Jeg sitter og veier for og i mot. Er dette en sånn tekst jeg kan legge ut nå, eller bør jeg vente til jeg er ovenpå igjen? Til jeg ikke føler meg lett ubrukelig selv? Gjør det at teksten veier tyngre? Eller gjør det den til et pitty party? For det er ikke det som er poenget med den. Men så er målet med skribleveggen at dette skal være en plass for skriblerier, for halvferdige og ferdige tanker. Hvor maska ikke skal henge så høyt.
Så den kommer nå.
Rykende fersk.
Om man kan si sånt.
Så får du ikke lov å tenke at jeg trenger oppmuntring. Ikke her, ikke nå.
Denne er ikke til meg - denne er til alle de andre ubrukelige.
Kjære du ubrukelige!
Du som ikke klarer gjennomføre noe så godt som du vil. Du som ikke lærer av feil du har gjort før. Du som ikke gjør noe godt nok, eller mer enn godt nok. Du som lar tankene sirkulere rundt deg selv. Du som ikke kobler på når det lovsynges eller når man ber. Som oppdager at tankene nok en gang, har vandret på egne stier, når du egentlig skulle være flink å lytte. Du som ikke klarer lære noe nytt, i alle fall ikke skikkelig. Du som bare blir god, eller ok, men ikke skikkelig flink.
Du som er sliten, du som er sliten, men ikke forstår helt hvorfor. Du som er sliten, men som ikke synes du har gjort nok til å bli sliten. Du som føler du burde hatt mer krefter. Du som helst vil sove. Du som tenker du ikke egentlig har noe å komme med.
Du tar feil.
Du er ikke ubrukelig.
Du er faktisk ikke ubrukelig. Og skulle du, mot all formodning, være det likevel, så er uansett ikke poenget med deg at du skal kunne brukes. Du skal være. Og du skal være deg. Du skal være fri. Og du er ikke alene om å føle deg ubrukelig.
Jeg har følt meg ubrukelig.
Jeg føler meg til tider fullstendig ubrukelig.
Jeg er også klinklinkende klar over at det ikke er sant, og at det er ganske langt fra sant, men jeg snakker ikke om hva jeg vet, jeg snakker om hvordan det føles.
Jeg har følt meg som en som kan gjennomføre ganske mange oppgaver, men gjennomfører de helt greit. Man fyller et tomrom, men har ikke noe mer å komme med. Fyller plassen, til det kommer noen som kan gjøre jobben bedre. Man gjør det som trengs, fordi der ikke er noen andre som kan akkurat nå. Ikke fordi man har noen spesielle gaver eller talenter på området. Man er bare flink å gjøre akkurat det som trengs.
Dette er virkelig ikke et pittyparty. Jeg vet hvem jeg er. Jeg vet hvem som bor i meg. Jeg vet hva som bor i meg. Jeg vet at følelsene er ekte selv om de ikke taler sant.
Jeg ville bare minne deg også på det.
Du som også merker at hele verden alltid krever litt til.
Kjære du ubrukelige.
Du er ikke alene om å føle det sånn. Det var egentlig bare det jeg ville si til deg.
Ja, også ville jeg minne deg på at selv om du føler det sånn, så er det ikke sant. Selv om følelsene er ekte, så lyver de noen ganger.
Bare så du vet det.
Du er ikke ubrukelig.
Du er bra. Du er bra nok. Du er MER enn bra nok. Sannsynligheten er stor for at jeg til og med syns du er kul.
Du er mer enn nok. Du er deg.
Det er virkelig mer enn godt nok. Allerede før du har gjort en dritt.
Og det, det gjelder både deg og meg.
