Jeg vet ikke med livet ditt, men livet mitt består av en hel
del deler. Noen ting virker ikke logisk, men så er det bare slik like vell.
Sånn som hjemme.
Hjemme det er Ålesund.
Det er Kirka mi hjemme, det er familien, det er vennene
mine, lukten av hav, måkeskrikene, FJELLENE (sorry Oslo, du har ikke fjell, du
har hauger og høye hus), solnedgangene, soloppgangene, gata mi, gamle skoler,
kjente veier, kjent utsikt, kjente fjes. GODE minner, dårlige minner. Ålesund.
På godt og ondt. Lille Ålesund, store (hah, litt store:P) Ålesund, de mange
menighetene. Hjemme. Niesene. Hjemme, å lande på Vigra – lett lykke. Å se
seg rundt når man er ute å kjører, WOW. For en plass å kalle hjemme.
Fine Ålesund. Som jeg er glad i, som er hjemme. Deilige
Ålesund. Med det temperamentsfulle været.
Men, så er det den rare greia, at jeg skal hjem til Oslo og.
Oslo som også er hjemme. Med sine kirker, med kirka jeg går i, som også er min
kirke. Det ble spesielt morsomt når min pastor i Oslo var hjemme i Kirka mi i
Ålesund. Men det var så fint og! For hjemme og hjemme møttes. Og av en eller
annen grunn, så ble Oslo mer hjemme etterpå. Forstå det den som kan.
Oslo som også har mange av vennene mine. Som har GODE minner,
og forferdelig vonde minner. Oslo som ikke har fjell, men mange flere folk.
Høye bygninger. Oslo som er veldig ulikt hjemme, som jeg fremdeles går meg vil
i (Sier vell mer om meg enn Oslo, sånn egentlig.) Oslo som viser kontrasten
mellom fattig og rik, litt bedre enn jeg ser i Ålesund. Oslo som har Subways,
og Max Burger. Som har Karl Johan. Som til tider er sykt upersonlig. Men
Oslo er også hjemme. Men hjemme med liten h. For Hjemme, Hjemme med stor H, det
er fremdeles Ålesund.
Livet er morsomt.
Gud er ganske morsom.
Livet er en spennende greie.
Jeg gleder meg til fortsettelsen.
Nå er jeg i Oslo, nå er Oslo hjemme, så lenge jeg bor her
vil jeg være til nytte i kirka mi her, være en velsignelse for byen, så godt
som jeg klarer. Jeg vil lære, lære mye, plukke opp erfaringer, fange øyeblikk å
ta dem med meg Hjem. Så mye som jeg kan. Jeg vil smile –som en annen idiot, når
jeg rusler i byen. Selv om nesten ingen andre går rundt og smiler slik. Jeg vil smile som en annen idiot – fordi jeg
fremdeles ikke er der at jeg danser gatelangs, det er ok å være LITT normal og.
Men smile likevel, fordi livet egentlig er ganske fint. Og jeg er på rett
plass.
Jeg er hjemme.
