Jeg er glad i deg!

”jeg er glad i deg!”

Lette ord for noen. Vanskelige ord for andre.

Av og til så utrolig LETTE å gi. Og så forferdelig VANSKELIG å ta i mot.

Av og til så sitter det langt inne å si dem. Andre ganger sitter det mye lenger inne å mene dem.

Hvorfor det?

Jeg vet selvfølgelig ikke svaret. Jeg lurer.

Kanskje det er fordi vi tror at vi må føle det samme HVER gang vi sir dem? HVER eneste gang må de bety NØYAKTIG det samme?

Må de egentlig det?

Jeg har prøvd, for lenge siden, å sette opp en liste, typisk ”top10”, hvem er jeg glad i. Det er ikke mulig. Jeg har aldri fått det til. Jeg tror jeg vet hvorfor. Det er fordi ”Jeg er glad i deg” ikke betyr det samme hver gang. Det betyr noe helt eget, til hver den som får det, og for hver den som sier det. Jeg er glad i begge foreldrene mine. Men ikke på helt samme måte, men jeg er like glad i dem. Jeg er glad i alle søsknene mine, på forskjellige måter, fordi de er forskjellig.

Jeg tror at ”jeg er glad i deg” er vanskelig fordi vi er lærer at forskjellsbehandling ikke er bra. (altså, jeg tror det kan være litt av grunnen.)

”men forskjellsbehandling er jo ikke bra? Det er jo urettferdig!”

Er det egentlig urettferdig det? Når vi er så forskjellige, er det da rettferdig å behandle oss som om vi var helt like?

Hadde det ikke vær deilig om ”Jeg er glad i deg” ikke trengte bety mer enn at du var glad i noen?

Sharing! Out Loud - Best Day [acoustic]

Det her er tidenes storebror..! Hold et lite øye med han og resten av Sharing! Out Loud på NorskeTalenter fremover=)

Tro og Tvil. (del2)

Hvorfor tror jeg at det kanskje ikke er så langt i fra hverandre?

Tvilen må jo komme fra et sted? For TVIL, er det egentlig en motsetning til tro? Det her er ikke en fasit svar sak, for jeg er ingen fasit. Jeg bare tenker og grubler litt på det her for tiden. For jeg synes det begynner å se ut som om tvil – det har en dæsj tro i seg. For om du ikke tror i det hele tatt, er det da noe å tvile på? Jeg vet ikke om det her gir noen mening for noen andre enn meg. Men jeg syns jeg ser det i Peter. For først er det ikke noe tvil hos Ham, men han er sikker i sin sak, han TROR, han er villig til å sloss for Jesus i Getsemane, jeg mener, han kutter øret av en stakkars fyr. Men så blir hans verden rystet. Ting går ikke den veien han hadde trodd. Det hele ser feil ut i hans øyner, fra hans stå sted, han begynner å tvile. Han kunne vel ikke ha tvilt der, om han ikke hadde hatt noen tro på Jesus til å begynne med?

Men det som er fint med tvil, det som er bra, for jeg mener det kan være bra, om du ikke lar det få fullstendig overtaket, det er at når vi i det naturlige tviler, fordi vi ser, at det her, det er ikke mulig, DA kommer Den Hellige Ånd. Siste ledd i treenigheten. Når 120 av de som var troende var samlet i frykt, men med et håp og venter på det ”etellerannet” som Jesus sa skulle komme, da kommer Den Hellige Ånd. Med all sin kraft og all sin fylde. Der hvor det før hadde vært menneskelig frykt og tvil, der var det nå overnaturlig mot og fult av tro. Miraklet som skjedde på pinsedagen hadde ikke vært så stort om ikke frykten og tvilen var til stede først. Missforstå meg rett, det hadde fremdeles vært stort, men det er i våre svakheter at Guds styrke virkelig kommer til sin rett. Der vi ikke strekker til, der vår tro ikke nok, der vi tviler, der kan Gud VIRKELIG vise seg. Og det er det jeg synes er digg med tvil. Ikke tvilen i seg selv, men det potensialet som ligger i det om du tar med deg tvilen din og lar Gud ta den. Det tvilen etter hvert har blitt et lite bilde på for meg er at mine feil, mangler, min tvil, mine skrøpeligheter de står ikke i veien for Gud. Gud er større. ALLTID. Når jeg har sagt ting som er helt fullstendig malplassert, når jeg har bommet på målet, når jeg tryner, når jeg tviler, når jeg ikke tror jeg har noe å komme med, det er da jeg vet at skal det her fungere, så må jeg bare legge alt i Guds hender, for selv om jeg tviler så vet jeg at Gud, han kan. Alltid. Hele tiden. Og der er det tvilen kan være nyttig. For tvilen tvinger troen til å vokse. Tvilen brukt i søken etter svar, og i overgivelse til min herlige Pappa i himmelen, tvilen vridd om til tro, i det du setter foten utfor båten for å gå på vannet, det er tro, det er tro som vokser. Peter begynte kanskje å tvile når han gikk på vannet – men han GIKK PÅ VANNET. Han tvilte kanskje, men i tro satte han foten på vannet. Han tok det første skrittet.

Det er tro det.

Tro og Tvil (del1)

For noen år siden, når jeg fremdeles gikk på barneskolen, kom der en mann på besøk i menigheten vår. Jeg husker ikke hva han het, nesten ingenting av hva han snakket om, eller hvordan fyren så ut, men jeg husker hva som skjedde etter møtet. Folk ble bedt for. Folk ble helbredet. Og folk fikk K-Ø-lapper…. Jeg husker jeg nesten syns det var rarere med kølappene enn helbredelsene en stund. Men noe annet som også gjorde inntrykk på meg var de miraklene jeg kunne se skje. Rett for øynene mine fikk jeg se at folk som hadde ulik lengde på føttene sine fikk lik lengde. Føttene vokste ut mens jeg så på. Det her var jo selvfølgelig litt av en opplevelse for ei jente på, umh, jeg tipper sånn ca 10. Og en slik opplevelse måtte deles. Så jeg fortalte til vennene mine. Og oppdaget til min store forskrekkelse at de ikke trodde på meg. Det lyste på lang vei at de var skeptisk. Jeg husker ikke helt hvordan samtalen gikk videre, men jeg husker jeg spurte den ene venninna mi ”pleier jeg å lyge?” . Hun svarte nei, det gjorde jeg ikke, og hun hadde alltid stolt på meg før, men dette, det klarte hun ikke å svelge. Det ble rett og slett for mye.

Nå kan jeg forstå at det kanskje ikke var det letteste å tro på uten å ha vært der å sett det selv. Og det var kanskje ikke det snilleste eller lureste å gjøre å spørre så direkte om hun trodde jeg løy, men det her var viktig for meg. For det her hjalp meg å tvile litt mindre. Men det som fikk meg til å tvile mindre, fikk henne til å tvile på meg.

Jeg har tenkt litt på det her med tvil i dag. For det er liksom en sånn greie som vi kristne ikke skal slite med. Tvil. Vi skal ha tro. Vi skal ha” full visshet om det en ikke ser”. Vi skal ikke vakle. Vi tenker at vi skal være den klippen som Jesus vil bygge menigheten sin på. (for de som ikke har massevis av bibelbakgrunn så er det litt sitater fra det nye testamentet her.) Men hvordan i alle dager skal vi greie det? Jeg mener, Peter som gikk på jorden sammen med Jesus, så utrolige mirakler hele tiden, fikk se Lasarus stå opp fra de døde, han tvilte. Han gikk PÅ vannet mot Jesus, med Jesus foran seg, Jesus som gikk PÅ vannet, rett mot Peter, likevel så begynte han å synke, fordi han tvilte. På Jesus, som GIKK på vannet SAMMEN med Peter. Eller Tomas, som også hadde vært med i ”vi som digger Jesus” klubben i 3 år. Vært en av disiplene. En av de som var der når Jesus vekte den lille jenta opp fra de døde, når en kvinne ble frisk etter å bare røre ved kappen hans, Tomas var der når Jesus mettet 5000, han fikk holde en av de 12 kurvene med rester. Det var igjen mer mat, etter at 5000 mennesker hadde delt 5brød og 2 fisk. Etter at han har hørt Jesus selv fortelle om sin død og oppstandelse så nektet han å tro det før han fikk se det. Han tvilte. Og etter at de alle sammen hadde fått møte Jesus i livet, og sett han reise opp igjen så ble de redde. De gjemte seg, de låste dørene og de tvilte.

Dette er de 12 menneskene som gjør at jeg i dag har hørt om Jesus. Disse 12 som så Jesus, gikk med Jesus, levde med Jesus, arbeidet med Jesus. Disse 12 som var øyen vitner. Og likevel tvilte. Disse 12 vanlige, tvilende menneskene. De som ikke stolte på hva de andre hadde sett, eller hva de hadde hørt selv. Disse 12 forandret verden.

Nå bør det jo nevnes at det ble en merkbar forandring i motet deres etter at ”talsmannen”, som Jesus lovte, hadde kommet. Tvilen ble byttet ut med tro. Men villigheten til å bli brukt, villigheten til å tro begynte mens tvilen var der. Håpet begynte før troen kom.

Så da er det kanskje lov selv for oss da, å tvile av og til. Om ikke annet så sørger tvilen for at vi spør spørsmål. Og spørsmål fører til at man leter etter svar. Og det vet jeg er en god ting. For Matteus 7.7 sier at den som leter den finner.

Jeg tenker at tro og tvil, det er kanskje ikke så fjernt fra hverandre…?

(etter ørlite mer tenkning kom jeg frem til at det innlegget her ikke har nok kjøtt på bena til å få frem hva jeg tenker, så til alle som nå trodde jeg var gått fra vettet, eller har mista fotfeste helt, pust ut, senk skuldrene, ta det med ro, det kommer en del 2:p)