This little life of mine...

For en gave det egentlig er. Ikke har jeg gjort noe for å få det. Ikke har jeg gjort noe for å fortjene. Og de første årene gjorde jeg egentlig fint lite selv for å overleve. Var bare avhengig av andre. Det at jeg finnes, det er på ingen måte min fortjeneste. Så når jeg har fått en slik gave, da burde jeg jo egentlig ta ganske godt vare på den? I alle fall når jeg Vet hvem som først gav meg den. Og når jeg i tilegg vet at folk har lagt ned så mye av seg selv, bare for å gi meg muligheten til å ha et bra liv. Hver eneste dag er faktisk en velsignelse. Uansett hvor bra eller dårlig den måtte bli.

Jeg er så velsignet. Og jeg oppdager det stadig på nytt. Der er så mange herlige mennesker som bryr seg om meg, og der er så mange herlige mennesker jeg får lov å bry meg om. Alle disse herlighetene som jeg får møte, de gjør rett og slett mørket mindre mørkt, og lyset mer lyst. Disse fantastisk herlige skapningene som bare lyser opp hverdagen min. Alle dem som jeg kanskje kan få lov å bety noe for. For en velsignelse! Tenk at jeg faktisk får lov å leve! At jeg får lov å sitte her, på gulvet i Tv stua på Sion. Sammen med en småforkjøla gjeng. Som er herlige både med og uten stemme, når de hoster så det høres ut som om det her er slutten.. Eller alle de andre herlige folkene som jeg har møtt, som ikke er en del av hverdagen min, men som er viktige deler av livet mitt likevel. De som jeg kanskje ikke møter så mye, men som gjør noe med livet mitt, bare fordi jeg vet at de finnes. De som jeg egentlig ikke kjenner, men blir glad i likevel. Der begynner å bli en del av dem nå. Og flere skal det bli! Dere er en velsignelse! Til og med uten å nødvendigvis vite det.

Har du tenkt over hvor mange mennesker du har møtt så langt i livet? Hvor mange du har gjort gjesteopptreden i livet til? (det var en dårlig setning, ser det, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få den bedre…) De som du kanskje møter på en festival, på tur, på ferie, på team, på turne, på butikken, på skolen, i klassen… Over alt! Wow! Det er sykt! Så mange mennesker. I et så lite liv som mitt. Er ikke det utrolig? Det er faktisk nesten litt skummelt. Alle valgene mine, de er med og påvirker andre. Enten jeg vil det eller ikke. Det her lille livet mitt, det kan faktisk ha store konsekvenser. og konsekvenser jeg kanskje aldri vil få vite om. Skummelt? Og fantastisk. Jeg har muligheten til å kunne hjelpe andre å se for en gave det livet her er. Jeg må bare lære meg å ta valg som gjør det lettere for folk. Er ikke alltid så enkelt, men jeg er villig til å prøve. Når jeg først har fått det livet her i gave, hvorfor ikke prøve å være en velsignelse for andre? Hvorfor ikke prøve å vise alle de andre hvor mye den gaven de har fått er verdt? Hvor mye FANTASTISK bra de kan gjøre med den? I wanna spend the rest of my life alive. Join me?

(Noen av herlighetane i livet mitt - men der er mange fler altså..=))

- Christina Elisa