Ønsk deg selv "Velkommen hjem!"

Her kommer en LifeHack fra meg – til deg som er ny ett sted, eller ny i en kirke.

Gjør det til et hjem.

Involver deg.

Du trenger ikke ha vært lenge et sted for å involvere deg.

Det fortere du bestemmer deg for å bidra, det fortere blir plassen hjemme. Plassen blir din.

Er du usikker på hvor lenge du skal være et sted?
Kommuniser det da vell.
Lag et halvårsplan med teamlederen, så kan folk være trygg på at du er der, når du er der. Så kan du vite at du er der, når du er der – og da er du der helt.

Hjemme blir ikke hjemme før du slutter å være gjest, og begynner å ta eierskap.

Ønsk noen velkommen.

Snakk i ”Vi” form.

Det lyder banalt, men ta det fra ei som har prøvd. Det funker.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir i Oslo. Jeg vet bare at det er ikke her jeg skal være resten av livet.

Men jeg er HER nå.

Det er dette som er hjemme nå.

Og her har jeg valgt meg en kirke.

En kirke jeg er STOLT av. En kirke som er min. Så lenge jeg er her (og sannsynligvis ganske lenge etter)så er dette MIN kirke.

Det er min familie.

Det er mitt hjem i Oslo.

Så lenge jeg er her, så skal jeg gjøre det jeg kan for at denne kirken kan bli et hjem for ennå flere.

Så skal jeg gjøre det jeg kan for å lære av, og for å bidra.

Valget som først kan virke tilfeldig, ble gjort om igjen ca ett år etter at jeg begynte. Da 100% med vitende vilje. Jeg angrer ikke. dette er min kirke, på godt og vondt. (mest på godt;P)

Kirken har feiret 30år, og jeg er VANVITTIG takknemlig for at den har gitt meg et hjem,  539km fra huset jeg vokste opp i.
Og jeg evig takknemlig for alt jeg har lært så langt, det er MYE vi skal få brukt når jeg joiner byggingen i Ålesund igjen.

Du taper ikke på å bygge solide vennskap, godt miljø i en kirke, eller å gjøre et sted til hjemme, selv om det er for en kort tid.

Du kommer ut av det, 100ganger rikere enn du gikk inn.

Jeg heier på deg.

Ønsk deg selv "Velkommen hjem!"