Jeg kommer til å skrive litt om noe jeg syns er skikkelig ubehagelig nå. Noe jeg virkelig ikke liker med meg selv. Noe som gjør at det noen ganger bare knytter seg i magen. En av de skikkelig stygge tingene ved meg.
Du kan slappe av – det kommer nok ikke noen store avsløringer her altså.
Kanskje ble du skuffa nå. Sorry, men jeg driver ikke skandale blogg. Jeg bare lufter tanker innimellom.
Og nå har jeg tenkt litt. Eller. Plutselig oppdaga noe om meg selv, som jeg egentlig var klar over, men det bare ble så tydelig.
”Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, slaven eller slavekvinnen hans, oksen eller eselet hans eller noe annet som hører din neste til. ”
Dette er vell forholdsvis enkelt? Jeg mener i alle fall for oss som faktisk har sånn ca alt man trenger, og enda litt til.
Sjøl gjør jeg av og til et poeng av å si ting som ”jeg misunner deg ikke det der, jeg unner deg virkelig det, jeg bare har lyst på det selv og.”
Og jeg tenker. DET er faktisk ikke så farlig.
Det som skremte meg var første reaksjons på noens GODE nyhet. Heldigvis var det ikke noe jeg fikk vite face to face. For første reaksjon var klump i magen. Og en vond ekkel følelse av å bli forbigått nok en gang.
DET kjenner jeg er et problem.
Det er da misunnelse, eller begjær om du vil, blir stygt.
Når du ikke en gang kan glede deg over andres glede.
Når jeg, som ikke bruker lang tid på å bli glad i folk, som
har følelsene skrevet med blokkbokstaver på utsida, ganske ofte, når jeg ikke klarer
å glede meg, over noe som virkelig er noens gode nyheter, hva gjør jeg da?
Jeg har ingen gode svar.
Jeg må bare nok en gang innse at jeg er et menneske. Og at
for alle de gangene jeg tror jeg har kommet meg litt lenger, så dukker det opp
noe fra innerst inne –som jeg ikke liker.
Stort sett klarer jeg heldigvis å glede meg over andres
gleder, men nå vet jeg at de finnes.
De grønne, små monstrene. Som stjeler glede.
Det er vell kanskje et lite steg i rett retning for å bli
kvitt dem.
Det første steget jeg tok var å si ”hei Jesus, DET må vi
jobbe med.”
Vell – etter at sjokket la seg.
Så jeg tror det går bra.
Men de er der. Og det er når jeg glemmer at jeg fortsatt er
på vei. Fortsatt avhengig av nåden, fortsatt et uferdig bygg, at små, grønne
monstre får vokse.
Så om ikke annet, så gjorde klumpen i magen meg nok en gang
klar over dette:
Det er nåde for det stygge i livet mitt.
Det er nåde for de tingene jeg helst ikke vil slippe ut i
lyset.
Og vi er mennesker.
Gud er Gud, og han er fullstendig klar over at jeg bare er
nok et menneske.
Han slutter ikke bruke meg likevel- selv med de små, grønne.
Så lukk øyna. Pust ut, sett ord på ting. Gi det fra deg.
Plutselig så slipper kanskje klumpen i magen taket.
Jeg heier på oss jeg.
Jeg og Jesus, med hver våre pom pons heier på deg.
*GoTeamGO
