Jeg føler meg så falsk..
Hørt den før? Den er så utrolig skremmende vanlig i kirke og menighet. I alle fall har jeg hørt den (og sagt det selv) ganske mange ganger. Jeg føler meg så falsk når jeg lovsynger, jeg føler meg så falsk når jeg hopper og jubler, jeg føler meg så falsk når…
Vi har gjort følelser til en viktig greie i livet vårt. Vi har på mange måter gjort det til hovedpunktet i livet. Vi er ikke lykkelige med mindre vi føler det, vi kan ikke elske Gud med mindre vi føler det, vi kan ikke fortelle noen at vi er glad i dem, med mindre vi føler det. Alt springer ut i fra følelsene våre. Følelsene som aldri er konstant, som aldri er helt lett å skjønne seg på, som kan variere fortere en du drikker en kopp kaffe. Følelser som blir styrt av omstendighetene rundt deg. ”La følelsene bestemme hva du skal ha på deg”. Følelsene som blir gjort til sjefene livet vårt av alle rundt oss. Vi blir lært opp til å la hvordan du føler det være det viktigste holdepunktet i livet. Er det rart at livet går så UTROLIG mye opp og ned? Er det rart at folk er så usikre? Er det rart at folk tviler på om de virkelig er frelst? Når følelsene våre, som er så usikre og på ingen måte stabile skal være det avgjørende i livet vårt, er det rart at vi tar så mange dårlige valg? Er det rart at vi føler oss falsk? Er det rart at det blir vanskelig å lovsynge?
Men vet du hva, om det du synger er sant og ekte. Og du VET at det stemmer, men du føler det ikke sånn akkurat nå, så er du ikke falsk. Kjærlighet er ikke en følelse. Det er så utrolig mye mer. Kjærligheten er konstant og faller aldri bort. Å vite at det du synger er sant, å vite at det er sant at du er glad i noen selv om akkurat nå, akkurat nå så er det ikke det du føler, men velge å gå for det du vet istedenfor det du føler. Det er ekte. Det handler ikke om å lyge. Det er lov å være ærlig om hva du føler, men det handler om å være ekte. Det handler om å ta kontroll på sine egne følelser. Det handler å skille sannhet fra følelser. Det handler om å vite at kjærligheten er mer enn en følelse. Det handler om frihet. Det handler om å vite at Gud er større enn det du føler
Jeg er med i lovsangen i min menighet, og skal jeg være ærlig så er det slettes ikke alltid jeg føler for å lovsynge. Det er ikke alltid jeg føler at jeg har så veldig mye å være takknemlig for. Det er ikke alltid jeg føler så veldig sterkt på tekstene. Og jeg slet leeenge med å føle meg helt utrolig falsk. Heldigvis tipset noen meg om å være ærlig med Gud. Begynne med en bønn for meg selv. ”Gud, du vet at jeg ikke er der enda, du vet jeg ikke føler det vi synger nå, men du vet at jeg vil.” Det var en begynnelse. Så var det lettere å lovsynge og ikke føle seg falsk. Men etter hvert som tiden er gått, etter hvert som jeg har fått blitt bedre kjent med Gud, med Jesus, med bibelen har jeg fått begynne å lære hva som er sannhet. Hva som er ekte. Hvilke ting kan jeg alltid stole på, selv når følelsene mine skriker det motsatte. Jeg har lært at å elske Gud, å elske Jesus det er et valg mye mer enn en følelse. Det er en gave mer enn det er et valg. Jeg elsker fordi Gud elsket meg først. Jeg elsker med den kjærligheten jeg har fått i gave av Ham. Og Hans kjærlighet den er konstant. Derfor kan jeg elske hele tiden. På tross av hva jeg føler. Noen ganger hjelper følelsene oss til å komme nærmere Gud. Noen ganger kommer gleden av seg selv, andre ganger må den jobbes med for å komme. Det står at vi skal glede oss i Herren alltid i bibelen, og det er rett og slett ikke mulig skal du basere det på ditt følelses liv. Men velger du å faktisk glede deg I(!!!) Herren, så er det mulig. Det er mulig å alltid se lyset, det er mulig å alltid velge gleden. I alle ting, hele tiden, for din glede er ikke en følelse, din glede er en gave fra Gud, din trygghet er ikke basert i ditt liv, men i Jesus. Din kjærlighet er ikke den typen kjærlighet som Hollywood har lært oss alt om. Din kjærlighet er en gave fra Gud og den er evig. Den faller ikke bort, den misunner ikke. Den er evig. Den trekker andre opp, den opphøyer de rundt deg. Den skryter av dine venner, den er ydmyk og ekte. Den er ALDRI falsk. For den er ingen følelse. Jeg kan rope til Gud at jeg elsker Ham av hele mitt hjerte til og med når jeg ikke føler det. Jeg kan vite at Gud elsker meg når jeg føler meg alt annet enn elsket. Jeg kan gi mine venner en klem og fortelle dem at jeg er glad i dem selv om det ikke bobler over av kjærlighet i det øyeblikket. Jeg kan basere livet mitt på Guds kjærlighet. Som er konstant.
Jeg VET at jeg elsker Gud. Jeg VET at han er større enn mine om stendigheter. Jeg vet at Han elsker meg. Det spiller ingen rolle hva jeg føler. Jeg vet at dette er sant. Jeg kan velge å gå på det jeg vet mer enn det jeg føler. Jeg vet at jeg kan hente glede og kjærlighet hos Han når jeg ikke har noe å hente med meg selv, og når jeg har masse å ta av selv, så kan jeg hente mer der likevel. Jeg vet at jeg kan være ærlig med Gud om hva jeg føler – hva er poenget med å ikke være det liksom? Han vet jo det uansett! Men jeg vet også at jeg an velge å gå på det jeg vet mer enn hva jeg føler. Og det er det som gjør at jeg kan være fri.
Virkelig fri
Alltid.
