Dette halvåret, nei, denne våren, den har vært spesiell.
Spesiell, trist, kjip, god, herlig, fantastisk, spennende, vakker. Jeg har
vokst – joda, jeg har blitt noen dager eldre, men jeg mener sånn på innsida.
Jeg har vokst. Lært om meg selv. Lært om andre. Lærer om nåde. Jeg lærer stadig
mer om nåde. Jeg trenger det i møte med andre, i møte med meg selv. Jeg får det
i møte med Gud. Men nåde handler ikke
bare om å ta i mot. Det handler om å gi. Også når man kanskje ikke synes det er
nødvendig, når man tenker at det ikke trengs, så kan det hende det likevel
trengs at man setter ord på det. Det handler om å gi seg selv rom til å puste,
feile, eksistere. Det handler om å gi andre rom til å puste, feile, eksistere.
Det handler om å børste støvet av skoene, ta dem på igjen, og prøve en gang
til. Om å møte blikk. Smile. Trekke på skuldrene, riste løs. Prøve på nytt.
Huske at Gud elsker. Alltid. Det er rom til å ta seg tid til å reise seg, men
kjære deg. Han elsker deg, meg, for mye til å la meg bli på stedet hvil.
Men så er et lov å ønske seg hjem, trenge en pause, trenge
en lang pause, trenge å trekke pusten dypt.
Sånn at man nok en gang kan løfte armene, lene hodet
tilbake. Kjenne at hjertet slår. Danse. Juble. Smile. Tilgi. Ta imot. Reise seg,
eller om det ikke går, bli løftet. Prøve en gang til.
Ny morgen.
Ny dag.
Utgangspunktet kan være annerledes.
Målet er det samme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar