Stresset – og reaksjonen.
Eller, overraskelsen, og hvordan jeg reagerer.
Jeg takler ikke alltid overraskelser så bra. Det hender jeg
takler det veldig bra, men i mitt hodet tenker jeg med skrekk og gru på de gangene jeg ikke takler det så bra. Men, det kan jo bli morsomme historier av
sånt. Og av og til, så får jeg lyst å gi meg selv et klapp på skuldra, ”det der
takla du bra”.
Sånn som mitt første jobbintervju. Jeg lover deg.
INGENTING kommer noen sinne til å bli like skummel som det intervjuet. Jeg
møtte opp, 10 min for tidlig, sykt stresset, med CV-en i hånda. Du vet, den
første CV-en, som det ikke står noe særlig på, altså skriver man seriøst alt på
den. Så på min stod det alt fra lederroller jeg hadde hatt på barneleirer, til
at jeg sang i kor, spilte fløyte. Ja, stort sett alt. Alt som kunne fylle ut.
Så der sitter jeg. Stresset. Svett i henda. Skal snart inn
på intervju til en jobb jeg ikke er helt sikker på hva er for noe. Hjerte i
120. Jeg skjelver forresten når jeg er nervøs. Du vil aldri se meg holde et ark
i hendene mine når jeg står på en scene, eller skal presentere noe. Arkene
blafrer. Brukte all min energi på å smile, se avslappet ut. Aldri vært på et
intervju før, og de eneste møtene jeg har vært på er ”staben” på det som da het
”J2U”. Så når han spør om jeg er borte noen datoer tar jeg (naturligvis) opp mobilen for å
sende en melding og sjekke…
IKKE GJØR DET.
Det er lurt i en møtesetting i ungdomsarbeidet hvor vi vil
ha svar så fort som mulig. Jeg fikk i alle fall KLAR melding om at det ikke var
greit i den setting. Så om jeg ikke var nervøs før, eller hadde hjertet i
halsen. NÅ dundret det i alle fall på innsiden. Du vet hvordan det er når
hjertet slår så hardt at du hører det?
Fyren som sitter der har bestemt
seg for en slags militærstrategi. Her skal jeg skremmes fra intervjuet. Det
merkes fort. Han forteller om opplæringen, som han kaller 2 x helvetsuken i
militæret. Spør om jeg har kjæreste, for har jeg det kan jeg bare gi ham
beskjed om at i de to ukene vil vi ikke kunne treffes, for det blir lange
dager, hardt arbeid, jeg kommer til å vær fullstendig utslitt. Vi skal nemlig
lære å tåle avvisning, vi skal testes. Lære å selge. Det er han som skal ha
opplæringen. Han ramser opp kallenavnene sine. De er IKKE fine. Sier han er en
menneskekjenner. Han bruker ikke lang tid på vite hvem som kommer til å tåle
det, og hvem han vil klare å knekke. På dette tidspunktet er jeg HELT 100%
sikker på at jeg skal IKKE ha denne jobben. Men jeg sitter jo der, så jeg
svarer så godt jeg kan. Stresset som bare fy. Så ser han at jeg synger i kor.
Jeg har ingen ord som passer her.
”Jeg ser du synger, er du noe
flink å synge?”
Her kunne jeg trengt en lang pause, eller et hull i gulvet,
som sluker meg og stolen jeg (helt seriøst) holder meg fast i, samtidig som jeg
fremdeles prøver å se avslappet ut. Men hull i gulvet er så klisje.
Jeg er kanskje ikke helt normal.
Jeg svarer i alle fall at jeg ikke er så verst.
(hvem gjør det? I en jobb hvor det har NULL relevans? Til en
jobb du nå VET du ikke vil ha?)
”Syng da”
jeg prøver febrilsk, med hjerte i halsen, å komme på en sang
som ikke er en lovsang. Syns liksom ikke det passer helt inn.
Det blir ”Fly Me To the Moon.”
”hm. Fint.”
Jeg husker ikke mer av den dagen.
Han sa han skulle ringe for å opplyse om jeg kom videre til
et andre intervju. Jeg har aldri vært så glad for å forlate et rom i hele mitt
liv.
De ville ha
meg på et intervju til. Selv om jeg ikke hadde mer en 4 uker til rådighet den
sommeren, og de trengte 2 til opplæring.
DU aner ikke hvor digg det føltes å fortelle mr. ”Menneskekjenner”
at jeg overhodet ikke var interessert i den jobben. NULL lyst.
Skummelt som
fy.
Jeg håper jeg aldri noen sinne må synge på et nytt
jobbintervju.
Men sånn i tilfelle – så strøk jeg det koret av CV-en. OG
jeg har lært meg noen flere sanger med ikke religiøse tekster.
Bare sånn i
tilfelle.
