Til og med sånne som meg. Som egentlig aldri har opplevd noe skikkelig ille. Som får noia når noen spør om jeg kan holde et ”vitnesbyrd”. Ok, så jeg vet at Jesus elsker meg, og at han alltid er der, men jeg har jo ingen fancy historie å fortelle det med? Jeg har jo ikke vært ”på kjøret”. Jeg har ikke vært langt borte fra Gud, jeg har ikke hatt foreldre som har snudd meg ryggen, kjefta huden full på meg, misslikt meg. Jeg har ikke hatt noen sterk ”omvendelse” fra et ”tidligere liv”. Hva har jeg å fortelle? Hva kan jeg stille opp med? Av og til er det nesten så man blir misunnelige på folk som har levd det andre livet. De har jo faktisk en før og etter historie! Det er jo så sterkt!
Men plutselig slo det meg. Det er søren med sterkt at jeg, etter 20 år, FREMDELES har Jesus som bestevenn. Hvor mange er det vell ikke som har vokst opp i et kristent hjem, og nå ikke tåler tanken en gang, eller som bare har funnet ut at, nei, det her er ikke min greie. Som bare har falt bort? Tenk, i en hverdag der omtrent samtlige av min omgangskrets har valgt en annen retning. Der skole, lærebøker, tv, film, radio, musikk, reklame, professorer and, you name it, forteller meg at det jeg tror er feil. Ikke stemmer, er eventyr, barnefortellinger, oppspinn, fri fantasi, noe for svake folk. Så har jeg faktisk klart å holde fast. Ikke bare å holde fast, men faktisk være ganske så tydelig på det. Og ikke minst, virkelig tro det selv. Så sterkt at jeg ikke tror det, men vet det. At tvilen aldri klarer å holde seg særlig lenge. Det slo meg plutselig, det er ikke svakt. Det er sterkt. Og for en velsignelse!
Det har ikke alltid vært lett, men på den annen side, jeg har alltid visst at noen elsker meg uendelig høyt. At noen har større drømmer for meg en jeg noen sinne kommer til å få. At når jeg ikke klarte tro på meg selv, så kunne jeg bare la Jesus ta seg av den delen. Når jeg ikke klarte være glad i meg selv, så kunne jeg la Jesus ta seg av det og. Jeg slapp å stresse særlig lenge med dårlig selv bilde. Jesus hadde jo laget et helt perfekt bilde for meg! Når jeg ikke fikk til ting, så var det egentlig helt greit, for det var ikke mitt problem, det var Gud sitt, så enten fikk han fiks det, eller sende noen andre som kunne gjøre det. Og det kule er, at sånn virker det faktisk! No stress.
Jeg har faktisk en historie å fortelle. Jeg har levd et liv som kan være litt av et vitnesbyrd. Jeg har kanskje ikke gjort de ”største” feila, men jeg har søren med ikke vært perfekt heller. Og allikevel, så kan jeg være trygg, helt trygg, på at Jesus elsker meg. Uansett. På at jeg er akseptert. På at jeg kan slutte å streve. Jeg kan hvile. Smile. Glede meg. Kose meg. Nyte livets herlige berg og dalbane. Hva betyr Jesus for meg? Absolutt alt! For det er der jeg har lagt tryggheten min, sikkerheten min, gleden min, kjærligheten, smilet, tilliten. Alt. Tar du bort Jesus fra meg, så går det som det hadde gått om du tok bort grunnmuren i et hus. Jeg hadde ikke klart å stå særlig lenge.
Det livet jeg har levd, det har ikke så mye med meg å gjøre. All ære til Jesus. Han har velsignet meg, slik at jeg skal kunne velsigne deg. Slik at jeg skal kunne klare å være den evige optimisten, som du ikke alltid vet helt om du liker, (vi kan være plagsomme, sånne som meg..) men jeg tror verden hadde vært litt gråere uten oss.
Jeg liker folk! Og historiene deres, den er jo tross alt en del av deg. På godt og vondt. Når jeg kan være så trygg på at jeg er elska, så ka jeg være helt trygg på at du er elska og. Uten tvil. Jeg kjenner nemlig enn som elsker deg høyere enn noen andre noen sinne kommer til å gjøre. Og har du muligheten, så ville jeg prøvd å bli kjent med Han. Ta det fra ei som har kjent han i litt over 20 år. Det er verdt det. Jeg ville ikke bytta livet mitt for noe.
-Christina Elisa
