Så løfter vi blikket. Og speider frem.

Men ikke uten å glemme nå.

For det er liksom nå det skjer. Ikke der fremme. Dessuten er der fremme avhengig av nå. Valgene nå, de påvirker der fremme. De store, og de små. Vanen din setter kursen. På godt og ondt.

Neida, jeg snakker vell egentlig ikke så mye til deg, som til meg.

Å utsette å velge, skyve ting framfor seg, er også valg.

Er ikke sikkert det koster deg så mye nå.

Kan bety en held del der fremme.

Kanskje koster det mye nå. Men kanskje gjør det der fremme lettere?

Hverdagen har så ufattelig mye å si.

For det er hverdagsminnene du legger igjen hos folk flest.

Jeg har snakket om Farfar før.

Nevner farfar likevel. Farfar gikk bort når jeg var mye yngre. Jeg husker ham nesten ikke. Men jeg vet at farfar var en bra fyr. At farfar var en bra fyr i hverdagen sin, som behandlet folk rettferdig. Det vet jeg, fordi når jeg fikk jobb hjemme for 2 år siden, så var der 2 mennesker, som lyste opp når de forstod hvem min farfar var. En kommentert at om min pappa bare var litt lik på farfar, så var jeg heldig. Han brukte mye tid, i løpet av en uke med opplæring, til å fortelle meg om min farfar. Den andre kom helt uoppfordret bort å lurte på om det faktisk var slik at jeg var ”barnebarnet til Sverre”. Når svaret var ja kom dette: ”Beste sjefen jeg noen sinne har hatt!”.

Om jeg kan leve slik, at de som kommer etter  meg kan få høre noen ord som dette. Så er jeg fornøyd. For jeg kjente at hjerte vokste. Herlighet så fin fyr farfar var! Jeg ble stolt, og takknemlig. Og glad. Og GLEDEN av å kunne dele det med min pappa? Digg. Finnes ikke ord.

Mitt store mål i livet er ikke å få et navn som folk flest husker. Men om de jeg møter på veien kan sitte igjen med litt Jesus, mye kjærlighet, og en følelse av å bli sett. Så er jeg ikke så langt unna målet.

Om jeg kan få lov å være med å løfte opp andre. Om jeg kan få lov å finne gull, hjelpe folk opp og frem. Peke på Jesus. La folk sitte igjen med håp og kjærlighet. Da har jeg kanskje gjort noe riktig. Da kan jeg reise hjem, og ha gjort nok.

Mindre meg.

Mer Jesus.

Det hadde vært fint det.

Tenk så gøy å kunne se seg tilbake, å se at man har gjort det LETTERE for de som kommer etter? At mine valg gjorde vanskelige valg lettere for de som kommer bak? Jeg VEIT at jeg tåler en trøkk. Da kan jeg ta noen ekstra, så slipper de som kommer etter. Tenk å kunne gi videre noe som er lett å bygge på.

Da må jeg også tenke nå. Ikke bare der fremme. Jeg vet jo uansett ikke hvor lenge jeg får være her.

Men jeg er her nå.