Hallo livet

Jeg vet ikke med livet ditt, men livet mitt består av en hel del deler. Noen ting virker ikke logisk, men så er det bare slik like vell.

Sånn som hjemme.

Hjemme det er Ålesund.

Det er Kirka mi hjemme, det er familien, det er vennene mine, lukten av hav, måkeskrikene, FJELLENE (sorry Oslo, du har ikke fjell, du har hauger og høye hus), solnedgangene, soloppgangene, gata mi, gamle skoler, kjente veier, kjent utsikt, kjente fjes. GODE minner, dårlige minner. Ålesund. På godt og ondt. Lille Ålesund, store (hah, litt store:P) Ålesund, de mange menighetene. Hjemme. Niesene. Hjemme, å lande på Vigra – lett lykke. Å se seg rundt når man er ute å kjører, WOW. For en plass å kalle hjemme.

Fine Ålesund. Som jeg er glad i, som er hjemme. Deilige Ålesund. Med det temperamentsfulle været.

 

Men, så er det den rare greia, at jeg skal hjem til Oslo og. Oslo som også er hjemme. Med sine kirker, med kirka jeg går i, som også er min kirke. Det ble spesielt morsomt når min pastor i Oslo var hjemme i Kirka mi i Ålesund. Men det var så fint og! For hjemme og hjemme møttes. Og av en eller annen grunn, så ble Oslo mer hjemme etterpå. Forstå det den som kan.

Oslo som også har mange av vennene mine. Som har GODE minner, og forferdelig vonde minner. Oslo som ikke har fjell, men mange flere folk. Høye bygninger. Oslo som er veldig ulikt hjemme, som jeg fremdeles går meg vil i (Sier vell mer om meg enn Oslo, sånn egentlig.) Oslo som viser kontrasten mellom fattig og rik, litt bedre enn jeg ser i Ålesund. Oslo som har Subways, og Max Burger. Som har Karl Johan. Som til tider er sykt upersonlig. Men Oslo er også hjemme. Men hjemme med liten h. For Hjemme, Hjemme med stor H, det er fremdeles Ålesund.

Livet er morsomt.

Gud er ganske morsom.

Livet er en spennende greie.

Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Nå er jeg i Oslo, nå er Oslo hjemme, så lenge jeg bor her vil jeg være til nytte i kirka mi her, være en velsignelse for byen, så godt som jeg klarer. Jeg vil lære, lære mye, plukke opp erfaringer, fange øyeblikk å ta dem med meg Hjem. Så mye som jeg kan. Jeg vil smile –som en annen idiot, når jeg rusler i byen. Selv om nesten ingen andre går rundt og smiler slik.  Jeg vil smile som en annen idiot – fordi jeg fremdeles ikke er der at jeg danser gatelangs, det er ok å være LITT normal og. Men smile likevel, fordi livet egentlig er ganske fint. Og jeg er på rett plass.

Jeg er hjemme.

Livsvisdom fra ei på 24(!)

Det er faktisk det lengste jeg har levd…

Og for en bragd!

Så langt i livet har jeg overlevd:

- 0 naturkatastrofer

- Verdens undergang (2012)

- Å ikke lenger være minstemann (jente) i familien.

- skole

- bilulykker (ikke fullt så dramatisk som det kan høres ut..)

- å være 13 (DET må være TIDENES bragd)

- Videregående (right up there, med å være 13)

- Puberteten (så mye som folk snakker om hvor voldsomt det er må det jo bare være et mirakel)

- brudd med kjæresten

- Fly over styret på sykkelen og lande med trynet (også kjent som ansiktet) først.

- 2 år i Nord-Norge

- Alene i Oslo (den store, skumle storbyen)

- Å vokse opp i verdens beste land å bo i

- 24 Vintre

- eller den mer imponerende – 24 sunnmørske somrer…

- Svineinfluensa

Men hvor kommer livsvisdommen inn?

Vell, den begynner nå.

Jeg har, takket være mange gode forbilder, mine foreldre, søsken, venner og menigheten lært noen viktige lekser i livet, før jeg egentlig trengte dem, og når jeg trengte dem. Og INGEN av de overnevnte har noensinne sett helt fullstendig feilfri ut. For en frihet å ha uperfekte, gode forbilder. For en velsignelse.

Og hva har jeg lært?

Jeg har lært hvor jeg skal gå, når noe skjer. Og når ingenting skjer. Når livet er fint, og når livet er fælt.

Jeg har lært hvem jeg gir hjerte mitt til. (Det er Jesus, om noen skulle lure – det kan det jo hende noen gjorde)

Tiden jeg bruker på Gud når livet er fint, er like viktig, nesten viktigere enn tiden jeg bruker med Gud når livet er svart (det er fordi det er LETTERE å gå til Gud om vanen er inne, og jeg ikke tror jeg må gå noen strafferunder før jeg kan si ”hallo” til pappan i det høye.). Og av og til er livet svart. Av og til er hjerte i 1000 biter. Noen ganger gjør livet (eller folk i livet) ting som man ikke forventet. Plutselig står man på bar bakke. Da er det lettere å springe til Gud, om man går til ham til vanlig. Men det er LIKE lov å springe til Gud, om du ikke er så flink å gå til Ham til vanlig.

Jeg føler meg som et vandrende mirakel for tiden.

For jeg har det sykt bra.

Omstendighetene vil egentlig tilsi at jeg kanskje ikke skulle hatt det så sykt bra.

Men hva annet kan man si, enn at Gud er seriøst drit kul.

Jeg tror ikke på noen som helst måte, ikke litt en gang. At Gud står bak alt som skjer meg i livet. I alle fall IKKE når det skjer kjipe ting. Jeg tror at Gud kan, som det står i Romerne 8:28, vende alt til det gode for den som tror. Men det at jeg får noe GODT ut av noe KJIPT betyr ikke at Gud hadde en mening med at det skjedde. Det er ikke slik jeg kjenner Gud. Gud har gode tanker om meg, tanker til fred, fremtid og håp. Men så er han Gud da, og når folk, fe, og meg fører til teite ting i livet mitt, så kan Gud, som er Gud med stor G, vende det til det gode. Det er liksom litt digg.

Jeg elsker bursdag.

Jeg er ikke av den sjenerte typen, og synes det er fint, feiende FLOTT med litt ekstra oppmerksomhet. Synes ikke det gjør NOE å bli eldre – så lenge det er en bursdag der som overgang.

Og FOR en dag!

MASSE svensker som vil at jeg skal leve i 100 år (Ja takk, gjerne det!), Øystein Gjerme som snakker om menighet…Woooosh! Inspirert! Karl Inge Tangen om verden, Et par herlige svensker –og dagen er god.

Mange klemmer, MYE sjokolade, nye venner.

Jeg liker livet mitt.

Det er et fint liv.

Det er kanskje ikke helt hvor jeg trodde det skulle være. Jeg må kanskje begynne litt på nytt. Ble kanskje litt brått annerledes.

Men Gud er så kul.

FINT LIV.

Nøff said.

Erfaringssekken

Av og til er livet så spennende at man på ingen som helst mulig måte har tid til å dele oppdagelsene sine.

Og av og til har liksom ikke helt kontroll på hva  man egentlig har lært. Jeg syns uansett at det var på tide å dele litt av mine nye dråper med livsvisdom.

Når du forlater mor og far, søsken, menigheten og byen din:

1.     Husk på visdommen du fikk hjemme!

-       som når du lærte at ikke noe metall, ikke engang tallerkenen med gullkant skal inn i mikrobølgeovnen, så skal i alle fall ikke grytelokket i metall, glass og hardplast inn i den.

-       Når du først har glemt visdommen over: slipp inn frisk luft! Som høydemåler sjiraffen på min brors rom sa: ”Frisk luft i lungene er godt for meg og ungene!”. Gass er sjeldent en god ting.

-       Det er lov å ringe hjem. Når du er usikker på hva du bør gjøre er det lov å ringe hjem. Det er faktisk lov å ringe til man får svar. (men viss du ringer veldig mye kan det være greit å sende en melding og – så du ikke skremmer livet av foreldrene dine med de 40 ubesvarte anropene)

-       Putt gjenvunnet visdom i ”erfaringssekken”.

2.     Sjekk været

-       Det er stor forskjell på mengden klær som trengs i +3 og – 26.

-       Noen steder i verden (Oslo) er det kaldere enn det er på den fineste plassen på jord (Ålesund), da kan det hende man trenger en varmere jakke.

-       ULL.

3.     Tro og sånt

-       Når du ikke har en menighet som føles like mye som hjemme, som den hjemme (Filadelfia; Charge), må man ta et mer aktivt grep om Gudslivet sitt – hadde vært greit om den vanen var sveiset (slik at den sitter skikkelig godt) på plass FØR man flyttet. (tips til de som har tenkt å flytte på seg)

-       Det er ALDRI for sent å legge til seg en god vane.

-       Det er lov å ringe HJEM (denne gangen mener jeg altså å be, snakke med Gud – men det er fremdeles lov å ringe mamma og pappa her nede og;P)

-       Åpen linje med småprat, er MYE bedre enn skippertak.

-   Ny menighet trenger tid for å bli "hjemme".

4.     Studier

-       Akkurat som da du gikk på barneskolen er det viktig å gjøre lekser hver dag, selv om ingen sjekker dem. Litt hver dag er MYE bedre enn skippertak.

-       Gode karakterer er ikke alt – men det FØLES mye bedre enn de ikke fullt så gode. De gode karakteren får du når du jobber litt HVER dag.

-       Det er ALDRI for sent å begynne med en god vane

5.     Gode vaner

-       krever utholdenhet

-       Spis mer frukt og grønt

-       Noen vaner krever at flere ting i hverdagen forandres, trening for eksempel, krever økt proteininntak. (Siden det så ut som om du lurte veldig på det)

-   Gode vaner hjemme fra er sannsynligvis gode vaner på det nye stedet og.

Så litt visdom fra Disney: ”Hvis første gang du feiler, så prøv og prøv igjen”.

Avsluttet med rådet fra min far: ”Putt det i erfaringssekken, og ta det med deg videre.”

Ps: Erfaring er noe man får rett etter at man egentlig trengte det, men om du har puttet det i sekken så har du det i alle fall til neste gang.

Gud og jeg

Vi har vært gjennom en hel del i lag

Gud har måttet tåle mye fra meg

Han har måttet tåle at jeg beskylder Ham for å være langt borte

At jeg sliter med å tilgi

At jeg er sint

Så sint at jeg banner, selv om ingen andre er der for å høre det

Bare meg og Gud

Han har måttet tåle sinte utbrudd

Gråt som sitter så dypt at jeg nesten kaster opp

Igjen anklagelser for å være langt borte

Klager for at Han ikke hører

Sinne

Utbrudd

Beskyldninger

Et steg frem og en meter tilbake

”jeg nekter å tilgi! Jeg orker ikke!”

”kan ikke du bare hente meg nå?”

Oppgitthet

Sukk

Stillhet

Tomhet

Utmattet bønn

Desperate rop om hjelp, eller nærhet

”Hvordan kan du la noen være så slem mot meg?”

Igjen anklagelser for at Han er fjern

”Kan du ikke bare ta det bort?”

Og når jeg har tatt dårlige valg, har Han blitt spurt om å hjelpe meg å rydde i mitt eget rot.

Av og til (la oss være ærlige, ganske ofte) har jeg nesten kommandert Ham til å rydde det opp for meg. Kjøpslått

Og når ting ikke er så farlig, ikke er så skummelt, og livet ikke behandler meg så røft, så har han tålt

Stillhet

Glemsel

Utakknemlighet

Takknemlighet

Nedprioritering

Likevel kan jeg være Trygg

For Gud tåler at jeg er ærlig

Brutalt ærlig

Han snur ikke ryggen

Han tar ikke alltid bort ting

Men Han har alltid gått med meg
Tatt meg gjennom

Selv når jeg banner i sinne, så bare jeg og Gud kan høre det

Når jeg ikke har bedt om forlatelse

Når jeg har gått i feil retning

Kan jeg fremdeles være Trygg

Jeg kan alltid komme tilbake

For Gud og jeg

- vi er venner