme feil. Og du våger tenke at den andre kanskje har sett noe du ikke har sett, akkurat sånn som du har sett noe de ikke har sett.

Finn en kirke du trives i, ikke en perfekt kirke, men en kirke du trives i. Bygg den.

Det finnes måter å få kontroll på, eller sortert kaostanker. Det finnes slike måter som IKKE er destruktive. Finn dem. Ikke ødelegg deg selv. (vær så snill, noen av oss er fryktelig glad i deg)

Alt som kommer fra en talerstol trenger ikke være sant. Ikke sluk alt rått. Gå alltid til kilden sjøl. Bygg ditt eget liv med Jesus også – og ta med deg flere i den.

Bygg miljøet du er i. Det gjør du best med å også tenke sjøl. Det er OK å mene det samme som alle andre – dersom du også har tenkt gjennom ting sjøl. (vi har alt sagt at det er bra å være uenig.)

Tilgi folk.

Å tilgi folk betyr ikke at du fortsetter å la folk trakke på deg. Det betyr at du slipper taket i bitterheten. Noen ganger kan folk få fortsette å være en del av hverdagen din, andre ganger kan de ikke det. Men uansett utfallet der –tilgi dem. Det er best for din del. Bitterhet er direkte skadelig å leve med.

Du kommer ikke til å klare alt selv. SPØR om hjelp. Sørg for at du har noen (som er kobla på et bunnløst hav av nåde) du kan dele livet med. Noen som kan dele gleder, men som også tåler de stygge tingene.  IKKE forhast deg med valget av en sånn person. Vær klok. Be litt også. (kanskje kan det til og med i perioder rett og slett være en sjelesørger eller en psykolog. eller kanskje er du heldig nok til å ha foreldre, venner, slekt som kan være en sånn en og)

Når folk sier de er glad i deg – tro på dem.

Også når de ikke bruker akkurat de ordene. Folk har ulike måter å fortelle det på. Øv deg på å se dem, og øv deg på å være bevist på hvordan du viser det og.

Folk kan aldri høre det nok at noen er glad i dem.

Gå i kirka. Hver søndag. Uansett. Om ikke du får noe ut av det – så kan du hjelpe flere enn du tror bare ved å komme. Du bringer noe ingen andre har med. De trenger deg – akkurat som du trenger dem.

Dine grenser er DINE grenser. Ikke forvent at folk rundt deg hjelper deg å holde dem. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at de ville det, men sannsynligheten er stor for at de ikke gjør det. Dine grenser er ditt ansvar. Vær tydelig og klar. Vær LUR.

Noen ganger er det vondt, kjipt, og virkelig ikke gøy å beholde grensene, men jeg lover, det er verdt det. Det er så uendelig mye bedre enn å gå på kompromiss med dem.

Du er bra nok.

Alltid.

Også når du har bomma på målet. Ikke glem det.

Men mest av alt –len deg på Jesus. Alle andre kan falle og feile. Jesus står fast. Der vil du alltid være trygg.

-->

Kjære du ubrukelige.

Jeg sitter og veier for og i mot. Er dette en sånn tekst jeg kan legge ut nå, eller bør jeg vente til jeg er ovenpå igjen? Til jeg ikke føler meg lett ubrukelig selv? Gjør det at teksten veier tyngre? Eller gjør det den til et pitty party? For det er ikke det som er poenget med den. Men så er målet med skribleveggen at dette skal være en plass for skriblerier, for halvferdige og ferdige tanker. Hvor maska ikke skal henge så høyt.

 Så den kommer nå.

 Rykende fersk.

 Om man kan si sånt.

 Så får du ikke lov å tenke at jeg trenger oppmuntring. Ikke her, ikke nå.

 Denne er ikke til meg - denne er til alle de andre ubrukelige.

Kjære du ubrukelige!

Du som ikke klarer gjennomføre noe så godt som du vil. Du som ikke lærer av feil du har gjort før. Du som ikke gjør noe godt nok, eller mer enn godt nok. Du som lar tankene sirkulere rundt deg selv. Du som ikke kobler på når det lovsynges eller når man ber. Som oppdager at tankene nok en gang, har vandret på egne stier, når du egentlig skulle være flink å lytte. Du som ikke klarer lære noe nytt, i alle fall ikke skikkelig. Du som bare blir god, eller ok, men ikke skikkelig flink. 

Du som er sliten, du som er sliten, men ikke forstår helt hvorfor. Du som er sliten, men som ikke synes du har gjort nok til å bli sliten. Du som føler du burde hatt mer krefter. Du som helst vil sove. Du som tenker du ikke egentlig har noe å komme med.

Du tar feil.

Du er ikke ubrukelig. 

Du er faktisk ikke ubrukelig. Og skulle du, mot all formodning, være det likevel, så er uansett ikke poenget med deg at du skal kunne brukes. Du skal være. Og du skal være deg. Du skal være fri. Og du er ikke alene om å føle deg ubrukelig.

Jeg har følt meg ubrukelig.

Jeg føler meg til tider fullstendig ubrukelig.

Jeg er også klinklinkende klar over at det ikke er sant, og at det er ganske langt fra sant, men jeg snakker ikke om hva jeg vet, jeg snakker om hvordan det føles.

Jeg har følt meg som en som kan gjennomføre ganske mange oppgaver, men gjennomfører de helt greit. Man fyller et tomrom, men har ikke noe mer å komme med. Fyller plassen, til det kommer noen som kan gjøre jobben bedre. Man gjør det som trengs, fordi der ikke er noen andre som kan akkurat nå. Ikke fordi man har noen spesielle gaver eller talenter på området. Man er bare flink å gjøre akkurat det som trengs.

Dette er virkelig ikke et pittyparty. Jeg vet hvem jeg er. Jeg vet hvem som bor i meg. Jeg vet hva som bor i meg. Jeg vet at følelsene er ekte selv om de ikke taler sant.

Jeg ville bare minne deg også på det.

Du som også merker at hele verden alltid krever litt til.

Kjære du ubrukelige.

Du er ikke alene om å føle det sånn. Det var egentlig bare det jeg ville si til deg. 

Ja, også ville jeg minne deg på at selv om du føler det sånn, så er det ikke sant. Selv om følelsene er ekte, så lyver de noen ganger.

Bare så du vet det.

Du er ikke ubrukelig.

Du er bra. Du er bra nok. Du er MER enn bra nok. Sannsynligheten er stor for at jeg til og med syns du er kul.

Du er mer enn nok. Du er deg.

Det er virkelig mer enn godt nok. Allerede før du har gjort en dritt.

Og det, det gjelder både deg og meg.

40 år med takk!

Jeg setter meg på flyet i dag, skal hjem en tur. Hjem for å feire 4 av de viktigeste voksne menneskene i mitt liv. 4 av de aller største forbildene mine. 4 som har vist meg hvordan livet kan leves, på stødig grunn, hele livet gjennom.

            Mamma og pappa ha vært gift i 40 år. De hadde dobbelt bryllup med Tante Aud og Onkel Steinar. Dette er 4 mennesker som har hatt mye å si i livet mitt. Logisk nok har mamma og pappa hatt litt mer å si sånn på daglig basis, enn hva onkel og tante har.  Likevel, tante og onkel- man skal lete lenge for å finne så fine forbilder som dem!

Tante og onkel har vært viktige, og er viktige mennesker i mitt liv. Å Være på ferie med dem, var alltid trygt, sjukt morsom, veldig inspirerende! Uavhengig av om mamma og pappa også var med. De har levd ærlige trosliv, gjennom alt som har skjedd i livet. De drømmer og bygger. De utvider grenser, satser på nye ting, tar imot nye oppdrag, og utvider Guds rike. Jeg syns det er inspirerende å se, jeg syns det er stas å følge med på.
Jeg er så takknemlig for vise ord fra tante. Av og til har vi fått satt oss ned og pratet litt. Hun har en egen evne til å vise meg andre måter å tenke, uten et snev av dom. Man snakker sammen, og jeg går fra samtalen med ett litt annet syn på ting. Nye tankeprosesser er i gang.

Tante og onkel er deilig sprø. Og jeg ELSKER når vi er sammen med dem. Derfor rotta alle barna seg sammen, og tvang foreldra våre til å feire, for vi elsker å ha muligheten til å være sammen. Alle sammen. Kjære fine Vikestad familien! Takk for at dere er like mye venner, familie, søsken som det Jacobsen er. Jeg er glad i dere!
Takk for at dere har vist deres måte å være familie på! Deres måte å være åpne, rause, gode, gjestfrie, sprø, latterfulle og villig til å ta imot ei niese som plutselig befant seg på Oppdal, og venninna hennes, nsetter så pris på måten dere har levd livet. Jeg setter sånn pris på at jeg hele livet har kunnet vite at dere latterfulle og viår de rett og slett trengte en pause fra reisefølget. Dere er fine folk!

Mamma og pappa. HVOR begynner jeg?

Takk.

Takk for alt dere har vist meg, sammen.

Takk for at dere har holdt sammen, takk for at dere har støttet hverandre. Takk for at dere har vært trygge, tydelige, strenge, gode, stabile foreldre.

Ikke perfekte.

Men gode, ærlige og åpne. Jeg setter så utrolig pris på den barndommen jeg har hatt. Jeg setter så pris på måten dere har levd livet. Jeg setter sånn pris på at jeg hele livet har kunnet vite at dere var der. Uansett. Dere var der om jeg trengte dere midt på natta, om jeg var sjuk, om jeg var frisk, om jeg var sur, om jeg var blid. Og jeg knuste ting eller ikke. Takk for at når jeg har gjort noe jeg ikke skulle, så har dere alltid tatt tid til å forklare hvorfor dere reagerer som dere gjør. Ikke bare reagert.

Takk for at dere var strengere enn alle andre (sånn føltes det i alle fall tidvis XD). Litt vell strenge med innetid  kanskje;P haha!

Men takk for at dere med det viste at dere brydde dere. Og TAKK for tilliten når jeg ble eldre. Takk for at dere stolte på meg.

Takk for bensin og diesel, takk for en bil som sto til låns.

Takk for at dere lytter. At dere har øre til å høre på mine bekymringer. Mine spørsmål. Takk for åpne diskusjoner om tro og tvil.

Takk for at dere har vært så trygge, så tålmodige, så hjelpsomme, så rause at jeg fremdeles ikke nøler med å ringe dere når det er noe jeg er usikker på.

Takk for at dere ber.

Og takk for at dere har hatt med dere Jesus i hele ekteskapet. Takk for at dere bruker tid med Gud.

Takk for at dere tok oss med i kirka. Også når vi ikke syns det var noe gøy.

Takk for at dere gjorde søndagen til kirkedag.

Takk for kloke ord om det som kommer fra en scene. Takk for at dere pushet oss til å bruke vårt eget hode, og lese vår egen bibel også.

Takk for at dere viser at dere er glad i hverandre! Jeg LIKER veldig godt at det plutselig kan komme fra pappa, at han gleder seg så veldig til bare han og mamma skal på en eller annen tur. Så syns jeg også det er veldig morsomt at han like etterpå følte behov for å forsikre meg at han også syns det var kjekt når vi var med, men at det liksom var litt ekstra koselig å bare være de to og. Jeg liker det så veldig godt.

Takk for at dere har levd ærlige liv. At dere aldri har vært redd for å fortelle at man kan være veldig uenige, men man finner ut av det. Takk for at dere har lært oss å bruke fornuften, og mint oss på at hodet er en gave fra Gud, det er fint om vi bruker det av og til.

Takk for at dere også har vært flinke på å be oss om tilgivelse, de gangene dere kanskje gjorde noe dere angret på –for det har i alle fall vist meg at det går bra å reagere litt feil, men at det da er viktig å rydde opp. Det er plass til å være menneske. Man trenger ikke være perfekt.

Takk for et hjem med mye latter! Og MINST like mye popcorn!

Takk for at dere har vært flinke å fortelle meg at dere er glad i meg. Og for at dere har vist det på andre måter og.

Jeg liker at jeg vet at når mamma har vaska og rydda rommet ”mitt” når jeg kommer hjem på besøk, så veit jeg at det er hennes måte å vise at hun er glad i meg.

Jeg liker at jeg veit at når det ramler en tyggispakke, eller en sjokolade i fanget mitt når jeg svapper kanaler, så har pappa tenkt at han er glad i meg, så viser han det sånn.

Dere er utrolig fine foreldre.

Jeg er stolt over å være en av deres barn.

Dere er morsomme, sånn helt seriøst.

Dere er vise.

De 40 åra dere har vært gift viser så veldig mye. Det viser kraften i et ja. Kraften i et valg. Det viser at det går an.

De viser også kraften av å ha med seg Jesus, hele livet. I alle ting. For er det noe jeg har lært av foreldra mine, så er det at det er der kraften ligger. Kraften ligger ikke bare i valget, men kraften ligger i å også ta med seg nåden inn i det hele. Nåden som ikke bare er en pyntegjenstand, en greie du fikk en gang i livet, men en kraft til hele livet. En kraft som gjør det mulig å gjøre et helt liv, sammen. Som gjør det mulig å stå trygt, også når livet er vanskelig, når folk, kirke, omgivelser skuffer.

Jeg tror ikke at mamma og pappa har hatt et ekteskap fullstendig uten krangler. Jeg har ikke hørt noe særlig til krangler, men de har fortalt, de har vært ærlig, de har vært åpne, de har vært trygge.

Det er de som gjør livet sammen.

Uansett hvordan livet er, og de gjør det sammen med Jesus.

Ofte i forbindelse med en kirke, men grunnmuren er Jesus, ikke kirka som organisasjon. Det tenker jeg også er visdom å ta med seg.

Folk skuffer.

Jesus fikser.

Sånn har det alltid vært.

Sånn vil det alltid være.

Jeg knuser ting, pappa tilgir.

Jeg veit pappa fortsetter å tilgi, men jeg kan godt slutte å knuse ting nå.

Jeg har kort lunte og krassesvar, mamma kommer med gode råd, og en påminnelse om at sånn snakker man ikke til folk. Selv ikke de man er glad i.

40 år.

40 år er lenge. Det er lengre enn halvparten av livet til foreldrene mine. Det er lenger enn jeg har levd. Det er lenger enn noen av barna deres har levd.

For 40 år siden sa min mamma og pappa ja til å leve et helt liv sammen. De sa ja til oppturer, nedturer, glede, sorg, barn, barnebarn, hverdager, festdager, grå dager, glade dager. De sa ja til å gjøre dem sammen.

            De sa ikke ja til et liv av fløyen, uten noe stress eller bry, eller krangler, eller diskusjoner. De sa ja til å gjøre livet sammen. Hele livet.

Resultatet av deres ja er fire barn, og barnebarn.

Det er også 4 barn som er trygge, glade, åpne, ærlige, kranglete, vrange, B-mennesker, ett A-menneske, pratsomme, stille, ulike, pliktoppfyllende, noen av oss er litt late, alle er vanvittig glad i familien, og slekta.

Vi har fått det beste og det værste fra foreldra våre. Og jeg er i alle fall UTROLIG takknemlig! Vi har vell egentlig ikke fått så mye av det værste… sånn egentlig, men det klinger så bra når du skriver begge deler;)

Det jeg prøver å si til dere er dette:

Takk !
Jeg er glad i dere!

Alle 4!

Mamma, pappa, tante Aud og onkel Steinar!

Takk.

Hvor er erfaringen din?

Jeg har vært på tur.
For en opplevelse.

Jeg savner fjell.

Tenker jeg vil hjem. Er ikke så mye fjell i Oslo. Nå er det fine turmuligheter likevel altså. Men ikke like mye fjell. Man blir sliten på en annen måte.

Det skjer noe når jeg går oppoverbakker. Jeg får tenkt. Tømt hodet. Det er en fryd.

Selv om det er slitsomt.

Er ikke blitt noe klokere.

Vet fremdeles hva jeg vil, men ikke hvordan jeg skal få det til.

Digg?

Nja.

Men så reiste vi på tur.

Fred i sjela.

Fine folk.

MASSE fine folk. Og natur. Høstfarger. Mat. Ro. Folk, flere folk. Gode samtaler,

Fremdeles ingen løsning.

Usikker på hva jeg vil.

Nei. Når jeg vil. Usikker på når. Ikke hvor.

Hvordan vet man at man er ferdig et sted?

Hvordan vet man når man skal gå videre?

HEI alle dere med mer livserfaring enn meg, jeg trenger en kopp kaffe, eller te, så trenger jeg visdommen din. Erfaringen din.

Joda. Man trenger de yngre, man skal huske på yngre generasjoner. Man skal legge til rette for dem. De er fremtiden, men HEI!

Du på 90 – (sikkert VELDIG mange av dem som leser her…) JEG VIL HA LIVSVISDOMMEN DIN!

Eller du på 40, 50, 60, 70, 80.

Jeg vil SE at livet med Gud funker. HELE veien.

Jeg vil høre at selv når det stormer så står man trygt på Ham. HELE veien.

Jeg tror på det når yngre folk forteller – men WOW.

Et HELT liv.

Et HELT liv.

Kanskje har ikke alt vært supert hele tiden?

Kanskje har man hatt lyst å gi opp?

Kanskje har man gitt opp?

Men hvorfor er du FREMDELES hos Gud?

Hvorfor er du fremdeles i kirken – etter at den har skuffet deg? For det tipper jeg den har.

Jeg har opplevd at den har det. Og jeg er ikke 30 en gang. Jeg er bare halvveis til 52.

Jeg vet at Jesus er nok for hele livet, men det hadde vært så deilig å få høre mer fra de som har opplevd det og.

Jeg skulle gjerne hørt mer fra dere – også når jeg var 14.
Kanskje er det ikke alt man tar til seg med en gang, men noen ting henter man frem når man plutselig møter situasjoner i livet.

Tenk om man kunne møte vanskelige situasjoner, valg, med litt kunnskap fra generasjonen før.

Er det bare meg som hadde elsket det?

Jeg tror vi er flere som savner mer av visdommen til de som har gått foran.

Det betyr ikke at ALT skal gjøres på samme måte, for tidene skifter.

Men Gud står fast. HJERTET kan være det samme.

Gud er den samme. Alltid.

Så da kommer vi kanskje lenger, om vi bygger på hverandres erfaringer, istedenfor å begynne på nytt?

La ingen forakte deg fordi du er ung.

Men la ikke noen gjemme deg bort i en krok bare fordi ”du er gammel” heller.

Ting du allerede vet (4)

Men dette er ting jeg har lært om livet.

Livet kan planlegges. Mye av livet kan planlegges i alle fall. Mye er lurt å planlegge. Jeg liker planer. Og når jeg var 14 hadde jeg planen for de neste 10 årene helt klar. I alle fall når det kom til hvilke skoler, land og byer jeg skulle bo i. Det er så trygt og godt å vite hvor du skal. Og jeg hadde et mål for øyet, og her var planen for å nå den.

Om du er nysgjerrig var planene ca sånn:

1. -       musikklinja i Ålesund
2. -       halvt år med jobb, for å spare penger til:
3. -       ettårig Dts, med fotofokus på Hawaii
4. -       ett år i jobb for å spare penger til:
5. -       3 år på Hillsong Collage (hjem å jobbe for å spare opp igjen penger mellom årene)

Og om du nå telte over og tenkte: men dette ble jo ikke 10 år..! Så gjentar jeg at dette var planen når jeg var 14. Jeg tenkte at å fullføre ungdomskolen var en selvfølge. =)

            Jeg har ikke fullført en eneste av disse planene. Jeg bodde i alle fall i planlagt by frem til fylte 19. Etter det har ingenting stemt. Jeg har samme mål for øyet. Nesten i alle fall. Men veien dit har blitt helt annerledes enn hva jeg hadde tenkt. Nå er det faktisk 12 år siden den 10årsplanen var klar. Og MYE har skjedd på 12 år. Veldig mye.

På 12 år har jeg lært at noen ting krever hardt arbeid. That’s it. Hardt arbeid. Ja, og tålmodighet. I massevis. Mye krever utholdenhet, noen ganger må man fortsette på ren og skjær vilje. Somoftest holder ikke viljen, det er stort sett  viktig, riktig og lurt og også hente med seg Gud for å nå målet.

På disse 12 årene har jeg lært at livet ikke alltid blir slik man planlegger. Noen ganger blir livet veldig slitsomt. Selv en optimist kan ha lange, tunge perioder i livet. Å sette en standard for livet, noe man tar valgene sine ut i fra er bra, men det kan likevel skje at man tar valg man angrer på. Du kommer til å skuffe deg selv. Alle kan gjøre feil. Og alle kan gjøre sånne feil som man tror er sykt lett å unngå. Og en selvfølge at man selv skal klare. TIL og med du. Til og med meg.

            Selv om du hele tiden har Gud med på laget, så kan det skje at man av og til vender det døve øret til, spesielt når man er i ferd med å ta litt dårligere valg. Gode mennesker tar også dårlige valg. Her må jeg bare raskt nevne at jeg er usikker på om jeg mener det i det hele tatt finnes gode mennesker. For jeg tenker at det ikke finnes dårlige mennesker, så da finnes det vell ikke mennesker som er gode heller? Ikke sånn tvers igjennom. Da er det i alle fall for min del blitt lettere å forholde seg til at det kun finnes mennesker. Og mennesker tar gode og dårlige valg. Noen er kommet seg dit at veldig mange av (de synlige i alle fall) valgene er gode, mens andre sliter med en 50/50% eller lavere. Uansett er vi mennesker. Og ingen av oss er bare gode, eller bare dårlige.

 Ingen av oss klarer å gå gjennom hele livet oppreist. Alle tar vi omveier. Alle møter vi motstand. Alle opplever vi at livet slettes ikke blir slik vi hadde tenkt. Og ingen har vell opplevd at livet bare går en vei; rett frem. De fleste opplever vell heller livet slik:

Og jeg tenker;

            kanskje er det ikke så dumt at livet mitt ikke er der jeg hadde planlagt at det skulle være. For det jeg har lært mest om de siste 12 årene, det er at jeg er så langt i fra perfekt som det går an. Jeg er så avhengig av Gud som du får det. Jeg er å heldig at jeg vet at jeg trenger Jesus. Jeg vet at livet ikke blir slik jeg hadde tenkt.

Så har jeg fått se at sånn er det for de aller fleste rundt meg. Noen ting i livet setter dype spor. Og noen ganger roter vi det til for oss selv, og dem rundt oss.

            Da er det fint å huske at alle mine livsfloker, de skremmer ikke Gud.

Mine svingete veier, floker, huller i veien, omveier, u-svinger, sinte dager, ødelagte planer, dårlige valg, korte lunte, ingen av dem klarer å skremme vekk Gud. Og ingen av dem klarer å ødelegge hans plan så mye at den ikke kan gjennomføres.

            For Gud er Gud. Og jeg er meg. Den dagen jeg sa ”Her er jeg Jesus, ta livet mitt, du kan få det. Bruk det som du vil”. Så visste Jesus hva han fikk. Gud var klar over det faktum at dette mennesket jeg nå tok imot, dette mennesket jeg elsker så uendelig høyt, det er ett ødelagt individ, og vi vil trenge hele hennes liv for å få henne frisk, fri og hel igjen. Han vet at jeg kommer til å rote det til. MANGE ganger. Likevel, så tok Han imot. Likevel bruker Han meg. Og gjennom alle mine livsfloker og usvinger, så klarer Han igjen og igjen å vende det til noe godt. Igjen og igjen får jeg se hvordan Han har vært til stede og ordnet opp.

Så da tenker jeg, når jeg får så mange nye muligheter hele tiden. Da skylder vell jeg å også gi dem jeg møter nye muligheter?

For livet kan planlegges, det er greit å ha en plan å gå ut i fra. Det er lurt å ha en plan for hvordan man skal nå målet, men så må man huske at livet sjeldent blir slik vi planlegger.

Og sånn er det for alle menneskene du møter.