40 år med takk!

Jeg setter meg på flyet i dag, skal hjem en tur. Hjem for å feire 4 av de viktigeste voksne menneskene i mitt liv. 4 av de aller største forbildene mine. 4 som har vist meg hvordan livet kan leves, på stødig grunn, hele livet gjennom.

            Mamma og pappa ha vært gift i 40 år. De hadde dobbelt bryllup med Tante Aud og Onkel Steinar. Dette er 4 mennesker som har hatt mye å si i livet mitt. Logisk nok har mamma og pappa hatt litt mer å si sånn på daglig basis, enn hva onkel og tante har.  Likevel, tante og onkel- man skal lete lenge for å finne så fine forbilder som dem!

Tante og onkel har vært viktige, og er viktige mennesker i mitt liv. Å Være på ferie med dem, var alltid trygt, sjukt morsom, veldig inspirerende! Uavhengig av om mamma og pappa også var med. De har levd ærlige trosliv, gjennom alt som har skjedd i livet. De drømmer og bygger. De utvider grenser, satser på nye ting, tar imot nye oppdrag, og utvider Guds rike. Jeg syns det er inspirerende å se, jeg syns det er stas å følge med på.
Jeg er så takknemlig for vise ord fra tante. Av og til har vi fått satt oss ned og pratet litt. Hun har en egen evne til å vise meg andre måter å tenke, uten et snev av dom. Man snakker sammen, og jeg går fra samtalen med ett litt annet syn på ting. Nye tankeprosesser er i gang.

Tante og onkel er deilig sprø. Og jeg ELSKER når vi er sammen med dem. Derfor rotta alle barna seg sammen, og tvang foreldra våre til å feire, for vi elsker å ha muligheten til å være sammen. Alle sammen. Kjære fine Vikestad familien! Takk for at dere er like mye venner, familie, søsken som det Jacobsen er. Jeg er glad i dere!
Takk for at dere har vist deres måte å være familie på! Deres måte å være åpne, rause, gode, gjestfrie, sprø, latterfulle og villig til å ta imot ei niese som plutselig befant seg på Oppdal, og venninna hennes, nsetter så pris på måten dere har levd livet. Jeg setter sånn pris på at jeg hele livet har kunnet vite at dere latterfulle og viår de rett og slett trengte en pause fra reisefølget. Dere er fine folk!

Mamma og pappa. HVOR begynner jeg?

Takk.

Takk for alt dere har vist meg, sammen.

Takk for at dere har holdt sammen, takk for at dere har støttet hverandre. Takk for at dere har vært trygge, tydelige, strenge, gode, stabile foreldre.

Ikke perfekte.

Men gode, ærlige og åpne. Jeg setter så utrolig pris på den barndommen jeg har hatt. Jeg setter så pris på måten dere har levd livet. Jeg setter sånn pris på at jeg hele livet har kunnet vite at dere var der. Uansett. Dere var der om jeg trengte dere midt på natta, om jeg var sjuk, om jeg var frisk, om jeg var sur, om jeg var blid. Og jeg knuste ting eller ikke. Takk for at når jeg har gjort noe jeg ikke skulle, så har dere alltid tatt tid til å forklare hvorfor dere reagerer som dere gjør. Ikke bare reagert.

Takk for at dere var strengere enn alle andre (sånn føltes det i alle fall tidvis XD). Litt vell strenge med innetid  kanskje;P haha!

Men takk for at dere med det viste at dere brydde dere. Og TAKK for tilliten når jeg ble eldre. Takk for at dere stolte på meg.

Takk for bensin og diesel, takk for en bil som sto til låns.

Takk for at dere lytter. At dere har øre til å høre på mine bekymringer. Mine spørsmål. Takk for åpne diskusjoner om tro og tvil.

Takk for at dere har vært så trygge, så tålmodige, så hjelpsomme, så rause at jeg fremdeles ikke nøler med å ringe dere når det er noe jeg er usikker på.

Takk for at dere ber.

Og takk for at dere har hatt med dere Jesus i hele ekteskapet. Takk for at dere bruker tid med Gud.

Takk for at dere tok oss med i kirka. Også når vi ikke syns det var noe gøy.

Takk for at dere gjorde søndagen til kirkedag.

Takk for kloke ord om det som kommer fra en scene. Takk for at dere pushet oss til å bruke vårt eget hode, og lese vår egen bibel også.

Takk for at dere viser at dere er glad i hverandre! Jeg LIKER veldig godt at det plutselig kan komme fra pappa, at han gleder seg så veldig til bare han og mamma skal på en eller annen tur. Så syns jeg også det er veldig morsomt at han like etterpå følte behov for å forsikre meg at han også syns det var kjekt når vi var med, men at det liksom var litt ekstra koselig å bare være de to og. Jeg liker det så veldig godt.

Takk for at dere har levd ærlige liv. At dere aldri har vært redd for å fortelle at man kan være veldig uenige, men man finner ut av det. Takk for at dere har lært oss å bruke fornuften, og mint oss på at hodet er en gave fra Gud, det er fint om vi bruker det av og til.

Takk for at dere også har vært flinke på å be oss om tilgivelse, de gangene dere kanskje gjorde noe dere angret på –for det har i alle fall vist meg at det går bra å reagere litt feil, men at det da er viktig å rydde opp. Det er plass til å være menneske. Man trenger ikke være perfekt.

Takk for et hjem med mye latter! Og MINST like mye popcorn!

Takk for at dere har vært flinke å fortelle meg at dere er glad i meg. Og for at dere har vist det på andre måter og.

Jeg liker at jeg vet at når mamma har vaska og rydda rommet ”mitt” når jeg kommer hjem på besøk, så veit jeg at det er hennes måte å vise at hun er glad i meg.

Jeg liker at jeg veit at når det ramler en tyggispakke, eller en sjokolade i fanget mitt når jeg svapper kanaler, så har pappa tenkt at han er glad i meg, så viser han det sånn.

Dere er utrolig fine foreldre.

Jeg er stolt over å være en av deres barn.

Dere er morsomme, sånn helt seriøst.

Dere er vise.

De 40 åra dere har vært gift viser så veldig mye. Det viser kraften i et ja. Kraften i et valg. Det viser at det går an.

De viser også kraften av å ha med seg Jesus, hele livet. I alle ting. For er det noe jeg har lært av foreldra mine, så er det at det er der kraften ligger. Kraften ligger ikke bare i valget, men kraften ligger i å også ta med seg nåden inn i det hele. Nåden som ikke bare er en pyntegjenstand, en greie du fikk en gang i livet, men en kraft til hele livet. En kraft som gjør det mulig å gjøre et helt liv, sammen. Som gjør det mulig å stå trygt, også når livet er vanskelig, når folk, kirke, omgivelser skuffer.

Jeg tror ikke at mamma og pappa har hatt et ekteskap fullstendig uten krangler. Jeg har ikke hørt noe særlig til krangler, men de har fortalt, de har vært ærlig, de har vært åpne, de har vært trygge.

Det er de som gjør livet sammen.

Uansett hvordan livet er, og de gjør det sammen med Jesus.

Ofte i forbindelse med en kirke, men grunnmuren er Jesus, ikke kirka som organisasjon. Det tenker jeg også er visdom å ta med seg.

Folk skuffer.

Jesus fikser.

Sånn har det alltid vært.

Sånn vil det alltid være.

Jeg knuser ting, pappa tilgir.

Jeg veit pappa fortsetter å tilgi, men jeg kan godt slutte å knuse ting nå.

Jeg har kort lunte og krassesvar, mamma kommer med gode råd, og en påminnelse om at sånn snakker man ikke til folk. Selv ikke de man er glad i.

40 år.

40 år er lenge. Det er lengre enn halvparten av livet til foreldrene mine. Det er lenger enn jeg har levd. Det er lenger enn noen av barna deres har levd.

For 40 år siden sa min mamma og pappa ja til å leve et helt liv sammen. De sa ja til oppturer, nedturer, glede, sorg, barn, barnebarn, hverdager, festdager, grå dager, glade dager. De sa ja til å gjøre dem sammen.

            De sa ikke ja til et liv av fløyen, uten noe stress eller bry, eller krangler, eller diskusjoner. De sa ja til å gjøre livet sammen. Hele livet.

Resultatet av deres ja er fire barn, og barnebarn.

Det er også 4 barn som er trygge, glade, åpne, ærlige, kranglete, vrange, B-mennesker, ett A-menneske, pratsomme, stille, ulike, pliktoppfyllende, noen av oss er litt late, alle er vanvittig glad i familien, og slekta.

Vi har fått det beste og det værste fra foreldra våre. Og jeg er i alle fall UTROLIG takknemlig! Vi har vell egentlig ikke fått så mye av det værste… sånn egentlig, men det klinger så bra når du skriver begge deler;)

Det jeg prøver å si til dere er dette:

Takk !
Jeg er glad i dere!

Alle 4!

Mamma, pappa, tante Aud og onkel Steinar!

Takk.

Kjære deg - husk å puste.

Noen ganger er livet litt mye.

Noen ganger er det litt mye liv. Litt mye å bære.

Jeg er ikke mer enn 27. Jeg er ikke gift, jeg har ikke barn, men der er nok av folk i livet man tenker man kan hjelpe å bære byrder for.

Det er nok av ansvar man kan plukke opp.

Jeg syns det er en god ting.

At man er der for hverandre.

At man kan hjelpe å bære.

Men noen ganger plukker man opp litt mye, uten å gi noe videre selv.

Jeg har blitt flinkere å se det, før det er gått for langt.

Funnet måter å lette trykket på.

Men ikke hver gang.

Jeg pleier ikke dele noe her, før jeg er ferdig med å jobbe gjennom ting. Før trykket har lettet, eller om man plutselig har oppdaget noe man syns bare bør deles. Eller bare hadde lyst å skrive, så man skrev.

Men akkurat nå klarer jeg ikke fylle lungene med luft. Jeg puster, men det er korte drag.

Jeg spiser, men med konstant kvalme klarer man ikke trykke i seg for mye.

Det blir små åndedrag, små måltider, små pusterom.

Og jeg er ikke sikker på hva jeg kan slippe taket i.

For man kan ikke slippe ting som ikke klarer seg om man slipper. Men da må man slippe de tingene som faktisk gir energi.

De tingene som ikke tømmer en for krefter.

Men her er greia.

Jeg veit det kommer til å gå bra.

Jeg veit jeg må slippe taket i noe. Og jeg skal slippe taket i noe.

Jeg veit jeg må lufte hodet.

Finne et fjell å springe på.

Jeg veit også at jeg har vært raudårlig på å hente krefter på rett sted.

Jeg er ikke langt borte fra Gud, småpraten er der heile tida. Men den å sette seg ned. Faktisk fylle på. La Han få plukke av bekymringer og byrder, det har jeg ikke brukt tid på.

Det å faktisk kjenne på at man ikke trenger strekke til. At det er greit. At man ikke trenger være nok, alltid. Det har jeg glemt. Og når man bare ser hvor man ikke strekker til selv, men glemmer å se etter at der hvor jeg stopper –  der fortsetter Gud. Da kan man bli veldig, veldig sliten. For selv om denne kroppen kan bære veldig mye mer enn man skulle tro, så er den også vanvittig svak i seg selv. Styrken min er ikke meg, har aldri vært meg. Styrken min har alltid vært at hos Gud er jeg trygg. Alltid. I alt.

Jeg veit det her kommer til å gå bra.

Jeg kommer ikke til å knekke denne gangen heller.

For jeg rakk å se det før det gikk alt for langt. Denne gangen og.

Fordi det aldri er for sent å vende seg mot Gud.

Fordi man finner venner man kan prate med og – uten at det drar dem ned i kaoset.

Fordi man en gang har tatt seg tid til å bruke krefter på å pugge Bibelvers, eller bli bedre kjent med Gud. Fordi man før har brukt masse tid på å henge med Jesus. Fordi man har brukt tid på å lagre noen sannheter i hjertet, i sjelen. Noen ting som dukker opp, akkurat når man trenger dem. Helt av seg selv, når man ikke har krefter til å leite det opp selv.
Fordi når man får lettet på trykket, så klarer man å puste igjen.

Så her sitter jeg. Etter alt for lang tid uten skikkelig meg og Gud tid. ALT for lang. Flaut lang. Og anbefaler deg å bruke tiden når kreftene er der. For når de ikke er det, så trenger du det du har hentet før.

Og husk å pust.

Kjære deg.

Husk å puste.

Dypt.

Skikkelig.

Også når du har mest lyst å krølle deg sammen i en ball.

Det hender livet blir sånn.

Også for oss som egentlig har det sabla bra.

Og det er lov det og.

Det er lov å kjenne på at livet blir for mye.

Det er lov å kjenne på at man ikke er nok.

Det er bare lettere om du da kanskje klarer la noen andre bære.

La noen andre løfte litt.

Så du kan puste.

Du har bært nok for andre før.

Du kan slippe taket i skyldfølelsen.

Du trenger ikke være alt for alle.

Det kan du ikke uansett.

Det er det bare Gud som kan.

Og akkurat nå – så kan du ha nok, med å hente krefter hos Jesus.

Du skal til og med slippe å be.

Du skal få lov å konsentrere deg om å puste.

Du skal få slippe å løfte en finger.

Du skal få lov å være.

Og akkurat nå, så er det kanskje nok.

Hva skal man med bønn om man ikke venter svar?

Jeg har levd et helt liv.

Og jeg har fått være en del av en familie som ber. Hele livet. I alle ting.

Noen ganger sammen. Ofte hver for oss.

Jeg har fått rusle inn på kjøkkenet, og funnet mamma med en kaffekopp og bibelen åpen, i bønn. Ofte.

Jeg har bladd meg gjennom pappas fullstendige utslitte bibel (han har kjøpt ny nå) som er full av farger og skriblerier.

Jeg har fått sett levde liv.

Og jeg har fått merke troen på bønn.

Likevel – så ber jeg ofte bønner som er vanskelig å se svaret på. Bønner som ikke er konkrete. Sånne generelle bønner.

Slapp av. De er fine de! Gud hører dem og, og jeg tror han svarer dem.

Det er bare det, at det er ikke så lett å se svaret på sånne bønner.

De bønnene jeg husker, det er de gangene jeg har valgt å være skikkelig konkret. For da har jeg også fått sett og hørt svaret.

Skikkelig konkret.

Det er de gangene som etter hvert gjør det lettere for meg å kjenne igjen Guds stemme i en situasjon.

Det har vært ganger når jeg har lagt konkrete situasjoner framfor Gud. Når jeg har sagt, Gud – dette er ikke noe jeg kan dele med noen nå, men jeg trenger at noen ber! Jeg trenger å vite at jeg kan stole på deg. At du hører, at du lytter og at du har satt noen til å be.

Jeg tenker på to situasjoner nå.

En gang på kirketur, hvor vi sto og ba, og jeg kjente at nå trenger jeg at noen ber for meg. Men jeg våger ikke spørre noen om det, så jeg ber Gud. Og personen ved siden av meg legger handa på skuldra mi og ber.

I den andre satt jeg på en buss. I en ny by, med et fullstendig sønderknust hjerte, og en situasjon jeg ikke følte jeg eide, en situasjon som ikke var min å dele. Så jeg hadde ingen andre enn Gud å gå til.

Og der, etter noe som var mer ett tankesukk enn en bønn, men konkret ønske og hva jeg trengte. Så svarer han.

For der tikker det inn en melding, hvor det ganske enkelt står at vedkomne ber, Gud minnet dem på meg.

Og 100kg løftes av skuldrene mine.

Gud ser.

Jeg vet det jo – men det er godt å få SE det og.

Jeg kan STOLE på Gud. Hele tiden.

Og når vi husker det – så våger vi be om det.

Så har vi den gangen jeg så at planen jeg fulgte ikke var Gudsplan, men min reserveplan. (jeg sier ”den” gangen, som om det bare har skjedd en gang..) Men jeg bestemte meg for at nå gir jeg Jesus alt.

Og jeg ramset opp. Alt. Alle håp, alle drømmer. ALT. og kjente at denne gangen slapp jeg taket i alt, og jeg hadde ingenting igjen.

Så rusler jeg ut fra kirka. Uten å ha fortalt noen hva som skjedde. Ser opp på himmelen og gir Gud beskjed. Nå har du fått ALT. og jeg aner ikke hva jeg skal plukke opp igjen, og hva som skal få ligge. Nå må du gi meg KLAR og tydelig tale.

Det går en uke.

Jeg er med å lede lovsang, og plutselig er der en som kjenner han har en hilsen fra Gud.

Og det som er veldig gøy, er at den er til meg. Og den er så konkret. Han bruker samme ord som jeg gjorde når jeg la fra meg ting. Og han plukker opp igjen noen av de tingene jeg hadde gitt fra meg.

En klar bønn. Og et tydelig svar.

Trygg.

Han ser. Han vet. Han har kontroll.

Så siste:

Jeg skulle lede lovsang, det er første gang på LENGE jeg skal lede noe team.

Og helt ærlig, jeg er vilt nervøs. Det var 4 år siden sist. Jeg ber for søndagen og for teamet, og det er en ting jeg kjenner jeg vil be om. Jeg vil at teamet skal være trygge. Det skal være trygt, de skal få slappe av, de skal få lede salen inn i tilbedelse, og de skal selv få være trygg.

Jeg ber. Jeg forteller ikke.

Hva slags tilbakemelding får man etter søndagen?

Folk i temaet sier spesifikt at de følte seg så trygg.

Folk i salen sier at det var så trygt på scena.

Gud er kul.

Han kan gjøre så vanvittig mye.

Hva om vi våger å begynne å stole på Ham?

Hva om vi våger å bruke tid i bønn?

Hva om vi våger være mer konkret?

Hva om vi våger å be som om Gud faktisk svarer?

Hva om vi våger å be, som om vi var fri for frykt?

Hva om vi våger være fri?

-        - først i bønn, så kan det få forme og smitte resten av livet.

Tenk å være så trygg, at man kan slippe taket og være helt fri.

En vårdag i Mars.

Jeg og mørketid er ikke verdens beste match. Sånn er det bare. Sånn er det sikkert for flere enn meg og. Vinteren er mørk. Heldigvis har vi snø og kuldegrader.

Men det skjer noe når vårsola titter frem.

Når det begynner å bli vår. Når gresset blir grønnere, knoppene popper frem, og en og annen blomst gjør et forsøk på å slå seg løs, selv FØR snøen slipper taket. Fordi den vet våren er på vei.

Med sola i øya og musikk på øret får hodet lov å vandre dit det vil.

I dag vandret det til tre (snart fire) mennesker jeg rett og slett elsker.

Først vandret hodet til ett stykk Giske som er på vei. Ett menneske jeg ikke har møtt ennå, men jeg venter på deg! Jeg blir bare tanta. Men jeg vet allerede dette:

Jeg er glad i deg!
Du er så heldig at du blir født inn i familie som elsker deg.

En familie som vil elske deg, uansett hva du gjør eller ikke gjør. RESTEN av livet. Hele livet ditt. Uansett hva.

Spiller ingen rolle hva du kan, eller ikke kan. Hvilke farge du får på øynene dine, hvem du ligner på, hvor mye eller lite krøller du får i håret. Jeg vet jeg er glad i deg alt. Har ikke møtt deg ennå, men jeg gleder meg. Jeg kommer sikkert ikke til å henge veeeeeldig mye med deg de første månedene, men resten av slekta der hjemme kommer til å sloss om å få holde deg.

Så har du allerede tre eldre søstre, tre jenter jeg er så glad i at jeg ikke vet helt hvor jeg skal gjøre av meg. Tre svært ulike individ, men fantastiske egenskaper alle tre!

De er så bra!

De er noen av de fineste, fresheste og kuleste jeg vet. Og jeg er glad i dem.
Bare så dere vet det jenter, jeg er glad i dere. Unasett. Alltid. Hva enn som skjer resten av livet, dere har fått plass i hjertet mitt, og den er deres. UANSETT hva som skjer. UANSETT hva dere finner på.
Jeg er GLAD i dere! Savner dere, og gleder meg til å bo i samme by som dere igjen.

Jeg er så GLAD i dere! Dere er fine, herlige, morsomme, kule, tøffe, rå, hysterisk artige, passe sprø og fine forbilder, selv for ei tante på snart 27.
Ta godt imot sistemann når den kommer.

Vi ses til påska!

Alt for klein klem fra ei tante som DIGGER dere!

(og ikke er så redd for å være klein på internett...

 bare litt.

 det går bra....)