Så har hodet mitt surret litt igjen, litt om kirke, litt om hvordan man gjør livet. Egentlig mest om hvordan jeg møter, eller burde møte andre... Tirsdags tanker..
Målet er aldri å elske folk slik at de kommer til kirken, målet er å elske dem – kun for å elske dem. Fordi de er verdt å elske. Så målet vårt i kirken er (eller jeg synes det burde være) å lære folk å bli elsket av Gud, å elske Gud, å elske og bli elsket selv, elske andre mennesker – betingelsesløst (lik den kjærligheten vi først har lært og har fått tatt i mot) og dermed også kunne elske livet.
Målet vårt er ikke å fremme en religion, eller kristendommen, eller å flagge at man er kristen, målet vårt er (eller jeg synes det burde være..) å vise litt mer av hvem Jesus er. Ikke stå i veien, møte sårede mennesker med nåde, der de er, ikke der de burde være. Gode råd er vell og bra, men det viktigeste er alltid å elske. Å bli elsket, la seg bli elsket – der man er, og ikke der man burde være. Å elske mennesker der de er i sin vandring, om det er helt nært Jesus, eller langt, langt borte. La DHÅ ta seg av det man skal legge til, eller kvitte seg med i livet. Så retter vi heller fokuset på Jesus. Og prøver å gjøre det lettere for folk å finne Ham.