Wow.. nå er det ikke tull en gang, nå er det lenge siden sist. Rett og slett. Og det har skjedd mye. Alt for mye til å ta det her. Vi får heller bli bestevenner du og jeg.. så du får høre alt, så tar jeg heller noen av de tingene som har satt spor her.
Ingen ting kommer i logisk rekkefølge, for hodet mitt fungerer ikke sånn.
Men akkurat nå så er jeg mest imponert over ungdommene hjemme. Over disse fantastiske, unge, folkene som har så åpne hjerter. Som har en sånn vilje til å lære mer om Gud. Som er (sorry folkens, men den natteranglinga er bevis mer enn man kunne trenge, haha, but i LOVE it!) fremdeles fjortiser. Men i full fyr og flamme. Sulten på mer.
Og siden disse her representerer fremtiden, så kjenner jeg at fremtiden, den ser ikke så aller verst ut, i alle fall om det fortsetter sånn som det her.
Jeg er fantastisk takknemlig for lederne hjemme. Som strekker seg så langt som de gjør, som er gode forbilder, med hele livet og ikke bare det vi ser i kirken. Og for de som ikke bare er ”glad for at du jobber i kirken” men passer på at du ikke sliter deg ut der også. Som ser at livet ikke deles i seksjoner, men er ett. Og man skal helst fungere i hele livet. Ikke bare i kirken, men i skole, i jobb, blant venner uten for kirken, i familie og i hele livet. For joda, kirken er viktig, og den er verdens håp, men hvilken rolle spiller det om du gjør alt perfekt der, viss ikke resten av livet henger sammen med det?
Så er jeg takknemlig for å være en del av en fler generasjons menighet. En menighet hvor vi har folk som faktisk kan snakke om et levd liv. Liv med mer kjøtt på bena, enn det folk flest på min alder har. Jeg skal hjertelig innrømme at jeg godt kunne vært litt flinkere til å lytte til disse, tenk hvor mye der er å hente, hvor mye krutt du kan slippe å finne opp på nytt, for her sitter det folk som har gått løpet før deg – og overlevd. Hvor mye visdom er det ikke å hente hos et ektepar som har vært gift i 50 år? Hva vet vell ikke de om å lære å leve sammen? Ikke bare har de vært ung en gang selv, men de har helt sikkert tatt del i barn og barnebarns liv og. Fått sett og opplevd det hele mer enn bare en gang. Da snakker vi erfaring man virkelig ikke burde miste. Når du har passert 60, har du sett omtrent 40år mer liv enn det jeg har, så når jeg sliter med å holde fast på det jeg tror på, eller synes ting ser mørkt ut, hvorfor ikke hente visdom med dem som har vært der før meg, og hold fast på livet, og Jesus lenger enn jeg har levd?
Så er jeg glad for det privilegiet det er å studere det jeg tror på. Gå ned i dypet på ting jeg aldri har tenkt over før. Finne ut hvorfor vi tror som vi gjør. Og det herligste av alt – nesten ingen av de ”nye” konfliktene våre er nye… de fleste har vært diskutert i nesten 1800 år. Det setter jo ting litt i perspektiv… og får en til å vri hodet litt mer. Å tenke er egentlig ikke så farlig, det er vell egentlig ganske lurt. (Jeg skal vedde på at Gud syns et er digg når vi bruker den, jeg mener, han gav jo hjernen til oss? Ja, de aller fleste i alle fall;p)
Jeg gir meg der.
Denne gangen.
Så nekter jeg å tro at det er så lenge til neste gang. Så velger jeg å tro at jeg skal holde meg til ett tema og..
Tingen nå er bare den at jeg er så UTROLIG takknemlig for alt det som sommeren har lært meg. (siden tankene ikke passer, passet det fint at bildene ikke gjorde det heller...)
