I keep waiting..

For ikke så lenge siden pratet jeg med noen om det å ha muligheten til å tjene ganske bra. En del mer enn man trenger for å overleve på en måte. De snakket som hvordan man med mer penger hadde muligheten til å hjelpe andre. Og en av dem sa at den dagen lønnen bikket 1million i året DA skulle han virkelig begynne å hjelpe andre. Jeg syns det hørtes KJEMPE bra ut. Men så datt det en tanke ned i hodet mitt, om man ikke hjelper andre med det lille man har, klarer man da virkelig å hjelpe andre bare fordi man tjener mer? Har ikke det mye mer med holdning enn faktisk inntekt å gjøre? Om du virkelig ønsker å gjøre en forskjell finner du ikke da ut hvordan du kan begynne nå? Med det lille du har? Vi bor tross alt i Norge, det lille vi har er mer enn de fleste andre, og mye mer enn vi streng tatt trenger for å overleve.

Jeg snakker ikke om å ofre alt du eier og har, selge alt du eier eller tømme sparekontoen din til veldedige organisasjoner, jeg snakker om de litt mindre valgene, de som du tar litt oftere enn hver gang du blir konfrontert direkte med hvor fælt andre har det, eller hver gang en eller annen kjendis setter søkelyset på et eller annet forferdelig. For selv om det er vell og bra med et krafttak innimellom, så vet vi alle sammen at det er det du gjør på det jevne som virkelig teller, og flyter det mer der, så blir kanskje ikke krafttakene så nødvendige.

Men, siden jeg tror at det er en del av de som leser denne bloggen som muligens går skole, og ikke har en veldig fast inntekt, så er kanskje ikke det lureste å binde seg til å gi fast til en organisasjon, eller et fadderbarn – for så plutselig å oppdage at du ikke har råd til det, men på den annen side, 250,- i måneden, det er ei halv bukse eller en genser, et par burgere, en finere middag, 2 kinobilletter eller et par billige sko. Det er ting vi egentlig kan klare oss uten, men det krever kanskje at man ser på det en stund først. At man sjekker ut at man FAKTISK kommer til å gjennomføre det.

Jeg brukte 2 år etter at jeg bestemte meg for å bli fadder før jeg ble det. Litt fordi jeg ville finne en organisasjon som ikke bare tok vare på livet her, men også tenkte på evigheten etter på. Og litt fordi jeg ville være helt sikker på at jeg hadde penger til å gjøre det. Det jeg oppdaget var at med bare LITT mer bevissthet rundt min økonomi ville det ikke bli et problem, men heller god trening på pengebruk. Jeg så egentlig det ganske fort. Likevel tok det altså 2(!) år før jeg gjorde noe med saken. Du trenger ikke gjøre mer enn å åpne døra på skapet mitt, så vet du at jeg har råd til det her. Jeg er kanskje ikke veldig rik, men jeg har nok av det meste, og litt til.

Så fant jeg Angela. Som er 14, bor i Uganda, og er på mange måter VELDIG mye visere enn meg.

”I am always looking forward to write to you because I know am writing to a person who has made my life better. I can now be able to let people know of what I want to become because of you. You are working very hard to see that I become someone and somebody in this world.” Angela 14

Plutselig gikk det opp for meg, den summen som bare går fra kontoen min, den betyr noe. Ikke så mye for meg, ikke mer enn en bukse, eller en genser, men forvaltet på en annen måte betyr det håp om en annerledes fremtid. Da er det plutselig ikke så mye likevel? Da trenger man kanskje ikke vente til man tjener 1million. Da kan man kanskje begynne allerede nå…

I keep waiting, waiting for the world to change.