Den som frykter fallet vil aldri lære å fly.

Det er farlig der ute. Det er farlig å gjøre ting man egentlig ikke tør. Det er skummelt å møte nye mennesker. Det kan jo hende de sårer deg? Ikke liker deg, ikke tenker at du er bra nok?
Men så må du stoppe opp. Alle de rundt deg, en eller annen gang sa du hei til de og? En eller annen gang turte du det.

Familien som aldri går fra deg. Som har sett deg på ditt absolutt verste, mer enn en gang, og likevel er de fremdeles glad i deg. Ubetinget kjærlighet.
Venner med samme drømmen. De som vet hva som foregår på innsiden før du har sagt et ord.
Venner som er der med oppmuntringer akkurat når du trenger det.
Venner som aldri vil la deg gi opp.
Venner som kjenner deg bedre enn noen, men likevel ikke kjenner deg i det hele tatt.
Folk rundt deg.
Folk som betyr så mye.
Noen som smiler til deg. Og du vet det er deg, ikke noen bak deg.
Noen som bryr seg.
Venner som tør si ifra når du gjør feil.

Det er verdt risken, er det ikke?

Noen ganger, noen ganger blir man så glad i alle dem rundt. Så glad i dem at hjertet brister.
Det er ingen du heller vil det skal gå bra med enn dem. Ingen.

Jeg mener det når jeg sier jeg er glad i deg.

Tynnslitte nerver…

Jeg skylder alle omgivelser en stor unnskyldning!

Å møte tirsdag morgen, klokken ti presis, med hjertet i halsen, og en mage full av trampende elefanter, et hode fylt med frykt. Fylt med frykt for seks grusomme bokstaver; fransk. En hel skole står samlet i hallen, alle med de samme nervene, samme nervøsitet, samme håpet om et fag mer en noe annet fag. Rektor som koser seg med å over dramatisere alt. Å nistirre på arkene, leite desperat etter sin egen klasse, sitt eget navn, eller sitt verste mareritt, fransk og navne mitt i lag. Så er det hele over. Du ble ikke trekt. Du kan true unna nervene i ennå noen timer, det er ikke sommerferie helt enda likevel.

Så må du på skolen nok en gang. Med hjerte i halsen, en økende frykt for fransken. Engelsken og norsken er borte. Det lar tre skremmende alternativer stå tilbake. Valget ligger mellom religion/historie eller fransk. De eneste to av lærerne som fremdeles ikke har hatt oppe noen.
Nok et trekk er unnagjort, og oddsen som allerede var på fransken sin side er bedret. Eller forverret skal man se det fra mitt ståsted. Nok et trekk uten å bli ropt opp.

Onsdag morgen klokken ti presis. Nerver på høyspenn. Fremdeles et lite håp. Kenguruer og elefanter i magen, hjertet i halsen og ingen negler på fingrene. Flakkende blikk, tynnslitte nerver og et enda mer slitt håp. Fremdeles en mulighet for å slippe fransken. Fremdeles et lite håp. Nok en dag står rektor der med arkene. Lærere og elever, alle venter. Jubelrop og skuffelse om en annen. Gledes hyl fra en førsteklasse som slapp unna det hele. Nok en dag uten resultat. Tynnslitte nerver og ikke eksisterende lunte. Dessuten er det jobb siden. Ingen ting å se frem til. Nok en runde med trekk i morgen.

Nok en dag er vi på skolen klokken ti. Og denne gangen er vi så heldig å få være der samtidig med alle dem som kom opp på tirsdag, alle dem som nå har sommerferien, alle de som er ferdig, med alle de som fremdeles ikke har begynt. Frokosten truer i det du sjekker oddsen igjen. Ukjente eller støvete kunnskap fra sannsynlighetsregning i 1klasse dukker opp. Plutselig vet man nøyaktig hvor stor sannsynligheten er for å komme opp i faget man ikke vil ha. Den er alt for stor.
Enda en liste er gjennomgått, og nok et meningsløst oppmøte på skolen. Da er det bare å holde nerver i sjakk og hode kaldt mens man venter på trekk klokken 14.30.

Det er torsdag klokka 14.30 og allerede i det rektor kommer ned trappa kan nervene roe seg. Der er bare to lister, og det står bare to lærere i trappa. Jeg har ikke sett noen av dem før. Så har jeg kastet bort nok en fri dag. Og etter at venninna allerede har bestått med glans er det knekk med nye fransk nerver etter iherdig telling og utrekninger og tankemønstre. En dag igjen. Da kommer jeg i alle fall opp.
Jeg skal love deg en ting, i morgen er nervene borte. Jeg har bare en igjen, og noen kommer til å tråkke på den. Til alle omgivelser. Jeg beklager! Det varer bare til tirsdag. Så kan vi legge alt sammen bak oss. Jeg beklager virkelig. Tynnslitte nerver...