Så løfter vi blikket. Og speider frem.

Men ikke uten å glemme nå.

For det er liksom nå det skjer. Ikke der fremme. Dessuten er der fremme avhengig av nå. Valgene nå, de påvirker der fremme. De store, og de små. Vanen din setter kursen. På godt og ondt.

Neida, jeg snakker vell egentlig ikke så mye til deg, som til meg.

Å utsette å velge, skyve ting framfor seg, er også valg.

Er ikke sikkert det koster deg så mye nå.

Kan bety en held del der fremme.

Kanskje koster det mye nå. Men kanskje gjør det der fremme lettere?

Hverdagen har så ufattelig mye å si.

For det er hverdagsminnene du legger igjen hos folk flest.

Jeg har snakket om Farfar før.

Nevner farfar likevel. Farfar gikk bort når jeg var mye yngre. Jeg husker ham nesten ikke. Men jeg vet at farfar var en bra fyr. At farfar var en bra fyr i hverdagen sin, som behandlet folk rettferdig. Det vet jeg, fordi når jeg fikk jobb hjemme for 2 år siden, så var der 2 mennesker, som lyste opp når de forstod hvem min farfar var. En kommentert at om min pappa bare var litt lik på farfar, så var jeg heldig. Han brukte mye tid, i løpet av en uke med opplæring, til å fortelle meg om min farfar. Den andre kom helt uoppfordret bort å lurte på om det faktisk var slik at jeg var ”barnebarnet til Sverre”. Når svaret var ja kom dette: ”Beste sjefen jeg noen sinne har hatt!”.

Om jeg kan leve slik, at de som kommer etter  meg kan få høre noen ord som dette. Så er jeg fornøyd. For jeg kjente at hjerte vokste. Herlighet så fin fyr farfar var! Jeg ble stolt, og takknemlig. Og glad. Og GLEDEN av å kunne dele det med min pappa? Digg. Finnes ikke ord.

Mitt store mål i livet er ikke å få et navn som folk flest husker. Men om de jeg møter på veien kan sitte igjen med litt Jesus, mye kjærlighet, og en følelse av å bli sett. Så er jeg ikke så langt unna målet.

Om jeg kan få lov å være med å løfte opp andre. Om jeg kan få lov å finne gull, hjelpe folk opp og frem. Peke på Jesus. La folk sitte igjen med håp og kjærlighet. Da har jeg kanskje gjort noe riktig. Da kan jeg reise hjem, og ha gjort nok.

Mindre meg.

Mer Jesus.

Det hadde vært fint det.

Tenk så gøy å kunne se seg tilbake, å se at man har gjort det LETTERE for de som kommer etter? At mine valg gjorde vanskelige valg lettere for de som kommer bak? Jeg VEIT at jeg tåler en trøkk. Da kan jeg ta noen ekstra, så slipper de som kommer etter. Tenk å kunne gi videre noe som er lett å bygge på.

Da må jeg også tenke nå. Ikke bare der fremme. Jeg vet jo uansett ikke hvor lenge jeg får være her.

Men jeg er her nå.

La det meningsløse være meningsløst

Noen ganger føles livet brutalt urettferdig.

Og dårlige ting skjer mot gode mennesker.

Alt jeg kan tenke da er, for all del, la det meningsløse være meningsløst. Ikke prakk på dem en mening. Av og til er vondt bare vondt. Og det må få være vondt. Når svart har vært svart i mitt liv, så har det ikke hjulpet med alle dem som prøver å vise meg at det svarte ikke er svart, men lyst. Det er ikke lys. Det er svart.

Jeg tror jo fremdeles at det kan finnes lys.

Men i noen øyeblikk i livet kan man befinne seg i mørke. Og det kan være bekmørkt. Helt svart.

Noen øyeblikk i livet trenger ikke ord.

Ikke alle øyeblikk i livet trenger at man sier så mye.

At man absolutt skal vise at man forstår.

Av og til er det deilig når folk er ærlig om at man ikke forstår.

Men kanskje likevel velger å være til stede.

Ikke alltid gjøre så mye.

Kanskje ikke så mye mer enn at man bare kan være enig i at av og til, så suger livet.

Selv om man i utgangspunktet elsker det.

Det aller første jobbintervjuet

Stresset – og reaksjonen.

Eller, overraskelsen, og hvordan jeg reagerer.

Jeg takler ikke alltid overraskelser så bra. Det hender jeg takler det veldig bra, men i mitt hodet tenker jeg med skrekk og gru på de gangene jeg ikke takler det så bra. Men, det kan jo bli morsomme historier av sånt. Og av og til, så får jeg lyst å gi meg selv et klapp på skuldra, ”det der takla du bra”.

Sånn som mitt første jobbintervju. Jeg lover deg. INGENTING kommer noen sinne til å bli like skummel som det intervjuet. Jeg møtte opp, 10 min for tidlig, sykt stresset, med CV-en i hånda. Du vet, den første CV-en, som det ikke står noe særlig på, altså skriver man seriøst alt på den. Så på min stod det alt fra lederroller jeg hadde hatt på barneleirer, til at jeg sang i kor, spilte fløyte. Ja, stort sett alt. Alt som kunne fylle ut.

Så der sitter jeg. Stresset. Svett i henda. Skal snart inn på intervju til en jobb jeg ikke er helt sikker på hva er for noe. Hjerte i 120. Jeg skjelver forresten når jeg er nervøs. Du vil aldri se meg holde et ark i hendene mine når jeg står på en scene, eller skal presentere noe. Arkene blafrer. Brukte all min energi på å smile, se avslappet ut. Aldri vært på et intervju før, og de eneste møtene jeg har vært på er ”staben” på det som da het ”J2U”. Så når han spør om jeg er borte noen datoer tar jeg (naturligvis) opp mobilen for å sende en melding og sjekke…

IKKE GJØR DET.

Det er lurt i en møtesetting i ungdomsarbeidet hvor vi vil ha svar så fort som mulig. Jeg fikk i alle fall KLAR melding om at det ikke var greit i den setting. Så om jeg ikke var nervøs før, eller hadde hjertet i halsen. NÅ dundret det i alle fall på innsiden. Du vet hvordan det er når hjertet slår så hardt at du hører det?

Fyren som sitter der har bestemt seg for en slags militærstrategi. Her skal jeg skremmes fra intervjuet. Det merkes fort. Han forteller om opplæringen, som han kaller 2 x helvetsuken i militæret. Spør om jeg har kjæreste, for har jeg det kan jeg bare gi ham beskjed om at i de to ukene vil vi ikke kunne treffes, for det blir lange dager, hardt arbeid, jeg kommer til å vær fullstendig utslitt. Vi skal nemlig lære å tåle avvisning, vi skal testes. Lære å selge. Det er han som skal ha opplæringen. Han ramser opp kallenavnene sine. De er IKKE fine. Sier han er en menneskekjenner. Han bruker ikke lang tid på vite hvem som kommer til å tåle det, og hvem han vil klare å knekke. På dette tidspunktet er jeg HELT 100% sikker på at jeg skal IKKE ha denne jobben. Men jeg sitter jo der, så jeg svarer så godt jeg kan. Stresset som bare fy. Så ser han at jeg synger i kor.

Jeg har ingen ord som passer her.

”Jeg ser du synger, er du noe flink å synge?”

Her kunne jeg trengt en lang pause, eller et hull i gulvet, som sluker meg og stolen jeg (helt seriøst) holder meg fast i, samtidig som jeg fremdeles prøver å se avslappet ut. Men hull i gulvet er så klisje.

Jeg er kanskje ikke helt normal.

Jeg svarer i alle fall at jeg ikke er så verst.

(hvem gjør det? I en jobb hvor det har NULL relevans? Til en jobb du nå VET du ikke vil ha?)

”Syng da”

jeg prøver febrilsk, med hjerte i halsen, å komme på en sang som ikke er en lovsang. Syns liksom ikke det passer helt inn.

Det blir ”Fly Me To the Moon.”

”hm. Fint.”

Jeg husker ikke mer av den dagen.

Han sa han skulle ringe for å opplyse om jeg kom videre til et andre intervju. Jeg har aldri vært så glad for å forlate et rom i hele mitt liv.

            De ville ha meg på et intervju til. Selv om jeg ikke hadde mer en 4 uker til rådighet den sommeren, og de trengte 2 til opplæring.

DU aner ikke hvor digg det føltes å fortelle mr. ”Menneskekjenner” at jeg overhodet ikke var interessert i den jobben. NULL lyst.

            Skummelt som fy.

Jeg håper jeg aldri noen sinne må synge på et nytt jobbintervju.

Men sånn i tilfelle – så strøk jeg det koret av CV-en. OG jeg har lært meg noen flere sanger med ikke religiøse tekster.

Bare sånn i tilfelle.

Min søster.

Jeg har flere søsken.
Jeg er stolt av dem alle sammen.
Men i dag
i dag går oppmerksomheten til denne dama:


http://mariaverlo.blogspot.no/2013/05/30-ar-og-ukysset.html

Jeg er så stolt, at du aner det ikke.

Home, take me home.

Dette halvåret, nei, denne våren, den har vært spesiell. Spesiell, trist, kjip, god, herlig, fantastisk, spennende, vakker. Jeg har vokst – joda, jeg har blitt noen dager eldre, men jeg mener sånn på innsida. Jeg har vokst. Lært om meg selv. Lært om andre. Lærer om nåde. Jeg lærer stadig mer om nåde. Jeg trenger det i møte med andre, i møte med meg selv. Jeg får det i møte med Gud.  Men nåde handler ikke bare om å ta i mot. Det handler om å gi. Også når man kanskje ikke synes det er nødvendig, når man tenker at det ikke trengs, så kan det hende det likevel trengs at man setter ord på det. Det handler om å gi seg selv rom til å puste, feile, eksistere. Det handler om å gi andre rom til å puste, feile, eksistere. Det handler om å børste støvet av skoene, ta dem på igjen, og prøve en gang til. Om å møte blikk. Smile. Trekke på skuldrene, riste løs. Prøve på nytt. Huske at Gud elsker. Alltid. Det er rom til å ta seg tid til å reise seg, men kjære deg. Han elsker deg, meg, for mye til å la meg bli på stedet hvil.

Men så er et lov å ønske seg hjem, trenge en pause, trenge en lang pause, trenge å trekke pusten dypt.

Sånn at man nok en gang kan løfte armene, lene hodet tilbake. Kjenne at hjertet slår. Danse. Juble. Smile. Tilgi. Ta imot. Reise seg, eller om det ikke går, bli løftet. Prøve en gang til.

Ny morgen.

Ny dag.

Utgangspunktet kan være annerledes.

Målet er det samme.

Hallo livet

Jeg vet ikke med livet ditt, men livet mitt består av en hel del deler. Noen ting virker ikke logisk, men så er det bare slik like vell.

Sånn som hjemme.

Hjemme det er Ålesund.

Det er Kirka mi hjemme, det er familien, det er vennene mine, lukten av hav, måkeskrikene, FJELLENE (sorry Oslo, du har ikke fjell, du har hauger og høye hus), solnedgangene, soloppgangene, gata mi, gamle skoler, kjente veier, kjent utsikt, kjente fjes. GODE minner, dårlige minner. Ålesund. På godt og ondt. Lille Ålesund, store (hah, litt store:P) Ålesund, de mange menighetene. Hjemme. Niesene. Hjemme, å lande på Vigra – lett lykke. Å se seg rundt når man er ute å kjører, WOW. For en plass å kalle hjemme.

Fine Ålesund. Som jeg er glad i, som er hjemme. Deilige Ålesund. Med det temperamentsfulle været.

 

Men, så er det den rare greia, at jeg skal hjem til Oslo og. Oslo som også er hjemme. Med sine kirker, med kirka jeg går i, som også er min kirke. Det ble spesielt morsomt når min pastor i Oslo var hjemme i Kirka mi i Ålesund. Men det var så fint og! For hjemme og hjemme møttes. Og av en eller annen grunn, så ble Oslo mer hjemme etterpå. Forstå det den som kan.

Oslo som også har mange av vennene mine. Som har GODE minner, og forferdelig vonde minner. Oslo som ikke har fjell, men mange flere folk. Høye bygninger. Oslo som er veldig ulikt hjemme, som jeg fremdeles går meg vil i (Sier vell mer om meg enn Oslo, sånn egentlig.) Oslo som viser kontrasten mellom fattig og rik, litt bedre enn jeg ser i Ålesund. Oslo som har Subways, og Max Burger. Som har Karl Johan. Som til tider er sykt upersonlig. Men Oslo er også hjemme. Men hjemme med liten h. For Hjemme, Hjemme med stor H, det er fremdeles Ålesund.

Livet er morsomt.

Gud er ganske morsom.

Livet er en spennende greie.

Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Nå er jeg i Oslo, nå er Oslo hjemme, så lenge jeg bor her vil jeg være til nytte i kirka mi her, være en velsignelse for byen, så godt som jeg klarer. Jeg vil lære, lære mye, plukke opp erfaringer, fange øyeblikk å ta dem med meg Hjem. Så mye som jeg kan. Jeg vil smile –som en annen idiot, når jeg rusler i byen. Selv om nesten ingen andre går rundt og smiler slik.  Jeg vil smile som en annen idiot – fordi jeg fremdeles ikke er der at jeg danser gatelangs, det er ok å være LITT normal og. Men smile likevel, fordi livet egentlig er ganske fint. Og jeg er på rett plass.

Jeg er hjemme.