Høstmørket.

Ikke alt som er ekte snakker sant.

Jeg er litt usikker på hvor jeg er på vei nå.

Men vi er nå på full fart inn i høstmørket. Noe som på mange måter er koselig. Tenne lys, kaffebesøk, varme klær, gode gensere, lune hjem.

For meg har høsten i mange år bare vært våt, kald, ekstremt stressende, det skjer for mye, og det har vært den tiden på året når hodet har bestemt for å ta seg et dypdykk ned i mørke. Det første året på folkehøyskole, i Mosjøen, hvor det plutselig var enda mørkere, da oppdaget jeg at det faktisk kunne se ut som om jeg hver høst og vinter gikk inn i en liten mini høstdepresjon.  Og vettu. Det var en frihet  å se det. Og plutselig begynte det (nok en gang) å gå opp for meg at følelsene – de er ekte, men de snakker søren meg ikke alltid sant.

Jeg lærer det om og om igjen.

Fordi jeg hele tiden glemmer sannhetene. De grunnelegende sannhetene. De som er faste. De man kan hvile livet på. De som gjør at selv om følelsen av å ha det kjipt er der, følelsen av å være utenfor, av ensomhet, av å ikke strekke til, av å ikke være god nok, av å være låst eller HVA som helst du måtte føle på. Du vet disse greiene som holder deg fast. Som hindrer deg i å snakke. Som hindrer deg i å ta del i et felleskap. Som hindrer deg i å tro på dine ideer, som hindrer deg i å se andre. Eller som, om du skulle se noen, forteller deg at DU kan i alle fall ikke bety noe. Disse følelsene som forteller deg hvor uendelig lite du er verdt.

De lyver.

Selv om de er ekte.

Det er litt viktig at du vet det. For selv om det likevel er tungt, så får du plutselig muligheten til å gjøre noe med dem.

Som når jeg vet at i det mørke kommer mot vinteren, så må  jeg ta noen grep, for å holde hodet godt over vannet. Og jeg kan si at du trenger ikke bekymre deg for meg. For jeg vet hvilke sannheter jeg skal dra fem på høsten. Og det er lenge, lenge siden de svarte tankene har fått overtaket. Men tok det lang tid? Ja. Prøvde jeg å avreagere på noen - la oss si; ukloke måter? Ja. Var det lett å bli kvitt dem? Nei. Gikk det? Ja.

Får man av og til lyst å bare drifte tilbake i gamle tankerekker, gamle reaksjonsmønstre? Joda. Det skjer.

Men det er da man husker, at selv om det man føler er ekte. Så er det ikke sant. Så husker man hvor man går.

At man av og til trenger å lufte hodet, tankene. Puste. Bestemme seg for noen ting som er sant. Og innrømme at noen ganger trenger man hjelp.  Det er ikke alltid man klarer det selv.

Og vettu?

 (1Pet 5:7)

Du kan faktisk kaste alle bekymringer på skaperen. Også kaoset på innsiden. Få hjelp til å løse flokene.

Ting er sjeldent så ille som det føles.
Og;

Skal du kaste noe, så må du forresten slippe tak i det.

Det er litt frihet i å slippe taket.

Ting du allerede vet (2)

( Phil Wickham - Mercy, spotify )

Du klarer aldri å bruke opp nåden.

Du klarer aldri fortjene den.

Du trenger ikke unnskylde deg for å ”bruke” den.

Du skal få lov å være fri.

Og modig.

Du skal få lov å feile.

Børste støvet av klærne.

Reise deg.

Begynne på nytt.

Men  du skal også få lov å være ærlig.

Det er lov å ikke orke mer.

Det er lov å gi seg.

Det er ingen skam å snu.

Det er ingen skam å trenge hjelp.

Egentlig,

Så er det ingen som klarer det alene.

Å fikse livet altså.

Jeg vet at du vet det.

Men av og til, så husker jeg ikke ting jeg vet.

Som at jeg aldri har gjort meg fortjent til å kunne gå rett til skaperen og spørre om hjelp.

Noe som betyr at det spiller ingen rolle hva jeg vil spørre om. Stort eller smått.

I meg selv har jeg uansett ingen rett til å spørre om det.

Om problemet jeg vil ha hjelp til er min feil, noen andres feil.

Uinteressant,

I meg selv, i hva jeg kan og hva jeg har gjort,

Så har jeg ingen rett til å spørre skaperen om å rydde.

Det er det som er så fint med Jesus.

Han visste at jeg ikke kom til å fortjene det.

Så han fikset problemet.

Så nå

Nå kan vi, jeg, ta livet mitt. Som jeg ikke fikser alene, alle tingene som bekymrer, de som plager meg. Problemene jeg har rotet meg opp i. Problemene som jeg ikke aner hvor kommer fra – og be om hjelp. Frimodig. Uten å tenke på om jeg fortjener å få hjelp.

Jeg gjør jo ikke det uansett.

Men Jesus fikset veien frem til Gud.

Og Gud elsker å hjelpe.

Nå er plutselig Gud og jeg venner. Og det er ikke min fortjeneste. Men hans alene. Han tjener ingenting på det.

Jeg får alt. Jeg har fått livet.

Det er fin LifeHack det.

( Phil Wickham - Mercy, Spotify )

Ting du allerede vet. (1)

Men kanskje, trenger du, som meg, å høre det igjen.

Det finnes folk i dine kretser, venner og familie, folk som vil deg det aller beste, som kommer til å fortelle deg noen ting om deg som ikke er sant. Da er det viktig at du kjenner deg. Og at du kjenner Gud, nok til at du lytter på ham med jevne mellomrom. For en drøm som blir knust av ord sagt i kjærlighet, en plan som ikke blir gjennomført, det kan ta lang tid å bygge opp igjen tilliten til seg selv, eller troen på at det er dette du skal gjøre.

At noen nær deg, som mener det aller beste, i det de setter nådestøtet på en drøm du har, betyr ikke at du skal kutte dem ut av livet ditt. Det betyr bare at det er viktig at du er online. At du vet. At du sjekker at du er på rett vei. Og ikke bare tar ting som de faller seg. Ta deg tid til å sjekke med Gud, er kursen fremdeles rett?

For de velmente ordene, som styrer deg i helt feil retning, kan komme fra noen som elsker deg, som kjenner deg godt. Som vet om de aller fleste av dine kvaliteter. Sett deg på godt og ondt. Det betyr ikke nødvendigvis at de har rett.

NEI, du skal ikke overse alle gode råd. Noen gode råd er nettopp det. Gode. Men du burde alltid sjekke dem opp i forhold til langtidsplanen, som igjen burde sjekkes med Han som vet bedre enn alle andre.

Jesus kasta ikke Peter ut av gjengen sin når Peter sa han ikke måtte dø. Men han fulgte ikke rådet til Peter likevel. Selv om ordene var sagt av kjærlighet, så var det ikke riktig. Peter fikk fortsatt være i gjengen. For Jesus viste hvem han skulle høre på. Da er det ikke så farlig med de velmenende, men ikke helt riktige ordene.

Greia er altså -  ikke la noen andre enn Gud be deg legge drømmer på hylla. Tro meg. Noen drømmer tar lang tid å vekke til live igjen.

Men Jesus fikser det og. Bare sånn at det er nevnt, om du skulle befinne deg i den situasjonen sjøl.

Så løfter vi blikket. Og speider frem.

Men ikke uten å glemme nå.

For det er liksom nå det skjer. Ikke der fremme. Dessuten er der fremme avhengig av nå. Valgene nå, de påvirker der fremme. De store, og de små. Vanen din setter kursen. På godt og ondt.

Neida, jeg snakker vell egentlig ikke så mye til deg, som til meg.

Å utsette å velge, skyve ting framfor seg, er også valg.

Er ikke sikkert det koster deg så mye nå.

Kan bety en held del der fremme.

Kanskje koster det mye nå. Men kanskje gjør det der fremme lettere?

Hverdagen har så ufattelig mye å si.

For det er hverdagsminnene du legger igjen hos folk flest.

Jeg har snakket om Farfar før.

Nevner farfar likevel. Farfar gikk bort når jeg var mye yngre. Jeg husker ham nesten ikke. Men jeg vet at farfar var en bra fyr. At farfar var en bra fyr i hverdagen sin, som behandlet folk rettferdig. Det vet jeg, fordi når jeg fikk jobb hjemme for 2 år siden, så var der 2 mennesker, som lyste opp når de forstod hvem min farfar var. En kommentert at om min pappa bare var litt lik på farfar, så var jeg heldig. Han brukte mye tid, i løpet av en uke med opplæring, til å fortelle meg om min farfar. Den andre kom helt uoppfordret bort å lurte på om det faktisk var slik at jeg var ”barnebarnet til Sverre”. Når svaret var ja kom dette: ”Beste sjefen jeg noen sinne har hatt!”.

Om jeg kan leve slik, at de som kommer etter  meg kan få høre noen ord som dette. Så er jeg fornøyd. For jeg kjente at hjerte vokste. Herlighet så fin fyr farfar var! Jeg ble stolt, og takknemlig. Og glad. Og GLEDEN av å kunne dele det med min pappa? Digg. Finnes ikke ord.

Mitt store mål i livet er ikke å få et navn som folk flest husker. Men om de jeg møter på veien kan sitte igjen med litt Jesus, mye kjærlighet, og en følelse av å bli sett. Så er jeg ikke så langt unna målet.

Om jeg kan få lov å være med å løfte opp andre. Om jeg kan få lov å finne gull, hjelpe folk opp og frem. Peke på Jesus. La folk sitte igjen med håp og kjærlighet. Da har jeg kanskje gjort noe riktig. Da kan jeg reise hjem, og ha gjort nok.

Mindre meg.

Mer Jesus.

Det hadde vært fint det.

Tenk så gøy å kunne se seg tilbake, å se at man har gjort det LETTERE for de som kommer etter? At mine valg gjorde vanskelige valg lettere for de som kommer bak? Jeg VEIT at jeg tåler en trøkk. Da kan jeg ta noen ekstra, så slipper de som kommer etter. Tenk å kunne gi videre noe som er lett å bygge på.

Da må jeg også tenke nå. Ikke bare der fremme. Jeg vet jo uansett ikke hvor lenge jeg får være her.

Men jeg er her nå.