"Få flere barn"

 «Få flere barn»

“Vi vil at folk skal få flere barn. Det er jo verdens mest hyggelige ting!”

«Norge trenger at dere får flere barn» 

(oppfordring fra ulike politikere)

Ok!

MEN - får vi tilrettelagt så det er mulig å få barn i løpet av f.eks studietid, uten å tape penger på det? Slik at vi rekker å få flere barn? 

Nei, ikke egentlig? Så da er det lurest å vente. Ok. Det er greit, vi skal prøve å få et par likevel.

Når man først får barn da, er fødetilbudene og oppfølgingen av foreldre og barn lagt opp slik at man faktisk er godt ivaretatt og opplever seg trygg, under det som i utg.pkt har krevd 1 000vis av liv gjennom historien?

Ikke det nei..? Man opplever at det er for lite arbeidskraft og tid på føde/barsel avdelinger ja. Jaha.

Det går jo stort sett bra, heldigvis.

Da er det vel i det minste lagt til rette for at man kan få være hjemme de to første leveårene, uten å drives økonomisk i senk, når man prøver å lage nye, trygge skattebetalere til staten? Siden det er så mye forskning som sier at de to første leveårene er veldig viktig for utviklingen til disse nye skattebetalerne vi er i ferd med å skape. Du vet, de som skal sørge for klingene mynt i kassa - sånn at vi kan ha sykehus, skoler, og gode syke/pleiehjem når vi trenger dette i fremtiden?

Nei? Man får være hjemme med lønn til de er nesten ett år.. (Ja, det er 12 måneder permisjon totalt altså, men noe av dette er også før ungen er født)

Ikke til to år altså? Sånn som forskningen..? Bare uten lønn det siste året? Ja.. Ok.

Samfunnet er altså lagt opp slik at det for mange er tilnærmet umulig å være hjemme lenger enn max ett av de to årene da. Med mindre man har masse oppsparte midler. Greit.

Så, dersom man HAR spart opp litt midler, så er det vel bare gull å være hjemme litt ekstra? Så får samfunnet de stabile skattebetalerne sine.

Hva sier du?

Da taper man pensjon? Vanligvis meldes man ut av pensjon og forsikringsordninger hos arbeidsgiver? Og mister retten på sykepenger? I tillegg til at man ofte faller langt bak i lønnskøen?

Ja. jaha..

Men, fikk de ikke med seg at vi ikke tok fri - men prøver å bygge trygge voksne skattebetalere her? Være til stede, så den fremtidige skattebetaler får det den trenger for å utvikle seg til en god, stabil og sunn voksen skattebetaler?

Og at vi bare prøver å få det til å gå rundt med den ammingen, som man i følge WHO, helst bør gjøre til barnet er 2år? Siden det er helsemessig gunstig for barnet, og dermed også storsamfunnet?

Vi har rett på ammefri? Så bra! - men DET høres jo bra ut! Da kan man jo i det minste få til det i de to årene da.

Så deilig at det er en reell mulighet for ammefri, som ikke bare arbeidstaker og arbeidsgiver må ta kostnaden for alene - for staten er med på det, sant? Siden det er deres ønskede skattebetalere vi utvikler?

Ikke det? Man har rett på alt man trenger av ammefri ja, men kun en time betalt, frem til ungen er ett år, og det er arbeidsplassen som må ta kostnaden for dette?

Ja… Ikke sant.

Men etter det året da?

Rett på ammefri til de er to år, ja, men uten lønn.

De vet at å amme og pumpe overhode ikke er fri, sant? At kroppen til den som fødte ennå er i hormonell ubalanse, og at det fremdeles er tilnærmet umulig å få nok søvn til å fungere godt..? Og at å amme er veldig bra for helsen til den fremtidige skattebetaleren?

Da er det vel i alle fall slik at når begge foreldrene må i jobb, så er det lagt opp slik at man får barnehageplass når man trenger det?

Kun opptak i august, ja, dersom den nye skattebetaleren er født før desember.

Også har de ikke krav på plass før de fyller ett år. Så man får plass i barnehagen etter at man egentlig, rent økonomisk burde vært tilbake på jobb? Og da kanskje ganske lenge etter at ungen er ett år?

Det høres jo litt upraktisk ut?

Men man får kontantstøtte, sier du? Dersom ungen er over 13 måneder, yngre enn 19 måneder  og ennå ikke har fått Bhg plass?

Supert! Så da dekker det tapet av lønn da, siden noen må være hjemme med den lille, fremtidige skattebetaleren?

Det er 7 500 kroner i måneden ja..

Vell. Det er jo litt mindre enn en full lønn altså, men det hjelper jo litt selvfølgelig..

Men da må det vell, i det minste, være  lagt opp til mer enn nok arbeidskraft i barnehagene - så de som jobber der kan få ha overskudd til å se, høre, trygge og utvikle disse sunne, gode skattebetalerne våre, og ha overskudd til å stå i jobbene sine i mange år?

Nei.. stort sett minimumsbemanning ja, og ikke en lønn å rope hurra for heller.

Nei..

Er dere sikker på at dere ville vi skulle få flere barn?

Diverse linker for de spesielt interesserte:

• - WHO om amming: https://www.who.int/health-topics/breastfeeding#tab=tab_2

• - Ammefri; https://ammehjelpen.no/ammefri/ (Arbeidsgiver som betaler den ene timen med lønn)

• - Få flere barn: https://www.nrk.no/ytring/erna-solberg-onsker-seg-flere-barn.-det-er-det-god-grunn-til-1.14352172

• - Få flere barn : https://www.nrk.no/norge/statsministeren-bekymret-over-lave-fodselstall-1.14362212

• - Få barn, det er hyggelig:  https://www.vg.no/nyheter/i/MnLVnm/trygve-slagsvold-vedum-og-kjersti-toppe-oppfordrer-til-at-nordmenn-skal-faa-flere-barn

• De første 1000 dagene av barnets liv: https://www.uis.no/nb/forskning/hvordan-pavirker-livets-1000-forste-dager-barnets-fremtid

• - Barnets utvikling 0-5 år https://www.bufdir.no/foreldrehverdag/baby/utvikling/barnets-utvikling-0-5-ar/

• - Barnehjernens utvikling - https://www.med.uio.no/om/aktuelt/blogg/2023/barnehjernens-utvikling-de-minste-barna.html

• - Foreldrepenger: https://www.nav.no/foreldrepenger

• - Permisjon https://info.altinn.no/starte-og-drive/arbeidsforhold/permisjoner-og-ferie/rettigheter-ved-graviditet-fodsel-adopsjon-og-omsorg-for-sma-barn/

• - permisjon: https://www.arbeidstilsynet.no/lonn-og-ansettelse/permisjoner/foreldrepermisjon/

• - Kontantstøtte: https://www.nav.no/kontantstotte

• - studie og barn: https://www.studenterspor.no/rettigheter-og-økonomi/student-og-gravid/4530a 

Bare noen tanker man har gjort seg, etter at man fikk førstemann. Og vi er latterlig fornøyd med BHG vår. bare så det er nevnt. 

Men å kombinere 100% stilling (som man politisk ønsker at kvinnen også skal ut i etter endt permisjon) med en på under 2, som man også kunne tenke seg å se litt mer enn 3/4 våkentimer i døgnet, er vanskelig å få til. I alle fall når man helst vil prestere på jobb, være til stede hjemme, og junior plukker opp hver eneste sykdom som er mulig å ta med seg hjem fra nevnte barnehage. Snart er vi tom for egenmeldingsdager - og året er ikke halvveis ennå.

Nevnte jeg at man ennå ikke sover fulle netter? (ja, ungen sover på eget rom)

Og helt til sist.

Dette er uten tvil det dummeste økonomiske valget jeg har tatt. Både på kroner/øre og energi.

Men jeg hadde, utrolig nok, gjort det om igjen.

Self Care og hvilepuls.

Self care.
 

Det er i vinden, som aldri før. Eller som alltid..?

Men noen ganger er jeg usikker på om det er ansiktsmaskene, joggeturen, salaten, sjokoladeplaten eller den timen for deg sjøl som er viktig.

Alt dette (jeg lyver. Joggetur er ikke med i «alt») er ting jeg har fått tid til, og får til å prioritere med jevne mellomrom. Men sporadisk tid til selvpleie, noen minutter å rømme fra hverdagen...

Jeg undrer – har jeg sett helt feil på dette?

 

Jeg tror jo pusterom og pauser er viktig. Men kanskje har jeg lagt for lite vekt på hverdagen min. På å langsiktig bygge en hverdag man trives med. Et liv som gir overskudd. Joda, av og til så blir man sliten, av og til så har man for mye. Men siden jeg var 15 (sånn ca) så har tempoet vært konstant høyt, planene har vært mange, og kalenderen full. Man skal rekke jobb, skole, venner, kirke, hobbyer, til dels prøve å være sunn og være fullt til stedet. I alt man gjør. Aktivitetene har endret seg i løpet av årene, mengden har vært mer eller mindre konstant.

Så skal man vokse, utvikle seg. Ta på seg mer ansvar. Være et godt forbilde.

Få nye venner, huske alle de gamle. Se de rundt seg, huske på seg selv. Ikke la de tynnslitte nervene gå utover noen andre enn deg selv.

Og med jevne mellomrom har smerten i brystkassen kommet, pulsen steget, brekninger på morningen og stresset har tatt over. Musikken måtte være høy, og ta over plassen i hodet. Tingene som man egentlig kunne hente energi fra orket man ikke. 

 

Jeg kan ikke sette fingeren helt på når det begynte.

Jeg kan ikke være alene om å ha kjent på dette.

Men hva om man klarte å bygge en hverdag man ikke trenger å rømme fra?

 

 

Vi flytta tilbake til Vestlandet, ny del for meg. Men tilbake likevel.

Etter 10 år i Oslo, med alt som jeg elsker med Oslo, så har det så langt, likevel vært fantastisk å kjenne at hvilepulsen er tilbake.

På generell basis. Stresset slipper taket.

Spontane besøk.

Nok tid.

Ikke full kalender.

 

Jeg savner endel ting med Oslo altså. Jeg savner mange fine folk, og jeg savner kirkefamilien. Men jeg savner ikke tempoet. Jeg har ikke lært meg hvordan jeg klarer å holde den hvilende rytmen, inn- og utpust i god takt i en by som alltid har noe man burde fått med seg.

Men jeg kan ikke skylde på Oslo, for dette begynte lenge før jeg flyttet dit. 

 

Jeg håper at jeg får brukt tiden nå, med så lite som skjer, på å bygge en hverdag jeg ikke trenger å rømme fra. En hverdag med en god rytme.

Til å ta gode, langsiktige valg, og velge vaner med omhu.

Jeg gleder meg til pandemi-k er over. Til ting begynner på igjen, til jeg kan finne meg en ny kirkefamilie, til man kan gjøre ennå flere besøk, og få enda flere lavterskel besøk, med et hus som ikke er strøkent.

Men jeg håper også at jeg kan ta med meg hvilepulsen, at jeg kanskje endelig har lært noe om hverdag og hvilepuls.

At jeg endelig, i en alder av 32 kan ha lært meg å bygge en hverdag som gjør at smerten i brystkassen, stress brekninger og hodepine ikke kommer tilbake.

 

For jeg er veldig glad i den nye hverdagen min.

Lave skuldre, lav puls, god tid og overskudd.

Og lange, dype, innpust.

Så dype at man har mer rom, energi, tid og hjerte til alle menneskene rundt seg.

 

 

Hei lille venn!

 Hei lille venn! Litt oppdateringer fra ca 25 år frem i tid:

-Du blei ikke dyrlege, Marinbiolog, pastor eller superstjerne, men har på en eller anna måte endt opp som regnskapsfører, og du elsker faktisk jobben din.

- Du synger fremdeles alt du gjør, og dikta tekster om alt som faller deg inn i øyeblikket. Men du har lært deg å sjekka at det ikke er så alt for mange folk rundt deg når du gjør det.

- Du har fått katt..! To stykk!

- Du gifta deg ikke med nabogutten (han gifta seg med ett av de aller fineste menneska du veit om, så det gikk bra at han sa nei når du var 4). Og sjøl gifta du deg med favorittpersonen din. Han blir faktisk med å synge de rare sangene. OG det hender han også danser.

- Du skal lære at du kan være så glad i folk at det gjør fysisk vondt i kroppen når noe skjer dem. Og at du kan bli så glad i barn som ikke er dine egne at du tror hjerte skal sprenge.

- Det vondeste øyeblikket i livet ditt er ikke lenger en gang du fikk kjeft for noe du gjorde. Eller når mamma trakk tanna di uten lov. Eller når du ikke fikk bli med å leike. Du opplever øyeblikk som du tror du ikke skal overleve. Men det går bra. Det blir bra.

- Du lære at verden ikke er sort/hvit, men et hav av nyansa.

- Du lære at fine folk kan gjøre heilt uforståelige ting. Men at dem likevel er folk. Ofte likevel fine folk, dem er bare på vei dem også.

- Også lære du så uendelig mye om deg sjøl. Du ditt stabeist

- Poenget mitt er at livet ditt blir sabla fint. Du har verdens fineste familie, og den vokser med ennå flere fine folk. Du er så heldig! Også får du ha med deg troa di heile veien. Du får oppleve at den tåler alt.

- Og du får aldri oppleve å kjøpe din første bolig sjøl du gifta deg til et sjarmerende hus, i en by du ikke har hørt om ennå. Men du kommer til å bli glad i den og!

- Kos deg med sandkassa så lenge.

Antisosial sosial kampanje.

Verden ser litt annerledes ut, og litt mer hjemmeværende ut en liten stund. Så her kommer noen helt konkrete råd fra meg, på hva man kan gjøre SAMMEN, på avstand. 

Jeg er et sosialt menneske. Jeg liker folk. Og elsker å være sammen. JA, jeg liker veldig godt å være alene også, og trenger en del sånn tid for å fungere, men det kan jo se ut som det muligens blir litt mye av dette fremover :)

Så først, for all del, benytt muligehten til å lade batteriene dine, puste med magen og gjør sånne ting som du kanskje vanligvis ikke har tid og overskudd til.

Når jeg slutta på folkehøyskole, for en liten evighet siden, så savna vi de vi hadde bodd og reist sammen med i ett år. Vi hadde et par ting vi gjorde i tiden etter, som gjorde at man følte man var sammen, selv mange mil fra hverandre.

Så her kommer en liste fra da, og litt andre ting.

1. Brettspill. Kan løses på flere måter. Noen spill holder det at en person har, men at alle f.eks har terninger. Så kan man bruke skype, google meets, eller lignende, og spille sammen. Jeg og Janne Cecilie pleide å spille «game of life» med hvert vårt brett, flyttet brikker for hverandre og gjorde noen små justeringer sånn at det funket på hver vår kant:) Jeg har store planer om å gjenninføre CyberBrettspillkvelder med familie eller venner et stykke unna;)
   (helt Sikker på at vi også kan gjøre dette med «Karriere» Maria!)
2. Spiller du online, så er det jo bare å «samle» gjengen som vanlig;)
3. Se en film sammen! Bli enig om en film, se samtidig, med eller uten telefonsamtale i gang, eller som med spill, skype, facetime, google meets o.l.
4. Bor dere i blokk/rekkehus og har ungene dine en venn i nabohuset? Hva med en gammeldags «telefon» med hyssing og pappkopper? Kan sprites/vaskes etter levering og før bruk:) så VIPPS kan man snakke OG lære litt om hvordan lydbølger fungerer.
5. CYBERkaffe/middag/Bursdag osv. Samle gjengen. Veldig gjerne, men gjør det digitalt.
6. Skriv brev. Send dem. Du kan kjøpe digitale frimerker, og bestille henting i din egen postkasse. Det er HELT sikkert noen som blir ekstra glad for en oppmuntring fremover:)
7. Hangman på snapp.
8. Strikkekafé.
9. Felles cyberlunch. Med noen andre som også trenger en pause i hjemmekontoret.

Vi skal ha fysisk avstand til hverandre fremover, men avstand trenger ikke hindre nærhet. Vær kreativ. Er vi gode på dette, så kan vi være så heldige at alle disse tiltakene for å hindre smitte virker «litt vell esktreme» når vi ser tilbake på det. Men da kan vi vite at det fungerte. At vi slapp ta umulige valg. Kanskje er vi så heldige at vi midt oppi kaoset, får sitte igjen med noen gode minner, fra ting vi gjorde sammen, men på asvtand. For det er sånn det er en stund nå, vi MÅ ha avstand. Kanskje blir vi flinkere å være sammen med de langt unna ellers også.

Er lov å håpe.

Er bra å ha det gøy.

En avslappa og rolig kropp er dessuten bedre rusta mot sjukdom.

Så våg ha det gøy, le litt, sammen med noen. Men gjør det online, eller på telefonen.

Har du noen tips og råd?

Her er plass til mange fler:)

God, DIGITAL klem fra Christina

14 ting jeg skulle ønske noen fortalte meg når jeg var 14.

(eller – ting jeg skulle ønske jeg hørte på)

Disse kommer ikke i kronologisk rekkefølge, de kommer hulter til bulter.

(Christina - ca 14 år.)

Du er ikke bedre enn alle andre. Jeg sier ikke at du ikke er fantastisk, bra, god, flink, fin, kjekk, morsom eller at du er dårlig. Jeg sier bare at du ikke er bedre enn de andre. Du feiler, eller kommer til å feile på ting du og. Så gi folk litt rom til å bomme på målet.

Du kommer til å oppleve at folk du tror det aller, aller beste om, gjør ting du ikke syns er ok. Eller ting du ikke forstår i det hele tatt. Når folk tar dumme/dårlige valg – så blir de ikke dårlige folk. De blir til folk som har tatt dårlige valg.

Du er en av dem.

Vær uenig. Våg å tenke sjøl. Les deg opp. På begge sider av uenigheten. Kjenn at du er uenig, at du er litt i opprør. Og ikke hold kjeft om det. MEN – gå inn i alt og husk at du kan ta feil. Du kommer mye lenger om du våger innrømme feil. Og du våger tenke at den andre kanskje har sett noe du ikke har sett, akkurat sånn som du har sett noe de ikke har sett.

Finn en kirke du trives i, ikke en perfekt kirke, men en kirke du trives i. Bygg den.

Det finnes måter å få kontroll på, eller sortert kaostanker. Det finnes slike måter som IKKE er destruktive. Finn dem. Ikke ødelegg deg selv. (vær så snill, noen av oss er fryktelig glad i deg)

Alt som kommer fra en talerstol trenger ikke være sant. Ikke sluk alt rått. Gå alltid til kilden sjøl. Bygg ditt eget liv med Jesus også – og ta med deg flere i den.

Bygg miljøet du er i. Det gjør du best med å også tenke sjøl. Det er OK å mene det samme som alle andre – dersom du også har tenkt gjennom ting sjøl. (vi har alt sagt at det er bra å være uenig.)

Tilgi folk.

Å tilgi folk betyr ikke at du fortsetter å la folk trakke på deg. Det betyr at du slipper taket i bitterheten. Noen ganger kan folk få fortsette å være en del av hverdagen din, andre ganger kan de ikke det. Men uansett utfallet der –tilgi dem. Det er best for din del. Bitterhet er direkte skadelig å leve med.

Du kommer ikke til å klare alt selv. SPØR om hjelp. Sørg for at du har noen (som er kobla på et bunnløst hav av nåde) du kan dele livet med. Noen som kan dele gleder, men som også tåler de stygge tingene.  IKKE forhast deg med valget av en sånn person. Vær klok. Be litt også. (kanskje kan det til og med i perioder rett og slett være en sjelesørger eller en psykolog. eller kanskje er du heldig nok til å ha foreldre, venner, slekt som kan være en sånn en og)

Når folk sier de er glad i deg – tro på dem.

Også når de ikke bruker akkurat de ordene. Folk har ulike måter å fortelle det på. Øv deg på å se dem, og øv deg på å være bevist på hvordan du viser det og.

Folk kan aldri høre det nok at noen er glad i dem.

Gå i kirka. Hver søndag. Uansett. Om ikke du får noe ut av det – så kan du hjelpe flere enn du tror bare ved å komme. Du bringer noe ingen andre har med. De trenger deg – akkurat som du trenger dem.

Dine grenser er DINE grenser. Ikke forvent at folk rundt deg hjelper deg å holde dem. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at de ville det, men sannsynligheten er stor for at de ikke gjør det. Dine grenser er ditt ansvar. Vær tydelig og klar. Vær LUR.

Noen ganger er det vondt, kjipt, og virkelig ikke gøy å beholde grensene, men jeg lover, det er verdt det. Det er så uendelig mye bedre enn å gå på kompromiss med dem.

Du er bra nok.

Alltid.

Også når du har bomma på målet. Ikke glem det.

Men mest av alt –len deg på Jesus. Alle andre kan falle og feile. Jesus står fast. Der vil du alltid være trygg.

-->

Kjære du ubrukelige.

Jeg sitter og veier for og i mot. Er dette en sånn tekst jeg kan legge ut nå, eller bør jeg vente til jeg er ovenpå igjen? Til jeg ikke føler meg lett ubrukelig selv? Gjør det at teksten veier tyngre? Eller gjør det den til et pitty party? For det er ikke det som er poenget med den. Men så er målet med skribleveggen at dette skal være en plass for skriblerier, for halvferdige og ferdige tanker. Hvor maska ikke skal henge så høyt.

 Så den kommer nå.

 Rykende fersk.

 Om man kan si sånt.

 Så får du ikke lov å tenke at jeg trenger oppmuntring. Ikke her, ikke nå.

 Denne er ikke til meg - denne er til alle de andre ubrukelige.

Kjære du ubrukelige!

Du som ikke klarer gjennomføre noe så godt som du vil. Du som ikke lærer av feil du har gjort før. Du som ikke gjør noe godt nok, eller mer enn godt nok. Du som lar tankene sirkulere rundt deg selv. Du som ikke kobler på når det lovsynges eller når man ber. Som oppdager at tankene nok en gang, har vandret på egne stier, når du egentlig skulle være flink å lytte. Du som ikke klarer lære noe nytt, i alle fall ikke skikkelig. Du som bare blir god, eller ok, men ikke skikkelig flink. 

Du som er sliten, du som er sliten, men ikke forstår helt hvorfor. Du som er sliten, men som ikke synes du har gjort nok til å bli sliten. Du som føler du burde hatt mer krefter. Du som helst vil sove. Du som tenker du ikke egentlig har noe å komme med.

Du tar feil.

Du er ikke ubrukelig. 

Du er faktisk ikke ubrukelig. Og skulle du, mot all formodning, være det likevel, så er uansett ikke poenget med deg at du skal kunne brukes. Du skal være. Og du skal være deg. Du skal være fri. Og du er ikke alene om å føle deg ubrukelig.

Jeg har følt meg ubrukelig.

Jeg føler meg til tider fullstendig ubrukelig.

Jeg er også klinklinkende klar over at det ikke er sant, og at det er ganske langt fra sant, men jeg snakker ikke om hva jeg vet, jeg snakker om hvordan det føles.

Jeg har følt meg som en som kan gjennomføre ganske mange oppgaver, men gjennomfører de helt greit. Man fyller et tomrom, men har ikke noe mer å komme med. Fyller plassen, til det kommer noen som kan gjøre jobben bedre. Man gjør det som trengs, fordi der ikke er noen andre som kan akkurat nå. Ikke fordi man har noen spesielle gaver eller talenter på området. Man er bare flink å gjøre akkurat det som trengs.

Dette er virkelig ikke et pittyparty. Jeg vet hvem jeg er. Jeg vet hvem som bor i meg. Jeg vet hva som bor i meg. Jeg vet at følelsene er ekte selv om de ikke taler sant.

Jeg ville bare minne deg også på det.

Du som også merker at hele verden alltid krever litt til.

Kjære du ubrukelige.

Du er ikke alene om å føle det sånn. Det var egentlig bare det jeg ville si til deg. 

Ja, også ville jeg minne deg på at selv om du føler det sånn, så er det ikke sant. Selv om følelsene er ekte, så lyver de noen ganger.

Bare så du vet det.

Du er ikke ubrukelig.

Du er bra. Du er bra nok. Du er MER enn bra nok. Sannsynligheten er stor for at jeg til og med syns du er kul.

Du er mer enn nok. Du er deg.

Det er virkelig mer enn godt nok. Allerede før du har gjort en dritt.

Og det, det gjelder både deg og meg.

De små, grønne monstrene.

Jeg kommer til å skrive litt om noe jeg syns er skikkelig ubehagelig nå. Noe jeg virkelig ikke liker med meg selv. Noe som gjør at det noen ganger bare knytter seg  i magen. En av de skikkelig stygge tingene ved meg.

Du kan slappe av – det kommer nok ikke noen store avsløringer her altså.

Kanskje ble du skuffa nå. Sorry, men jeg driver ikke skandale blogg. Jeg bare lufter tanker innimellom.

Og nå har jeg tenkt litt. Eller. Plutselig oppdaga noe om meg selv, som jeg egentlig var klar over, men det bare ble så tydelig.

”Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, slaven eller slavekvinnen hans, oksen eller eselet hans eller noe annet som hører din neste til. ”

Dette er vell forholdsvis enkelt? Jeg mener i alle fall for oss som faktisk har sånn ca alt man trenger, og enda litt til.

Sjøl gjør jeg av og til et poeng av å si ting som ”jeg misunner deg ikke det der, jeg unner deg virkelig det, jeg bare har lyst på det selv og.”

Og jeg tenker. DET er faktisk ikke så farlig.

Det som skremte meg var første reaksjons på noens GODE nyhet. Heldigvis var det ikke noe jeg fikk vite face to face. For første reaksjon var klump i magen. Og en vond ekkel følelse av å bli forbigått nok en gang.

DET kjenner jeg er et problem.

Det er da misunnelse, eller begjær om du vil, blir stygt. Når du ikke en gang kan glede deg over andres glede.

Når jeg, som ikke bruker lang tid på å bli glad i folk, som har følelsene skrevet med blokkbokstaver på utsida, ganske ofte, når jeg ikke klarer å glede meg, over noe som virkelig er noens gode nyheter, hva gjør jeg da?

Jeg har ingen gode svar.

Jeg må bare nok en gang innse at jeg er et menneske. Og at for alle de gangene jeg tror jeg har kommet meg litt lenger, så dukker det opp noe fra innerst inne –som jeg ikke liker.

Stort sett klarer jeg heldigvis å glede meg over andres gleder, men nå vet jeg at de finnes.

De grønne, små monstrene. Som stjeler glede.

Det er vell kanskje et lite steg i rett retning for å bli kvitt dem.

Det første steget jeg tok var å si ”hei Jesus, DET må vi jobbe med.”

Vell – etter at sjokket la seg.

Så jeg tror det går bra.

Men de er der. Og det er når jeg glemmer at jeg fortsatt er på vei. Fortsatt avhengig av nåden, fortsatt et uferdig bygg, at små, grønne monstre får vokse.

Så om ikke annet, så gjorde klumpen i magen meg nok en gang klar over dette:

Det er nåde for det stygge i livet mitt.

Det er nåde for de tingene jeg helst ikke vil slippe ut i lyset.

Og vi er mennesker.

Gud er Gud, og han er fullstendig klar over at jeg bare er nok et menneske.

Han slutter ikke bruke meg likevel- selv med de små, grønne.

Så lukk øyna. Pust ut, sett ord på ting. Gi det fra deg. Plutselig så slipper kanskje klumpen i magen taket.

Jeg heier på oss jeg.

Jeg og Jesus, med hver våre pom pons heier på deg.

*GoTeamGO