Self care.
Det er i vinden, som aldri før. Eller som alltid..?
Men noen ganger er jeg usikker på om det er ansiktsmaskene, joggeturen, salaten, sjokoladeplaten eller den timen for deg sjøl som er viktig.
Alt dette (jeg lyver. Joggetur er ikke med i «alt») er ting jeg har fått tid til, og får til å prioritere med jevne mellomrom. Men sporadisk tid til selvpleie, noen minutter å rømme fra hverdagen...
Jeg undrer – har jeg sett helt feil på dette?
Jeg tror jo pusterom og pauser er viktig. Men kanskje har jeg lagt for lite vekt på hverdagen min. På å langsiktig bygge en hverdag man trives med. Et liv som gir overskudd. Joda, av og til så blir man sliten, av og til så har man for mye. Men siden jeg var 15 (sånn ca) så har tempoet vært konstant høyt, planene har vært mange, og kalenderen full. Man skal rekke jobb, skole, venner, kirke, hobbyer, til dels prøve å være sunn og være fullt til stedet. I alt man gjør. Aktivitetene har endret seg i løpet av årene, mengden har vært mer eller mindre konstant.
Så skal man vokse, utvikle seg. Ta på seg mer ansvar. Være et godt forbilde.
Få nye venner, huske alle de gamle. Se de rundt seg, huske på seg selv. Ikke la de tynnslitte nervene gå utover noen andre enn deg selv.
Og med jevne mellomrom har smerten i brystkassen kommet, pulsen steget, brekninger på morningen og stresset har tatt over. Musikken måtte være høy, og ta over plassen i hodet. Tingene som man egentlig kunne hente energi fra orket man ikke.
Jeg kan ikke sette fingeren helt på når det begynte.
Jeg kan ikke være alene om å ha kjent på dette.
Men hva om man klarte å bygge en hverdag man ikke trenger å rømme fra?
Vi flytta tilbake til Vestlandet, ny del for meg. Men tilbake likevel.
Etter 10 år i Oslo, med alt som jeg elsker med Oslo, så har det så langt, likevel vært fantastisk å kjenne at hvilepulsen er tilbake.
På generell basis. Stresset slipper taket.
Spontane besøk.
Nok tid.
Ikke full kalender.
Jeg savner endel ting med Oslo altså. Jeg savner mange fine folk, og jeg savner kirkefamilien. Men jeg savner ikke tempoet. Jeg har ikke lært meg hvordan jeg klarer å holde den hvilende rytmen, inn- og utpust i god takt i en by som alltid har noe man burde fått med seg.
Men jeg kan ikke skylde på Oslo, for dette begynte lenge før jeg flyttet dit.
Jeg håper at jeg får brukt tiden nå, med så lite som skjer, på å bygge en hverdag jeg ikke trenger å rømme fra. En hverdag med en god rytme.
Til å ta gode, langsiktige valg, og velge vaner med omhu.
Jeg gleder meg til pandemi-k er over. Til ting begynner på igjen, til jeg kan finne meg en ny kirkefamilie, til man kan gjøre ennå flere besøk, og få enda flere lavterskel besøk, med et hus som ikke er strøkent.
Men jeg håper også at jeg kan ta med meg hvilepulsen, at jeg kanskje endelig har lært noe om hverdag og hvilepuls.
At jeg endelig, i en alder av 32 kan ha lært meg å bygge en hverdag som gjør at smerten i brystkassen, stress brekninger og hodepine ikke kommer tilbake.
For jeg er veldig glad i den nye hverdagen min.
Lave skuldre, lav puls, god tid og overskudd.
Og lange, dype, innpust.
Så dype at man har mer rom, energi, tid og hjerte til alle menneskene rundt seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar