Hvite vegger

Noen ganger når tomme, hvite vegger stirrer på deg, så begynner fantasien å boble. Kreativiteten våkner til livet, det klør i fingrene og det er på tide å skape noe. Gjøre det hvite personlig. Gjøre det til ditt, ta eierskap over det. Men så har man ikke det man trenger, eller man får det ikke til. Det sitter fast. I hjertet, i hodet, i det kreative hjørnet. Det gjør vondt på innsiden av all overfloden av tanker og ideer. Her kan du skape noe som virkelig vil bety noe, noe som vil gi de hvite flatene personlighet og innhold. Du kan fylle dem med håp, løfter, farger, venner, minner, ord, former og fremtid. I de hvite veggene ligger alt. Et så enormt potensial. Så mye, så utrolig mye som bare venter på å komme frem. Så mye som bare vil vise deg en liten bit av livet. Så mye.
Men så sitter du der, uten det du trenger til å fylle de hvite veggene, og uten mot til å ta en tusj og tegne… (tomt)

Akkurat som ellers i livet. Hadde du bare kommet i gang, hadde du bare hatt mot til å begynne, til å forme, til å farge, til å skape, til å være deg! Bare deg! Være heilt og holdent den du skal være. Til å være tro mot deg selv, og tro mot han som skapte deg. Være tro mot livet. Være ekte. Ta fatt i de hvite, hvite, tomme og personlighetsløse veggene. Ta fatt, å skape. Ta tilbake det som er ditt. Gjøre noe med det. Slik at det ikke lenger bare er noe. Men at det blir noe mer, noe som er til glede for alle, også deg. Noe som kan skape håp, drømmer, mot, fremtid, venner, minner. Noe som farger deg. Noe som former alt rundt deg. Noe som er med på å forme selve livet.

Nok et menneske

Jeg har begynt å fatte at livet jeg har valgt å leve ikke er så lett. Det er ikke vanskelig, men det er ikke lett. Det er ikke lett å leve et liv som ikke bare handler om deg selv, der valgene du tar ikke bare handler om deg. Det er ikke lett å stadig møte folk som stiller spørsmål ved valgene dine, som aldri kommer til å forstå hvorfor du gjør som du gjør. Og som er der med en gang du feiler. Som ikke husker de tingene du har gjort som faktisk var rett, men alltid ser etter feil. Som alltid vrir på ordene dine. Som hele tiden vil sette deg fast. Som har studert, eller i alle fall tror de har studert troen din. De som leter med kritiske øyner, de som ikke ser etter sannhet, men feil og mangler. De som aldri noensinne vil la deg slippe unna med å ikke vite alt, de som aldri noensinne vil la deg slippe unna med ”slik er det bare”. De som er hellig overbevist om at du er hjernevasket. Og at de aldri har vært utsatt for noe lignende selv.

Det morsomme i alt kaoset er at de ikke alltid vet hvor deres påvirkning kommer fra, eller er helt sikre på hva de tror selv. De vet ikke hvorfor de tar de valgene de tar. De kaller det frihet. Og de kaller mine valg fangenskap. Jeg har i alle fall valgt hvor min påvirkning kommer i fra. De sier at mine foreldre har valgt min tro, likevel er jeg ofte en av de eneste i en slik diskusjon som ikke ble barnedøpt, og som heller ikke ble konfirmert fordi alle andre ble det, men valgte det selv, fordi det var et liv jeg ville leve.

Det at jeg ikke kan svare på alt, at jeg ikke klarer forklare deg hvorfor jeg gjør som jeg gjør betyr ikke at jeg ikke har peiling. Det betyr heller at jeg ikke er særlig flink til å ordlegge meg. Det betyr at jeg fremdeles bare har 19års livserfaring. Det betyr a jeg fremdeles lærer. At de valgene jeg tar ikke alltid er riktige, at jeg ikke vet at alt, at jeg bare er nok et menneske. Nok et menneske som må lære av sine egne feil, nok et menneske som ikke visste alt fra den dagen det ble født. Bare nok et menneske som deg.

”The Show Must Go On”

Dette er kanskje den farligste setningen som noensinne kan sette seg fast i tankegangen din. ”The Show Must Go On” tar ikke hensyn til noen, den tenker ene og alene på seg selv, på seg selv og ”Showet”. Setningen funker nok utrolig bra på steder som Las Vegas (eneste plassen jeg kom på i øyeblikket), men i andre settinger, som egentlig skal fokusere på hjerter, og på individer, der betyr denne setningen slutten på alt. I det øyeblikket det begynner å handle om ”Showet”, istedenfor hjertene bak, da nærmer slutten seg med stormskritt. Det kan gå for en tid, man kan holde ut lenge, men en eller annen gang vil noen finne ut at grunnmuren er pillråtten. At opplegge ikke lenger er verdt noe, for det som pleide å være verdiene er borte. Målet har blitt å holde det ytre plettfritt, mens innsiden råtner. Når du merker at ting begynner å handle om showet mer enn noe annet, da er det på tide å gjøre noe. Da er det på tide å gå drastisk til verks. Ta gjerne tak i det ytre, men sørg for at du får med deg det indre. Sørg for at forandringene ikke bare kommer på usiden, men at også innsiden får et helt nytt ansikt. Noen ganger er det riktig å rive ned et hus. Noen ganger er det den eneste muligheten å skape et nytt hjem på. Eneste måten å kunne la drømmer bli virkelighet.

vår...<3

Da kan vi si at russetiden er virkelig i gang. Etter ei helg på russetreffet i Kragerø og ei helg på Lillehammer kan jeg konkludere med at våren er her. Noen av de sikreste tegnene på vår er russen, grønne trær, løvetannen, og dagens nyeste punkt, lukten av nyklippet gress! Så herlig når våren virkelig er her. Og det er herlig med vår altså=)

Men tilbake til russetiden. Forskjellen på Lillehammer og Kragerø var slående, men ikke så stor likevel (viss man ser litt nøyere etter). For å ta likheter først; Rød-, blå-, grønn-, og svartekledde ungdommer. Alle samles for å ferie at mange år med skole snart er ferdig. Alle blir raskt dritt lei av små unger som ikke har lært seg normal folkeskikk. ”vær så snill”, ”takk,” eller ord som ligner er sjelden kost blant russekort samlende barn. Så til alle foreldre; mai er en ypperlig måte å lære ungene dine vanlig og egentlig obligatorisk folkeskikk. Det beste hadde selvfølgelig vært om de kunne slikt før mai, men det er vist ikke tilfelle. Ok, digresjon, så nå skal jeg tilbake. Kragerø var utrolig bra, jeg stod nede i sentrum der nede på kaia og tenkte at ”aldri i livet om Lillehammer blir så bra som det her” for herlighet så mange påfunn og gøye folk på en plass! Det var faktisk bare fantastisk bra. Humming Peopele konserten var noe av det beste jeg har vært borti, og å se sentrum så overfylt av russ som faktisk er bra forbilde, det var herlig det. Så jeg trodde heilt ærlig at Lillehammer kom til å bli en liten nedtur. Ikke kjangs i havet at det ble like bra.

Men det ble det ikke. Lillehammer var mørkt, vått, kaldt, gjørmete, syyyyykt mye lyd og verdens herligeste folk. JesusTeltet var en større hit enn jeg hadde trodd. Og det aller beste er alle folka du får møte, alle samtalene, dem fantastisk vittige, usaklige, saklige og utrolig overraskende spørsmåla. Det var rett og slett kjempe herlig. Dunk-dunk musikken en smule slitsomt i lengden, men ellers var det fantastisk herlig å aldri gå tom for dansemusikk;)
Og cred til JesusRuss folka! Fantastiske folk! Så flinke, så tålmodige og dyktig med russbilkjøring. ;D ”Viss hu dama er bak oss en gang til, så gir vi a’ en pose boller!”
Det var ei lenge etterlengta helg. Jeg hadde savna å snakke med nye folk. It was gudd…=) Henge meg på neste år og jeg;)