Hvor er erfaringen din?

Jeg har vært på tur.
For en opplevelse.

Jeg savner fjell.

Tenker jeg vil hjem. Er ikke så mye fjell i Oslo. Nå er det fine turmuligheter likevel altså. Men ikke like mye fjell. Man blir sliten på en annen måte.

Det skjer noe når jeg går oppoverbakker. Jeg får tenkt. Tømt hodet. Det er en fryd.

Selv om det er slitsomt.

Er ikke blitt noe klokere.

Vet fremdeles hva jeg vil, men ikke hvordan jeg skal få det til.

Digg?

Nja.

Men så reiste vi på tur.

Fred i sjela.

Fine folk.

MASSE fine folk. Og natur. Høstfarger. Mat. Ro. Folk, flere folk. Gode samtaler,

Fremdeles ingen løsning.

Usikker på hva jeg vil.

Nei. Når jeg vil. Usikker på når. Ikke hvor.

Hvordan vet man at man er ferdig et sted?

Hvordan vet man når man skal gå videre?

HEI alle dere med mer livserfaring enn meg, jeg trenger en kopp kaffe, eller te, så trenger jeg visdommen din. Erfaringen din.

Joda. Man trenger de yngre, man skal huske på yngre generasjoner. Man skal legge til rette for dem. De er fremtiden, men HEI!

Du på 90 – (sikkert VELDIG mange av dem som leser her…) JEG VIL HA LIVSVISDOMMEN DIN!

Eller du på 40, 50, 60, 70, 80.

Jeg vil SE at livet med Gud funker. HELE veien.

Jeg vil høre at selv når det stormer så står man trygt på Ham. HELE veien.

Jeg tror på det når yngre folk forteller – men WOW.

Et HELT liv.

Et HELT liv.

Kanskje har ikke alt vært supert hele tiden?

Kanskje har man hatt lyst å gi opp?

Kanskje har man gitt opp?

Men hvorfor er du FREMDELES hos Gud?

Hvorfor er du fremdeles i kirken – etter at den har skuffet deg? For det tipper jeg den har.

Jeg har opplevd at den har det. Og jeg er ikke 30 en gang. Jeg er bare halvveis til 52.

Jeg vet at Jesus er nok for hele livet, men det hadde vært så deilig å få høre mer fra de som har opplevd det og.

Jeg skulle gjerne hørt mer fra dere – også når jeg var 14.
Kanskje er det ikke alt man tar til seg med en gang, men noen ting henter man frem når man plutselig møter situasjoner i livet.

Tenk om man kunne møte vanskelige situasjoner, valg, med litt kunnskap fra generasjonen før.

Er det bare meg som hadde elsket det?

Jeg tror vi er flere som savner mer av visdommen til de som har gått foran.

Det betyr ikke at ALT skal gjøres på samme måte, for tidene skifter.

Men Gud står fast. HJERTET kan være det samme.

Gud er den samme. Alltid.

Så da kommer vi kanskje lenger, om vi bygger på hverandres erfaringer, istedenfor å begynne på nytt?

La ingen forakte deg fordi du er ung.

Men la ikke noen gjemme deg bort i en krok bare fordi ”du er gammel” heller.

trygg.

Det er så VELDIG mye som kan forandre seg, uten at noe som helst egentlig forandrer seg.
Tror ikke det er så mye som er annerledes i livet mitt nå.

Likevel, så er alt helt annerledes.

Der er en ro.

Der er en fred.

Selv om jeg kjenner at jeg lurer litt på hva i alle dager jeg skal gjøre med dette livet.

Jeg vet jo hvor jeg vil.

Jeg vet hva jeg drømmer om.

Jeg bare sitter fast.

Aner ikke hvor det neste steget går.

Men så går det bra.

For jeg har det så sjukt bra.

Jeg har det så vanvittig bra.

Jeg kan svare helt ærlig på spørsmålet om hvordan jeg har det.

Og jeg kan svare at jeg har det sjukt bra.

Det er så mye som er RIKTIG.

Det er så deilig å kjenne at jeg lander i en trygghet på hvem jeg er.

Samtidig som jeg kjenner på at der er mer – jeg er klar for å vokse.

Selv om jeg kjenner at jeg vil så mye mer, likevel, så har jeg det bra.

Jeg klarer se hva som er bra.

Hva jeg faktisk bidrar med.

Vell. Jeg ser i alle fall noe av det.

Og det er digg.

Så tror jeg det er mer.

Så tror jeg ikke at jeg skal være i Oslo for alltid.

Jeg kjenner at jeg skal videre.

Men akkurat nå – så tror jeg kanskje det er mer å lære her.

Flere å bli kjent med.

Flere å bygge sterkere vennskap med. Før jeg flytter.

Før jeg drar.

Jeg har det bra.

Veldig bra.

Selv om jeg kjenner at mye ikke er på plass, og jeg ikke aner hvor neste steg skal gå.

Trygg.

Det er kanskje trygg jeg er.

Og det er jo ikke så rart.

Ikke når klippen man står på er Gud. Er nåden.

Ikke når det får været det som bærer.

Da kan resten få ta den tiden det trenger.

For jeg begynner å bli kjent med Gud.

Og Han er trofast.

Selv når jeg synes ting går treig.

Så da går det kanskje an å være sjukt glad.

Lykkelig.

Uten at alt er helt på plass.

Jeg lurer på, om det kanskje er det som er å være trygg?

Ting du allerede vet (4)

Men dette er ting jeg har lært om livet.

Livet kan planlegges. Mye av livet kan planlegges i alle fall. Mye er lurt å planlegge. Jeg liker planer. Og når jeg var 14 hadde jeg planen for de neste 10 årene helt klar. I alle fall når det kom til hvilke skoler, land og byer jeg skulle bo i. Det er så trygt og godt å vite hvor du skal. Og jeg hadde et mål for øyet, og her var planen for å nå den.

Om du er nysgjerrig var planene ca sånn:

1. -       musikklinja i Ålesund
2. -       halvt år med jobb, for å spare penger til:
3. -       ettårig Dts, med fotofokus på Hawaii
4. -       ett år i jobb for å spare penger til:
5. -       3 år på Hillsong Collage (hjem å jobbe for å spare opp igjen penger mellom årene)

Og om du nå telte over og tenkte: men dette ble jo ikke 10 år..! Så gjentar jeg at dette var planen når jeg var 14. Jeg tenkte at å fullføre ungdomskolen var en selvfølge. =)

            Jeg har ikke fullført en eneste av disse planene. Jeg bodde i alle fall i planlagt by frem til fylte 19. Etter det har ingenting stemt. Jeg har samme mål for øyet. Nesten i alle fall. Men veien dit har blitt helt annerledes enn hva jeg hadde tenkt. Nå er det faktisk 12 år siden den 10årsplanen var klar. Og MYE har skjedd på 12 år. Veldig mye.

På 12 år har jeg lært at noen ting krever hardt arbeid. That’s it. Hardt arbeid. Ja, og tålmodighet. I massevis. Mye krever utholdenhet, noen ganger må man fortsette på ren og skjær vilje. Somoftest holder ikke viljen, det er stort sett  viktig, riktig og lurt og også hente med seg Gud for å nå målet.

På disse 12 årene har jeg lært at livet ikke alltid blir slik man planlegger. Noen ganger blir livet veldig slitsomt. Selv en optimist kan ha lange, tunge perioder i livet. Å sette en standard for livet, noe man tar valgene sine ut i fra er bra, men det kan likevel skje at man tar valg man angrer på. Du kommer til å skuffe deg selv. Alle kan gjøre feil. Og alle kan gjøre sånne feil som man tror er sykt lett å unngå. Og en selvfølge at man selv skal klare. TIL og med du. Til og med meg.

            Selv om du hele tiden har Gud med på laget, så kan det skje at man av og til vender det døve øret til, spesielt når man er i ferd med å ta litt dårligere valg. Gode mennesker tar også dårlige valg. Her må jeg bare raskt nevne at jeg er usikker på om jeg mener det i det hele tatt finnes gode mennesker. For jeg tenker at det ikke finnes dårlige mennesker, så da finnes det vell ikke mennesker som er gode heller? Ikke sånn tvers igjennom. Da er det i alle fall for min del blitt lettere å forholde seg til at det kun finnes mennesker. Og mennesker tar gode og dårlige valg. Noen er kommet seg dit at veldig mange av (de synlige i alle fall) valgene er gode, mens andre sliter med en 50/50% eller lavere. Uansett er vi mennesker. Og ingen av oss er bare gode, eller bare dårlige.

 Ingen av oss klarer å gå gjennom hele livet oppreist. Alle tar vi omveier. Alle møter vi motstand. Alle opplever vi at livet slettes ikke blir slik vi hadde tenkt. Og ingen har vell opplevd at livet bare går en vei; rett frem. De fleste opplever vell heller livet slik:

Og jeg tenker;

            kanskje er det ikke så dumt at livet mitt ikke er der jeg hadde planlagt at det skulle være. For det jeg har lært mest om de siste 12 årene, det er at jeg er så langt i fra perfekt som det går an. Jeg er så avhengig av Gud som du får det. Jeg er å heldig at jeg vet at jeg trenger Jesus. Jeg vet at livet ikke blir slik jeg hadde tenkt.

Så har jeg fått se at sånn er det for de aller fleste rundt meg. Noen ting i livet setter dype spor. Og noen ganger roter vi det til for oss selv, og dem rundt oss.

            Da er det fint å huske at alle mine livsfloker, de skremmer ikke Gud.

Mine svingete veier, floker, huller i veien, omveier, u-svinger, sinte dager, ødelagte planer, dårlige valg, korte lunte, ingen av dem klarer å skremme vekk Gud. Og ingen av dem klarer å ødelegge hans plan så mye at den ikke kan gjennomføres.

            For Gud er Gud. Og jeg er meg. Den dagen jeg sa ”Her er jeg Jesus, ta livet mitt, du kan få det. Bruk det som du vil”. Så visste Jesus hva han fikk. Gud var klar over det faktum at dette mennesket jeg nå tok imot, dette mennesket jeg elsker så uendelig høyt, det er ett ødelagt individ, og vi vil trenge hele hennes liv for å få henne frisk, fri og hel igjen. Han vet at jeg kommer til å rote det til. MANGE ganger. Likevel, så tok Han imot. Likevel bruker Han meg. Og gjennom alle mine livsfloker og usvinger, så klarer Han igjen og igjen å vende det til noe godt. Igjen og igjen får jeg se hvordan Han har vært til stede og ordnet opp.

Så da tenker jeg, når jeg får så mange nye muligheter hele tiden. Da skylder vell jeg å også gi dem jeg møter nye muligheter?

For livet kan planlegges, det er greit å ha en plan å gå ut i fra. Det er lurt å ha en plan for hvordan man skal nå målet, men så må man huske at livet sjeldent blir slik vi planlegger.

Og sånn er det for alle menneskene du møter.

Hei! Er det plass til meg her?

Før jul var det et lite ras av reaksjoner på ett stykk rosa prinsessebibel. Jeg står på den siden som kjøpte prinsessebibelen til en 5åringen som ønsket seg den, av seg selv. Fordi denne 5åringen elsker alt som har med prinsesser å gjøre.

            Jeg er også en av dem som FØRST kjøpte boken til meg selv. Jeg ville vite hvorfor folk reagerte – og hvorfor jeg burde, eller ikke burde gi denne til 5åringen.

Jeg fant ingen grunn for å ikke gi den til henne. Hun er 5. Hun elsker prinsesser, hun elsker rosa, og takket være ”Frozen” er hun nå også svært glad i turkis.

Men etter raset av reaksjoner kjente jeg at jeg ble provosert. Ja, jeg ser den at det er tullete når absolutt alt skal være kjønnsdelt. Men jeg synes også det er tullete om det ikke også skal kunne finnes noe for de rosa, glittrene prinsessejentene. Eller prinsesseguttene – om de finnes.

            En blå bibel, er ikke en guttebibel, det er en bibel, med blå farge. En rosa bibel om Guds prinsesser, den kan fremdeles leses til gutter. Faktisk – så er det flere av disse kvinnene som boken handler om, som flere burde ha hørt om. Jeg er glad for denne boken, for jeg vet at jeg var MYE eldre enn 5år første gangen jeg hørte om mange av disse kvinnene…

Søsteren til 5åringen som nå er stolt eier av en rosa bibel, hun ville aldri i livet ønsket seg den selv. Men hun hadde gladelig kjøpt en med fotball på utsida, eller en som trakk frem de litt tøffere og røffere historiene.  For hun er den som kjøpte seg selv et verktøyskrin.

            Jeg vet ikke om du vet det. Men det finnes MANGE typer jenter, mange typer damer. Og jeg kunne godt tenkt meg at det var plass til oss. Alle sammen.

For det finnes VELDIG mange koselige, rosa damer i pastellfarger. Og VELDIG mange av dem som hyler og fniser, fjaser og vaser. Jeg digger dem. Jeg har vært tilstede på nok kvinnemøter og kvinnekonferanser til å kjenne på følelsen av at det muligens er en liten overvekt av dem. Så hvorfor i alle dager skal det ikke være plass til dem når de er små?

Om vi ikke klarer gjøre plass til skikkelig prinsessejenter, som springer rundt i prinsessekjoler og eeeeeeelsker rosa, hvordan skal vi da klare å gjøre plass til de jentene som liker blå, har skrubbsår på knærne, sparker fotballen like hardt som gutta?

Eller dem som havner midt i mellom.

I en verden av leker finnes det noe for alle. Bare fordi vi voksne kaller det jente og gutteting, så trenger det ikke være det.

Jeg vet om en liten jente som fikk ”guttetruser” når hun var liten – fordi hun elsket spiderman og mammaen var smart nok til å tenke at en truse er en truse, uavhengig av hvilken avdeling den henger i. Ei jente på 5år kan helt fint ende opp med å velge å kle seg ut som en brannkonstabel, selv om lekebutikken er full av prinsessekjoler. Det kommer rett og slett an på interesser. Det kommer an på jenta og miljøet hun vokser opp i.

Å kalle boken for en jentebibel – det er å ekskludere. Å skrive en bok om prinsesser i bibelen, det trenger ikke ekskludere, men det fenger nok mest dem som liker prinsesser, om det nå er gutter eller jenter.

For like sikkert som at det finnes jenter som synes det er mye kulere med drager, turtles, star wars eller spiderman, så kan det tenkes at det finnes gutter som synes det er kjekt å lese om prinsesser også.

Jeg bare håper vi har plass til oss. Alle sammen.

Balansekunst

Dette vet jeg. Men dette føler jeg ikke. Dette kan jeg. Dette er jeg utrygg på.

Livet går bra. Jeg har det bra. Det er vår i lufta (var det i alle fall i går). Det går mot lysere tider. Livet er stødig. Likevel, livet er sånn at jeg vingler, jeg vakler. Jeg snubler, jeg faller og jeg bommer på målet. Jeg går feil, jeg går feil med vilje. Jeg tar dårlige valg, noen ganger tar jeg gode valg. Av og til tar jeg dårlige valg – helt bevist. Noen ganger gjør jeg det oftere enn ellers. Noen ganger velger jeg rett og riktig.

Av og til bruker jeg alt for mage klisjeer på en gang. Men det er også et virkemiddel i en tekst. Av og til (noen ganger ganske ofte) føles Gud langt, langt borte.

Forholdet mellom meg og Gud, det føles noen ganger like vaklete som meg.

Men i forholdet mellom meg og Gud, så er det ikke meg det står på.

Ikke på meg, mitt og mine tanker.

Det er hos Gud.

Og TAKK GUD for det.