Valg er aldri lette! Vil du ha en Pose?

For jeg vil ikke dra. Jeg vil bli. Jeg kommer til å gjøre alt i hele verden for å bli, men hva gjør jeg om jeg må dra? For du skjønner, hjertet mitt, ja, egentlig hele meg, med alt som jeg er, er egentlig ikke mitt lenger. Jeg gav meg bort. For LENGE siden. Jeg vet det ikke alltid ser sånn ut, men jeg gjorde det. Og jeg gav det bort til en jeg viste hvordan man skulle få mer enn det aller beste ut av det hele. For jeg klarer liksom aldri det beste en gang på egenhånd. Roter for mye, sårer for mange, tilgir for lite, glemmer for sent, blir ikke nok glad i, ser ikke nok av alt det vakre, strekker meg ikke langt nok, har ikke nok tålmodighet, smiler ikke nok, passer ikke godt nok på meg selv. Men likevel så vet jeg, at jeg er MER en god nok. For jeg tok hele pakken, hele greie, full av alt som jeg ikke liker OG som jeg liker. Jeg gav det bort. ”Værsego’” sa jeg. Nå høres det jo nesten ut som om jeg var fryktelig snill. Det var jeg egentlig ikke. For jeg gjorde det bare fordi jeg ikke klarer å fikse noen ting selv. Uansett hvor hardt jeg prøver – så roter jeg bare til. Jeg planlegger alltid å tenne lys, men det blir så mørkt når jeg blåser dem ut… Av og til føles det ut som om jeg tar bort smaken i livet, selv om jeg vet at jeg egentlig skal være salt og tilføre smak. Men det er bare sånn det er. Heldigvis så var jeg lur. Jeg fant en plass der de tar imot sånne som meg, sånne uperfekte, sånne fulle av feil, med kort lunte, lite disiplin og litt mindre selvinnsikt enn jeg hadde trodd. Sånne som meg. Sånne som meg. Det er HELT sant! De tar imot sånne! Med åpne armer og BREDE smil! Det er rå digg!

Men vet du hva det aller beste er? Jo, for selv om han tar imot sånne, akkurat sånn som de er, så lar han meg ikke være sånn. Og det er jeg egentlig veldig takknemlig for. For hvem vil vel forbli sånn? ”hvordan sånn?” Jo, sånn, du vet, sånn som er sjalu, som tror de har tilgitt og glemt, men aldri lar noen få en ny sjanse likevel. Sånne uryddige, litt kaotiske, som alltid sir det de vet de ikke skulle sagt, som snakker før de tenker, som sårer andre, blir såret selv og NEKTER å slutte å pirke i sårene, sånn at de aldri gror. Vell, poenget er at han ikke lar meg være sånn. Han lar meg forandre meg. Han hjelper meg å se hvor jeg kanskje kan ligne litt mer på ham. Noen ganger lar han meg se det selv, og noen gnager velger jeg å ikke se det. Da hender det at han lar noen andre vise det til meg og.. Jeg syns av og til litt synd på de andre, for det gjør vondt når man renser sårene sine, selv om man vet at det må gjøres. Men jeg er veldig glad for disse andre, de som er med å slipe meg, de som hjelper meg å bli mer lik han. For det er ikke noe annet jeg heller vil. Det var derfor jeg gav ham hele posen, med alt samen i. Til og med det jeg egentlig vil beholde selv. Egentlig fortjente han å få noe mye finere, men jeg hadde altså bare denne posen. Det finnes bare en meg, og det er denne versjonen. Som jeg har gitt bort. Fordi jeg vil at han skal få gjøre underverker med innholde.

Jeg er så takknemlig for at Jesus villa ha posen min. Hele meg. Med alt som den er fylt med.