Tro og Tvil. (del2)

Hvorfor tror jeg at det kanskje ikke er så langt i fra hverandre?

Tvilen må jo komme fra et sted? For TVIL, er det egentlig en motsetning til tro? Det her er ikke en fasit svar sak, for jeg er ingen fasit. Jeg bare tenker og grubler litt på det her for tiden. For jeg synes det begynner å se ut som om tvil – det har en dæsj tro i seg. For om du ikke tror i det hele tatt, er det da noe å tvile på? Jeg vet ikke om det her gir noen mening for noen andre enn meg. Men jeg syns jeg ser det i Peter. For først er det ikke noe tvil hos Ham, men han er sikker i sin sak, han TROR, han er villig til å sloss for Jesus i Getsemane, jeg mener, han kutter øret av en stakkars fyr. Men så blir hans verden rystet. Ting går ikke den veien han hadde trodd. Det hele ser feil ut i hans øyner, fra hans stå sted, han begynner å tvile. Han kunne vel ikke ha tvilt der, om han ikke hadde hatt noen tro på Jesus til å begynne med?

Men det som er fint med tvil, det som er bra, for jeg mener det kan være bra, om du ikke lar det få fullstendig overtaket, det er at når vi i det naturlige tviler, fordi vi ser, at det her, det er ikke mulig, DA kommer Den Hellige Ånd. Siste ledd i treenigheten. Når 120 av de som var troende var samlet i frykt, men med et håp og venter på det ”etellerannet” som Jesus sa skulle komme, da kommer Den Hellige Ånd. Med all sin kraft og all sin fylde. Der hvor det før hadde vært menneskelig frykt og tvil, der var det nå overnaturlig mot og fult av tro. Miraklet som skjedde på pinsedagen hadde ikke vært så stort om ikke frykten og tvilen var til stede først. Missforstå meg rett, det hadde fremdeles vært stort, men det er i våre svakheter at Guds styrke virkelig kommer til sin rett. Der vi ikke strekker til, der vår tro ikke nok, der vi tviler, der kan Gud VIRKELIG vise seg. Og det er det jeg synes er digg med tvil. Ikke tvilen i seg selv, men det potensialet som ligger i det om du tar med deg tvilen din og lar Gud ta den. Det tvilen etter hvert har blitt et lite bilde på for meg er at mine feil, mangler, min tvil, mine skrøpeligheter de står ikke i veien for Gud. Gud er større. ALLTID. Når jeg har sagt ting som er helt fullstendig malplassert, når jeg har bommet på målet, når jeg tryner, når jeg tviler, når jeg ikke tror jeg har noe å komme med, det er da jeg vet at skal det her fungere, så må jeg bare legge alt i Guds hender, for selv om jeg tviler så vet jeg at Gud, han kan. Alltid. Hele tiden. Og der er det tvilen kan være nyttig. For tvilen tvinger troen til å vokse. Tvilen brukt i søken etter svar, og i overgivelse til min herlige Pappa i himmelen, tvilen vridd om til tro, i det du setter foten utfor båten for å gå på vannet, det er tro, det er tro som vokser. Peter begynte kanskje å tvile når han gikk på vannet – men han GIKK PÅ VANNET. Han tvilte kanskje, men i tro satte han foten på vannet. Han tok det første skrittet.

Det er tro det.